NHD,Når "barnet" ditt på 18 år går til psykolog

[mammahjerte]

Et av mine "barn" på 18 er begynt å gå til psykolog etter gjentatte perioder med depresjon og angst (fra ca 14 år)

Selv har jeg bipolar lidelse type 2 og har vært endel dårlig før jeg fikk riktig medisin. Men, jeg ble ikke syk før dette barnet var 8 år vel og merke.

Jeg trodde at mitt barns symptomer dessverre var arv fra meg, men det er det altså ikke.

Denne psykologen mener at der "barnets" ustabile oppvekst - at det fra fødtseles har lært at verden er uforutsigbar.

Jeg fikk hakeslipp. Slik kjenner ikke jeg historien. Faktisk kjenner jeg at jeg er provosert og føler meg nesten ærekrenket for at en psykolog etter 3-4 samtaler kan si slikt til et ungt menneske som svelger alt som en sannhet.

Er det noen som vil dele sine tanker om dette jeg har skrevet?

[Gondor]

Ja dette var jo en hyggelig melding å få. Jeg har også bipolar lidelse 1 eller 2 (de lærde strides) og har vært plaget siden jeg var 10 år gammel. Jeg kom ikke i behandling før jeg var 39. Mine tre barn har altså vokst opp med en psyk mor. Mitt mellomste barn ble mobbet på barneskolen til den grad at han ble suicidal. Vi kontaktet dps og har fått fantastisk behandling der. Ikke en gang har jeg hørt at hans problemer skyldes en ustabil oppvekst, men de har vært veldig opptatt av morsrollen min og min sykdom. Faren deres er alkoholiker og vi er skilt. Ingen bra oppvekst nei, men de har klart seg bra, bortsett fra den mellomste. Han er 17 og har fremdeles kontakt med dps.

Så alt går bra. At din ungdom nå er deprimert har ingenting med deg å gjøre. Det er ingen som opplever en perfekt barndom. Alle går gjennom smerte, følelsen av svik og savn. Det er erfaringer alle mennesker går igjennom. Noen er mer sårbare for psykiske utfordringer enn andre. Støtt din ungdom så godt du kan og gi f... i den fordømte psykologen. Han eller hun burde bli omskolert.

Du er en god mor. Og hvis du ikke tror det får du tenke bakover i tid. Hva du har gjort for barna dine. Å ha bipolar lidelse gjør oss ikke til dårlige mødre, men til mødre som sliter. Allikevel føler jeg at jeg alltid har transendert dette. Vi er under behandlig og fungerer som alle andre.

Opp med hodet og konsentrer deg om ungdommen din. Hvis du er typen til det kan du utfordre psykologen.

Lykke til!

[Madelenemie]

Hei!

Først må jeg skrive at jeg vet lite/ingenting om bipolaritet.

Men da min psykiater fikk høre at mine barn en helg av og til hadde blitt passet av et ektepar der damen er bipolar sa hun "dette må dere slutte med" hun forklarte det med mye mer. problemet for mine barn som har det veldig forutsigbart og med lite følelsesutbrudd og forstyrrelser, da jeg liker forutsigbarhet og ro, var at de tydelig viste uro etter en helg med dette snille ekteparet.

Damen som er bipolar forstyrret stadig mine barn i sine arbeider, fordi barna er lydige, gjorde de som hun sa, men det ble så mange avbrudd og så lite ro i disse helgene, og lite rom for å fullføre et arbeide og en tanke, at dette viste seg og ga utslag i misfornøydhet hos mine barn.

Min psykiater som også har jobbet med bioplare mennesker på et psykiatrisk sykehus, mener disse er ustabile og ikke bra spesielt for barn med autisme som har enda større behov for forutsigbarhet. Men barn er jo ulike, for mine barn er mennesker som ikke er usedvanlig rolige og forutsigbare skadelige,

Men ingen tvil om at denne bipolare damen var/er snill, hun har et godt hjerte, men hun starter med for mange prosjekter og det uten å ha fullført et av dem først, det er som om hun fantaserer for mye, jeg vet ikke...

Jeg har som skrevet lite kunnskap selv om bipolaritet.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Først må jeg skrive at jeg vet lite/ingenting om bipolaritet.

Men da min psykiater fikk høre at mine barn en helg av og til hadde blitt passet av et ektepar der damen er bipolar sa hun "dette må dere slutte med" hun forklarte det med mye mer. problemet for mine barn som har det veldig forutsigbart og med lite følelsesutbrudd og forstyrrelser, da jeg liker forutsigbarhet og ro, var at de tydelig viste uro etter en helg med dette snille ekteparet.

Damen som er bipolar forstyrret stadig mine barn i sine arbeider, fordi barna er lydige, gjorde de som hun sa, men det ble så mange avbrudd og så lite ro i disse helgene, og lite rom for å fullføre et arbeide og en tanke, at dette viste seg og ga utslag i misfornøydhet hos mine barn.

Min psykiater som også har jobbet med bioplare mennesker på et psykiatrisk sykehus, mener disse er ustabile og ikke bra spesielt for barn med autisme som har enda større behov for forutsigbarhet. Men barn er jo ulike, for mine barn er mennesker som ikke er usedvanlig rolige og forutsigbare skadelige,

Men ingen tvil om at denne bipolare damen var/er snill, hun har et godt hjerte, men hun starter med for mange prosjekter og det uten å ha fullført et av dem først, det er som om hun fantaserer for mye, jeg vet ikke...

Jeg har som skrevet lite kunnskap selv om bipolaritet.

Grøss for et "svar".

[motorPrøysen]

Det er umulig å vite om depresjoner kommer primært av arv eller oppvekstopplevelser. Sånn sett syns jeg ikke så mye om at en psykolog slenger ut en tolkning på den måten. Hvis dattera di hadde kommet fram til det av seg selv hadde det vært noe annet. På den annen side har heller ikke du noen forutsetning for å vite om problemene til dattera di primært skyldes arv.

Det er bare dattera di som kan komme fram til en eventuell årsaksforklaring på sine problemer — som gir mening for henne. Det er det viktige, ikke om forklaringen er objektivt sann, for det er et uoppnåelig mål.

[Gjest Ammaline]

Hei!

Først må jeg skrive at jeg vet lite/ingenting om bipolaritet.

Men da min psykiater fikk høre at mine barn en helg av og til hadde blitt passet av et ektepar der damen er bipolar sa hun "dette må dere slutte med" hun forklarte det med mye mer. problemet for mine barn som har det veldig forutsigbart og med lite følelsesutbrudd og forstyrrelser, da jeg liker forutsigbarhet og ro, var at de tydelig viste uro etter en helg med dette snille ekteparet.

Damen som er bipolar forstyrret stadig mine barn i sine arbeider, fordi barna er lydige, gjorde de som hun sa, men det ble så mange avbrudd og så lite ro i disse helgene, og lite rom for å fullføre et arbeide og en tanke, at dette viste seg og ga utslag i misfornøydhet hos mine barn.

Min psykiater som også har jobbet med bioplare mennesker på et psykiatrisk sykehus, mener disse er ustabile og ikke bra spesielt for barn med autisme som har enda større behov for forutsigbarhet. Men barn er jo ulike, for mine barn er mennesker som ikke er usedvanlig rolige og forutsigbare skadelige,

Men ingen tvil om at denne bipolare damen var/er snill, hun har et godt hjerte, men hun starter med for mange prosjekter og det uten å ha fullført et av dem først, det er som om hun fantaserer for mye, jeg vet ikke...

Jeg har som skrevet lite kunnskap selv om bipolaritet.

Dette var en merkelig tilbakemelding til en mor som selv er biopolar.

Jeg hadde blitt kjempe lei meg hvis det gjaldt meg og min barn.

[Madelenemie]

Dette var en merkelig tilbakemelding til en mor som selv er biopolar.

Jeg hadde blitt kjempe lei meg hvis det gjaldt meg og min barn.

Hei!

Huff det var ikke ment sånn.

[Gjest brøllebuff]

Dette var en merkelig tilbakemelding til en mor som selv er biopolar.

Jeg hadde blitt kjempe lei meg hvis det gjaldt meg og min barn.

Trådstarter har allerede blitt velsig lei seg av hva psykologen allerede har sagt. Det kan godt hede hun poster her for bare å få en masse støtte på at psykologen selvfølgelig må ta feil, men er det helt sikkert at psykologen gjør det? Jeg har ingen forutsetnig for å si noe som helst om det, altså.

Det jeg teker er imidlertid at når trådstarter reagerer sånn som hun gjør, så bør hun kanske heller holde seg litt borte fra terapien og ikke tenke så mye på hva som evetuelt blir sagt der. Det er en sak mellom psykologen og datteren.

Men det er mulig jeg leser dette alt for mye med mine øyne, preget av min oppvekst og historie.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er lei meg for at jeg svarte litt ufølsomt, jeg mente det ikke sånn. Jeg har selv egne vansker med å være en god og tilstedeværende mor som følge av min autisme og jeg vil ikke såre deg.

Jeg uttaler meg ofte dumt og ufølsomt, bare vit at det ikke var min intensjon, den var bare å informere, og jeg blir så irritert av meg selv, se forbi mitt svar/ikke les det!

Jeg er lei meg for at jeg skrev det, jeg fikk bare tanker og skrev disse og tenkte ikke så mye videre, klarer ikke alltid tenke hva andre tenker, og det er jeg veldig lei meg for.

[mammahjerte]

Hei!

Jeg er lei meg for at jeg svarte litt ufølsomt, jeg mente det ikke sånn. Jeg har selv egne vansker med å være en god og tilstedeværende mor som følge av min autisme og jeg vil ikke såre deg.

Jeg uttaler meg ofte dumt og ufølsomt, bare vit at det ikke var min intensjon, den var bare å informere, og jeg blir så irritert av meg selv, se forbi mitt svar/ikke les det!

Jeg er lei meg for at jeg skrev det, jeg fikk bare tanker og skrev disse og tenkte ikke så mye videre, klarer ikke alltid tenke hva andre tenker, og det er jeg veldig lei meg for.

Det går helt fint Madelenemie, ikke tenk på det

[mammahjerte]

Det er umulig å vite om depresjoner kommer primært av arv eller oppvekstopplevelser. Sånn sett syns jeg ikke så mye om at en psykolog slenger ut en tolkning på den måten. Hvis dattera di hadde kommet fram til det av seg selv hadde det vært noe annet. På den annen side har heller ikke du noen forutsetning for å vite om problemene til dattera di primært skyldes arv.

Det er bare dattera di som kan komme fram til en eventuell årsaksforklaring på sine problemer — som gir mening for henne. Det er det viktige, ikke om forklaringen er objektivt sann, for det er et uoppnåelig mål.

Jeg er HELT enig. Det var også derfor jeg i hovedinnlegget skrev:

". Faktisk kjenner jeg at jeg er provosert og føler meg nesten ærekrenket for at en psykolog etter 3-4 samtaler kan si slikt til et ungt menneske som svelger alt som en sannhet."

Det er vel det som er selve kjernen her tror jeg.

[mammahjerte]

Jeg er HELT enig. Det var også derfor jeg i hovedinnlegget skrev:

". Faktisk kjenner jeg at jeg er provosert og føler meg nesten ærekrenket for at en psykolog etter 3-4 samtaler kan si slikt til et ungt menneske som svelger alt som en sannhet."

Det er vel det som er selve kjernen her tror jeg.

Motorprøysen: Du kommenterer forresten at jeg ikke kan vite om det er arv og det er sant. Men jeg kjenner jo endel fagfolk i psykiatrien som vet om min lidelse - og slik de har sett og hørt historier om sønnen min så er jeg blitt forberedt på at jeg har gitt lidelsen videre.

[mammahjerte]

Trådstarter har allerede blitt velsig lei seg av hva psykologen allerede har sagt. Det kan godt hede hun poster her for bare å få en masse støtte på at psykologen selvfølgelig må ta feil, men er det helt sikkert at psykologen gjør det? Jeg har ingen forutsetnig for å si noe som helst om det, altså.

Det jeg teker er imidlertid at når trådstarter reagerer sånn som hun gjør, så bør hun kanske heller holde seg litt borte fra terapien og ikke tenke så mye på hva som evetuelt blir sagt der. Det er en sak mellom psykologen og datteren.

Men det er mulig jeg leser dette alt for mye med mine øyne, preget av min oppvekst og historie.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke poster her for å få medlidenhet. Jeg er rett og slett interessert i å høre hva folk mener om saken.

Jeg er forøvrig ikke inne i behandlingen hans, men vi har generelt et godt forhold og vi begge regnet med det var bipolar lidelse. Selvsagt fortalte han meg det da psykologen mente noe annet.

[motorPrøysen]

Motorprøysen: Du kommenterer forresten at jeg ikke kan vite om det er arv og det er sant. Men jeg kjenner jo endel fagfolk i psykiatrien som vet om min lidelse - og slik de har sett og hørt historier om sønnen min så er jeg blitt forberedt på at jeg har gitt lidelsen videre.

Greit nok, men det er fortsatt umulig å vite hva som skyldes arv eller miljø. Jeg ser på en slik tvedeling som fåfengt. Ofte snakker man om en biologisk sårbarhet, men miljøet har også noe å si for om lidelsen slår ut og hvordan den arter seg — enten vi snakker om oppvekstmiljø eller andre miljøfaktorer.

Jeg tror du gjør klokt i å ikke gå inn i en diskusjon med sønnen din eller psykologen angående dette. Det viktigste er at sønnen din finner et svar som gir mening for ham, og han har vel minst like gode forutsetninger for å vurdere psykologens tolkninger som du har?

[frosken]

Ja dette var jo en hyggelig melding å få. Jeg har også bipolar lidelse 1 eller 2 (de lærde strides) og har vært plaget siden jeg var 10 år gammel. Jeg kom ikke i behandling før jeg var 39. Mine tre barn har altså vokst opp med en psyk mor. Mitt mellomste barn ble mobbet på barneskolen til den grad at han ble suicidal. Vi kontaktet dps og har fått fantastisk behandling der. Ikke en gang har jeg hørt at hans problemer skyldes en ustabil oppvekst, men de har vært veldig opptatt av morsrollen min og min sykdom. Faren deres er alkoholiker og vi er skilt. Ingen bra oppvekst nei, men de har klart seg bra, bortsett fra den mellomste. Han er 17 og har fremdeles kontakt med dps.

Så alt går bra. At din ungdom nå er deprimert har ingenting med deg å gjøre. Det er ingen som opplever en perfekt barndom. Alle går gjennom smerte, følelsen av svik og savn. Det er erfaringer alle mennesker går igjennom. Noen er mer sårbare for psykiske utfordringer enn andre. Støtt din ungdom så godt du kan og gi f... i den fordømte psykologen. Han eller hun burde bli omskolert.

Du er en god mor. Og hvis du ikke tror det får du tenke bakover i tid. Hva du har gjort for barna dine. Å ha bipolar lidelse gjør oss ikke til dårlige mødre, men til mødre som sliter. Allikevel føler jeg at jeg alltid har transendert dette. Vi er under behandlig og fungerer som alle andre.

Opp med hodet og konsentrer deg om ungdommen din. Hvis du er typen til det kan du utfordre psykologen.

Lykke til!

''Ikke en gang har jeg hørt at hans problemer skyldes en ustabil oppvekst, men de har vært veldig opptatt av morsrollen min og min sykdom. Faren deres er alkoholiker og vi er skilt. Ingen bra oppvekst nei, men de har klart seg bra, bortsett fra den mellomste. Han er 17 og har fremdeles kontakt med dps.

Så alt går bra. At din ungdom nå er deprimert har ingenting med deg å gjøre.''

Nei, alt går ikke alltid bra. Man vet at det kan være svært belastende for barn å vokse opp med foreldre som er ustabile. Jeg blir provosert av at du ser ut til å ville påstå at foreldres psykiske vansker/alkoholproblemer ikke kan påføre barn altfor store belastninger.

Det er forøvrig grundig dokumentert gjennom forskning at foreldres psykiske helse påvirker barns utvikling.

[frosken]

Jeg synes psykologen er altfor kjapp til å trekke en konklusjon i forhold til hva som er årsaken til din ungdoms problemer.

[Gjest brøllebuff]

Greit nok, men det er fortsatt umulig å vite hva som skyldes arv eller miljø. Jeg ser på en slik tvedeling som fåfengt. Ofte snakker man om en biologisk sårbarhet, men miljøet har også noe å si for om lidelsen slår ut og hvordan den arter seg — enten vi snakker om oppvekstmiljø eller andre miljøfaktorer.

Jeg tror du gjør klokt i å ikke gå inn i en diskusjon med sønnen din eller psykologen angående dette. Det viktigste er at sønnen din finner et svar som gir mening for ham, og han har vel minst like gode forutsetninger for å vurdere psykologens tolkninger som du har?

Fornuftig

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg antar at barnet ditt også har en bipolar lidelse.

Tidlig debut av depresjon er en av de sikreste, tidlige tegn på bipolar lidelse.

[Madelenemie]

Det går helt fint Madelenemie, ikke tenk på det

Hei!

Takk det var snilt og raust av deg.

Jeg forstod ikke at jeg skrev noe feil før to stykker gjorde meg oppmerksom på det, da ble jeg lei meg fordi jeg begynte tenker mer. Det betyr mye for meg at du er så raus og vil forstå, sikkert har du det tungt nok om jeg ikke skal komme med mine forenklede dumheter.

[Gondor]

''Ikke en gang har jeg hørt at hans problemer skyldes en ustabil oppvekst, men de har vært veldig opptatt av morsrollen min og min sykdom. Faren deres er alkoholiker og vi er skilt. Ingen bra oppvekst nei, men de har klart seg bra, bortsett fra den mellomste. Han er 17 og har fremdeles kontakt med dps.

Så alt går bra. At din ungdom nå er deprimert har ingenting med deg å gjøre.''

Nei, alt går ikke alltid bra. Man vet at det kan være svært belastende for barn å vokse opp med foreldre som er ustabile. Jeg blir provosert av at du ser ut til å ville påstå at foreldres psykiske vansker/alkoholproblemer ikke kan påføre barn altfor store belastninger.

Det er forøvrig grundig dokumentert gjennom forskning at foreldres psykiske helse påvirker barns utvikling.

Jeg prøver aktivt å få denne moren fra å tro at alt er hennes feil til å tenke mer konstruktivt i forhold til barnets oppvekst.

Det er mye som er belastende. Det kan være veldig belastende for et spesielt følsomt barn å vokse opp i en familie hvor både mor og far er så karrierebevisste at de ikke har tid til barnet. Det kan være en stor belastning for et barn å vokse opp i et hjem med prøysisk disiplin og lite annet. Det kan være belastende å vokse opp i et hjem der alkoholen er en viktig bestandel. (Hos oss var tilfelle at faren drakk. Mine problemer begynte for 2 år siden) og det kan være en belastning at foreldre har en psykisk sykdom. Men en med psykisk sykdom kan være like oppmerksom og kjærlig som en som er frisk. Den friske slapper kanskje mer av i forhold til oppdragelsen og samværet med barnet enn den syke. Den syke vil være på tå hev hele tiden for å ikke la sin sykdom dominere barna. Slik er det i hvert fall i mitt tilfelle.

Som meg burde hun kanskje få tilbud om å diskutere morsrollen med en behandler. Men intelligens og sykdom/normalitet henger ikke nødvendigvis sammen, så man kan godt sitte der og vite at en kan dette bedre enn behandleren. Ikke alt naturligvis. Man blir utfordret.

Jeg håper dette klargjør litt mer hvorfor jeg skrev som jeg gjorde.