Har en klump i magen!

[neelie (ferri) <3]

(vet ikke helt hva som skjer når jeg skriver her om morningen, blir alltid litt spessielt) Backflash from årtusenskiftet her... Det var ikke ment at det skulle bli en historie, ble bare litt sånn...

...Det er et ord som jeg har problemer med...

Jeg har noe jeg må få gjort, men jeg er redd for det, fordi det vil såre noen, og forandre rettningen på livet mitt inn i mer ukjent terreng...

Andre vil behandle meg anderledes og jeg må kanskje tåle å stå i mer motgang en det vanlige mennesker må gjøre. Og det resten av livet. Alt ettersom så alt for mange ukjente fremtidige omstendigheter.

Jeg ville jo bare være litt som alle andre egentlig, ikke for mye, men på dette plan jeg her drømmer, 100%. Definitivt...

Det ligger klart for meg nå dette veiskillet jeg har drømt om lenge.

Jeg må bare strekke meg etter det. Utså et par år i fullstendig elendighet til.

For så.

Muligens, være i stand til å begynne på et nytt ark for 3..4...5...hvemteller..? gang!

Men mens jeg gjør det jeg ønsker, vil jeg skuffe andre i prosessen.

Valget vil gjøre meg glad i lengden, jeg er så og si overbevist.

Derimot det vil (forhåpentligvis) kortsiktig såre en annen. Og denne annen burte være av betydning for meg.

Jeg vet ikke om jeg er klar for å såre og skuffe noen i en større grad en det jeg selv kanskje klarer å innse... noen som er så avhengi av at jeg er stabil, når jeg nå vakler og tviler på min egen styrke.

Vil dette valget, som er så, kroppsforranderlig, gjøre meg fornøyd egentlig? Jeg vet det vil. Men likevel, muligheten er tilstede for at jeg vil angre, om en liten.

At ting kunne gått annderledes om jeg bare ignorerte dette lille problem er en mulig fremtid jeg kanskje vil måtte komme til å undre på.

Tiden min renner ut. Jeg må ta mitt valg i år.

Jeg skulle ha hatt muligheten til å ha gjort dette for så veldig mange år siden når jeg var liten, men det har blitt utsatt. For jeg fortalte aldri hva det var jeg ønsket meg til noen.

Først når jeg var 20 kunne jeg innrømme det til megselv. 10 år senere nå...som jeg har ventet... kan jeg ta steget. Riktig nok, blir det vel alene, igjen, men det føles riktig... det er fortsatt litt tabu for mitt indre og tror fortsatt litt for noen andre også.. Redsel, usikkerhet...Det hadde vært lettere å gjøre dette valget når jeg var yngre.

Jeg smiler og er grei. Jeg snakker med ukjente mens vi står og venter på bussen sammen. Jeg hjelper alle som spør meg om hjelp. Jeg er veldig lystig, iblant nesten morsom. Men jeg finner masken tung nå for tiden...Overskuddet til å tillegne meg nye opplevelser minker. Jeg er mer tynget nå en på år.

Andre sine smil varmer iblant, merkelig nok, ny fornemmelse for meg egentlig nå som jeg nevner det.

Når jeg kommer hjem dog.

Der jeg før hadde overskudd til å bli brukt.

Må jeg nå iblant presse meg til å være grei og blid selv om min vilje sjelden går igjennom.

Den som sier Ja!

Og sier det går bra.

Vil jeg ha.

Men den merker jeg glipper her og der...

Jeg blir yttrende sint når mine grenser blir tråkket på nå. Sint mest på den jeg ikke vil såre aller mest.

Men som sårer meg for ofte.

De er virkelig ikke overdrevne disse grensene mine, det lover jeg deg. Men de blir likevel tråkket på av den jeg ikke vil såre. Gang etter gang etter gang.

Grunnet mitt motstykke sin sjalusi. Paranoide tanker som stammer i fra psykologiske problemer, vond forhistorie og usikkerheten personen føler.

En dråpe av tanker om mitt potensielle kritiske valg spiller nok også en rolle i mitt motstykkes tanker når hun vil krysse grensen.

Om mine øynes vandring er ett eksempel på diskusjonens start. De skal ha sett på noe i en butikken. Som i tankene er bedre en motdebatant selv tenker om seg selv. Det starter i det små...Jeg biter det i meg for det meste, lar meg bli hakket i, rundt og på. Orker ikke en ny krangel nå. Vi hadde det jo fint for 30 minutter siden...

Detaljene hopper jeg over. Du må bare stole på meg at det er ikke jeg som provoserer det fram. Jeg har nettopp gitt røyk, cola, kaffe og smil i gave. Det var ikke nok.

Jeg innser kanskje veldig fort humør skiftet i det episoden inntreffer. Holder det for meg selv, for jeg vet ikke hva som skal sies. Om jeg tar opp emnet, blir det en innrømmelse som jeg ikke kan gå god for.

Holder det for meg selv til min kamerat starter å prate.

Taktikken er vanligvis å ikke si for mye, jeg svarer enkelt, greit og ærlig på et par spørsmål som jeg mener redgjør for min oppførsel i butikk. Jeg yttrer min sanne uskyld. Du som leser dette du må tro meg, jeg er ærlig i dette.

Lyve er ikke noe jeg finner nødvendig. Aller minst her.

Frekk kommentar, frekk kommentar, drittslenging. Jeg prøver å beholde fattningen, ber om å bli latt være i fred.

Det stopper ikke, fortsetter for lenge.

Beskyldningene smøres på. Jeg er for all del ikke som andre!

Grensen min brytes etterhvert.

1 gang slo jeg på armen. Det var et forsvarslag, jeg prøvde å få avstand. Det ble rift og tårer. Ikke blod, men jeg slo utrolig hard. Jeg forventet luft, men traff en hånd. Jeg gjorde feil. Hvilken domrian vimser rundt med armene når det står noen på armlengdes avstand?

Det er det lengste det noensinne har gått i det fysiske fra min side.

Om jeg hadde lett blåmerker fått, ville jeg hatt mer å vise deg. Disse ødelagte brillene jeg har hatt i et par månder er alt jeg kan frembringe deg.

Vi blir venner igjen i to timer.

"JEG MENTE IKKE TREFFE DEG!" Tårer.

Det går fint, forståelse. Gråter litt, det går fint med hånden. Varte bare to timer.

På det verbale så er jeg også så alt for overlegen.

De riktige ordene flyter smellfritt ut av min munn.

De er aldri på samme lave nivå av drittslenging som min kranglefant. Men høytflytende ord som rettferdigjør min eksistens og væremåte med den mest effektive metode.

...Av alle ord har jeg bare problemer med ett...

...Det som jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere fordi jeg ikke aner dets makt...

Jeg husker alt .

Jeg er ikke alene i å huske eldre ting, men de eldre tingene vennen min tar frem er mye av den samme vrangforestillingen. Frembrakt med en skarpere tone en hva jeg bruker.

Alt jeg sier kommer frem som om jeg hadde øvet på det for Nationalteateret. Jeg vinner diskusjonen på et intellektuelt nivå etter et par minutter. Myndigheten taler, det er ro på dette nivået.

Men det nivået er vi ikke begge fult tilstedet på.

Jeg sitter dog med all makt... nøklene, regningene, erfaringen, en mening med livet har jeg også. Er det realt av meg å fortsette?

Mitt motstykke har sin overbevisning og føler ikke skam om for å rope høyt i en blokkleilighet hvor det skal være stille etter klokken 11.

Jeg blir taus. Flau også fordi det ble så høylytt. Min ære er også blitt krenket av frekke spydigheter som nå sårer meg. Løgner, jeg blir beskyldt for noe jeg nekter å ha gjort. Det føles som å bli kalt løgner.

Sinnet mitt strekker ikke til for å klare gjøre motstand lenger. Og å bli beskyldt for løgn, når jeg ikke har fysiske bevis for det motsatte. Jeg føler meg maktesløs.

Min beste venn gi meg sine siste meninger til stemmen blir hes.

Det kommer et par etterdrønn fra oss begge, men vulkanen har stilnet. Vi er litt forslått.

Jeg kan påberope meg en seier ved at mine bemerkninger er perfekte og strikken blir trukket for langt av min motpart.

Ordene til min partner var skarpere, frekkere.

Partnern min mener jeg vrir på ordene. Mener jeg bruker det som har blitt sagt i sinne mot meg som ammunisjon. Dette er usympatiskt av meg. Var jo bare sint på meg.

Det er usikkert om seieren min er oppdaget.

Jeg vil være furt i noen dager. Min lille fisk vil beklage seg og ta på seg all skyld etter bare noen timer. Iblant minutter. Men jeg vil forbli paddefurt. Det er sånn det er. Jeg ble såret, så jeg vil nå og da glefse i en tid fremover.

Men jeg tilgir alltid til slutt, selv om jeg nekter for å ha tilgitt bastantiskt.

Jeg glemmer dog, mildner. Rett og slett går ærekrenkelsen meg forbi.

Det faller meg inn at jeg kan ta feil, at jeg håndterer situasjonen feil, men jeg nekter å innrømme noe jeg ikke kan stå for.

Disse tankene er altså det som slår meg først; nå som jeg skal gjøre mitt valg som vil forrandre vår, i min venns øyne, fremtid.

Tanker om de negative episodene.

Jeg tror jeg bruker disse tankene automatiskt. Hvorfor må man undre selv over.

Vei valget er der likevel. Dette året. Jeg kommer til å såre enten megselv, muligens for livet om jeg ikke gjennomfører. Eller denne rariteten jeg har boende hoss meg for uviss tid. Og da bruker jeg Elling sin definisjon om Kjell Bjarne sin raritet. R a r e .

De positive tankene om vårt forhold er en merkverdig vennskap historie de færreste vil oppleve. Egnet for film vil jeg påstå.

Det vi potensielt er i veien for det jeg ønsker meg mest i livet er til besvær, men jeg kan altså gå fremover som planlagt.

Risikere å miste personen jeg har i mitt liv. Håpe på å finne en ny person. Eller jeg kan fortsette som årene som har gått. Ikke såre noen som helst andre en megselv. og en hånd i ny og ne.

Selv om jeg er ytterst deprimert over min nåværende situasjon er jeg jo åpen for at dette kan løse seg på et vis jeg ikke ser. Jeg går jo noe veldig usikkert i møte, kanskje kan jeg bli glad over hvor jeg er i livet uten å forrandre en eneste ting?

Om jeg bare ikke måtte såre noen andre for å oppnå det jeg ville, DET ville gjort meg kristen.

Rådene jeg får av andre tilsier at jeg burte fortsette med mitt veiskifte. De ser på det som et bonus at jeg kan såre og miste min bestevenn de.

Jeg burte få slippe den unødvendige kranglingen, hakkingen, missfornøydheten, spydighetene, skrikingen og de respektløse egoistiske uanstendige krav min beste venn gir meg i tilegg.

...Men så var det det ordet...

[Gjest MayIynn]

... hæ?

[skal]

Så godt å se deg igjen her! Og høres ut som om du er på rett vei. Det er bra at du blir sint når grensene dine trakkes på!

[neelie (ferri) <3]

... hæ?

Ja, du kom deg 2 sider ned du også

[neelie (ferri) <3]

Så godt å se deg igjen her! Og høres ut som om du er på rett vei. Det er bra at du blir sint når grensene dine trakkes på!

Takk, godt og se det er liv i deg også Klem!

[bibben]

Jeg må også få sende deg en hilsen og si at det var hyggelig å se deg her inne igjen!

God nyttår til deg forresten )

[XbellaX]

Bruk tid på dette Neelie, for om du velger å gå den veien jeg tror du er på vei så er det ingen angrerett. På den andre siden, jeg tror du har ventet på dette fryktelig lenge. Det er normalt at du blir både redd og i tvil når det nærmer seg beslutningstid.

Har du noen du snakker med dette om? Jeg håper for all del du har et eller annet menneske som støtter deg og er nær deg.

[neelie (ferri) <3]

Jeg må også få sende deg en hilsen og si at det var hyggelig å se deg her inne igjen!

God nyttår til deg forresten )

Hei bibbs!

Takk, godt nytt år! KLEM!!!!

[neelie (ferri) <3]

Bruk tid på dette Neelie, for om du velger å gå den veien jeg tror du er på vei så er det ingen angrerett. På den andre siden, jeg tror du har ventet på dette fryktelig lenge. Det er normalt at du blir både redd og i tvil når det nærmer seg beslutningstid.

Har du noen du snakker med dette om? Jeg håper for all del du har et eller annet menneske som støtter deg og er nær deg.

Jeg har mange å prate med om dette egentlig, men jeg velger det bort ofte... orker ikke ta tak i det helt. Blir for mye å prate om det hele tiden.

Det er jo opp til meg dette her, mine indre hinder er det som stopper meg mest. At jeg skal gjøre det så tabu for megselv er hinderet...

Godt å se deg Godt Nytt år!!