Jeg er så lei meg

[Gjest Enstøing]

Jeg er så sliten og lei. Hvordan skal jeg klare å orke mer også denne gangen?

[huuff]

Jeg føler likedan!! Men hatt to lange samtaler med to venninner nå, og det hjalp. Kan du ringe noen?

[Gjest Einstøing]

Jeg føler likedan!! Men hatt to lange samtaler med to venninner nå, og det hjalp. Kan du ringe noen?

Dessverre er det fritt for venner etter at jeg gradvis har skjøvet dem alle bort. Har ingen familie å prate ordentlig med, selv ambulant team (eller hva det heter) er brukt opp.

Jeg har vært innlagt uten egentlig å bli bedre, selv om det står i epikrisen at jeg ble det. Derimot sørget psykiatrisk avd for at jeg ble behandlet for en svært smertefull tilstand, så således ble jeg bedre, om enn det var fysisk. Når man leser epikriser eller såkalte "notat" er det jammen ikke lett å skjønne at de omhandler en selv.

I det siste notatet fra behandlerern min sto det at det ikke var vits i å begynne behandling så lenge jeg drikker så mye som jeg gjør (ca4 flasker vin i uka - thats it). Vel, i så fall så får det bare være. Folk som ikke har kjent smerten i kroppen selv fremstår i mine øyne som idiotiske bedrevitere.

Jeg har klart meg greit i livet på de fleste vis bortsett fra denne bipolare lidelsen som ødelegger alt. Det er den, den og atter den som gjør at jeg ikke gidder mer. Jeg tror jeg har sagt til alle mine nærmeste ( ikke det at jeg har mer enn tre da ...) at dersom jeg blir borte må de huske at jeg faktisk var syk og at jeg var veldig glad i hver og en av dem - og spesielst mine barn.

[huuff]

Dessverre er det fritt for venner etter at jeg gradvis har skjøvet dem alle bort. Har ingen familie å prate ordentlig med, selv ambulant team (eller hva det heter) er brukt opp.

Jeg har vært innlagt uten egentlig å bli bedre, selv om det står i epikrisen at jeg ble det. Derimot sørget psykiatrisk avd for at jeg ble behandlet for en svært smertefull tilstand, så således ble jeg bedre, om enn det var fysisk. Når man leser epikriser eller såkalte "notat" er det jammen ikke lett å skjønne at de omhandler en selv.

I det siste notatet fra behandlerern min sto det at det ikke var vits i å begynne behandling så lenge jeg drikker så mye som jeg gjør (ca4 flasker vin i uka - thats it). Vel, i så fall så får det bare være. Folk som ikke har kjent smerten i kroppen selv fremstår i mine øyne som idiotiske bedrevitere.

Jeg har klart meg greit i livet på de fleste vis bortsett fra denne bipolare lidelsen som ødelegger alt. Det er den, den og atter den som gjør at jeg ikke gidder mer. Jeg tror jeg har sagt til alle mine nærmeste ( ikke det at jeg har mer enn tre da ...) at dersom jeg blir borte må de huske at jeg faktisk var syk og at jeg var veldig glad i hver og en av dem - og spesielst mine barn.

Uff da, det høres ut som du har det tøft... Jeg vet lite om hva en slik lidelse innebærer, så kan ikke sette meg i din situasjon, men håper at det skal være mulig å få det bedre? Vet ikke hvor mye behandling og behandlerer du har prøvd, men noen ganger skal det litt prøving og feiling til for å faktisk finne noe som hjelper.

Jeg har dessuten veldig tro på trening - hard trening - som en slags "lykkepille." For meg har det glidd helt ut i høst, vært for deprimert, for syk, for mye jogg, for trøtt osv - veldig mange unnskyldninger. Og den psykiske formen har blitt proposjonalt verre og verre. Kan det være noe for deg også?