Og da var jeg sykmeldt...:p :S

[laguna1]

...på grunn av nervøst sammenbrudd pga av alt bråket, anklager om at jeg og familien min lyver, og at mann stiller seg på sidelinjen, og at svart blir hvitt og hvitt blir svart.

Jeg klikka litt i huet, og klippet av meg mye av håret, og knuste noe glass og sånn når jeg var alene her, og hadde drukket noen øl (for mye).

Var hos psykiater, som forøvrig sa at jeg var 150 % normal, og ei smart, snill, ressurssterk jente med mye vilje til fred og samarbeid, og til å forsøke å sette meg i andres sted, og å forstå situasjoner og emosjoner, selv når de blir ubegripelige. Og at jeg nok svegte litt for mange kameler, og slet meg ut på å forsøke tilpasse meg folk og kulturer jeg oppfatter som uberegnlige og fremmede, og at jeg er i en sårbar posisjon, fordi jeg er glad i mannen min, og er redd for å miste ham, og samtidig ikke har det nettverket jeg er vant til å ha i fra Oslo.

Jeg og mann ble anbefalt familievernkontor eller parterapi. mann blir med på det.

Men svigermor, som har plaga livet av meg mener at "sånn går det når man er sint", og prøver å presse meg til å si at jeg og moren min lyver...OG DET VIL JEG IKKE! Jeg har aldri løyet om noe som helst. Jeg har til og med strukket meg så langt at jeg har sagt at jeg ikke ønsker å uttale meg videre mellom hva som ble sagt mellom henne og mor (selvom jeg stoler 100% på mamma her) og at man for min del kan la det være et mysterium, bare jeg får litt fred. Allikevel fortsetter hun å tyne meg, og forandre, ikke bare på denne historien, men også på andre ting hun mener jeg skal ha sagt, eller mamma skal ha sagt, ved anledninger jeg var veldig til stede, og klinkende klar og edru. Dette er direkte og utvetydige løgnhistorier, og som sagt, nå har jeg da også tilta og tatt en full Britney...

Det var veldig, veldig beroligende å snakke med psykiater, som konkluderte med at jeg er så tilregnelig som noen kan bli, og at alle har en "nok er nok" grense.

Allikevel plager det meg at jeg tydeligvis er så labil at jeg klikker, og at jeg blir så sint og forvirra at jeg gjør destruktive og selvdestruktive ting. Jeg blir dessuten eksenstensielt redd, og får paranoide tanker om at jeg kanskje er helt sprø, og husker ting som ikke har skjedd osv (Selvom jeg vet jo at det ikke er sånn...Jeg får bare voldsomt angst av hele greia)

Hovedproblemet mitt, bortsett fra at jeg føler meg teit og dramatisk, er at jeg overhodet ikke forstår motivasjonen til min svigermor, og at mannen min rett og slett ikke VIL se hvilket press og "liste seg rundt" modus jeg lever i, for å ikke få et helvetes og helt totalabsurd sirkus rundt meg.

Jeg har til og med bedt om unnskyldning til dragen, for forbrytelser (?) jeg skulle ha gjort mot henne, og de har hun nådigst tatt i mot, men sier ting som at "hun nok aldri mere vil snakke med min mor" etc...Og, at hun lenge har skjønt at jeg er unormal, så det blir nok fint nå, når jeg kan få hjelp!!! Og at det sikkert kommer av at jeg har hatt en kjip barndom.

Jeg hadde VERDENS beste barndom. Solskinn, aktiviteter, drøssevis av venner rundt kjøkkenbordet til min mor, kjærlige foreldre, verdens beste bror, dyr i alle fasonger, og trygghet og soliditet!

Er det lov av meg nå å være så vanskelig at jeg ikke vil snakke mere med svigersene til vi har fått satt i gang den parterapien hvertfall? jeg vet de blir sure for det, og at de på sitt vis sikkert er glad i meg, men jeg orker faktisk ikke noe mere. Jeg orker å være på sofa, se hjernedød tv, og spise ca en halvbrødskive daglig, og har fått beskjed om å ta det med ro.

Samtidig vil jeg gjerne ikke fremstå som "mentalpasienten som ikke orker noe" heller.

Huff. Syteinnlegg. Er det noen som har et innspill på denne tydeligvis evigvarende dysfunksjonen? Er det lov å gjemme seg litt. når jeg føler jeg må?

[Gjest Hulderen]

Hadde ikke du og mannen din blitt enige om at du ikke skulle ha kontakt med svigersene?

Det er helt åpenbart at du må bryte med dem. Enten ved at du og din mann flytter, eller du flytter fra din mann. Det hjelper ikke det spøtt at du elsker din mann hvis han lar deg bli ødelagt at svigersene.

[Lillemus]

''Er det lov av meg nå å være så vanskelig at jeg ikke vil snakke mere med svigersene til vi har fått satt i gang den parterapien hvertfall?''

Jeg hadde ikke snakket mer med den dama overhodet. Det hadde blitt totalt slutt på å be dem på besøk og om man blir bedt så sender man gubben alene. Beskytt deg sjøl!

[Mrs. Wallace]

Nå skal jeg være streng, laguna:

Nå må du slutte å forholde deg til svigersene dine. Ingen flere krangler, ingen flere såkalte oppklaringer, ingen flere beskyldninger, ingen flere unnskyldninger. Ferdig, nå.

Uansett.

*klem*

[Gjest Hu anonyme i dag]

Kjære laguna1. Først og fremst vil jeg gi deg en stor klem, det trenger du virkelig.

Jeg skriver dette innlegget med et anonymt nick, siden jeg skal fortelle litt mer om meg selv enn jeg ønsker å knytte til mitt faste nick. Vil bare at du skal vite det.

Da jeg giftet meg med min mann for ørtenhundreogdentid siden, så endte det med et stygt brudd mellom min mor og meg. Jeg har vokst opp med en stefar som synes at å slå barn og dyr var en fin disiplineringsmåte, og av ulike årsaker endte jeg opp i en solid konfrontasjon med ham like før den store dagen. Min mor valgte min stefar, og i det samme valgte hun vekk meg.

Jeg er en sterk kvinne i utgangspunktet, jeg har ridd av den ene stormen etter den andre. Jeg har stått på beina gjennom en barnebegravelse (av eget barn, ja) og tøffe sykdomsår. Jeg får gjennomgående høre at jeg har en veldig solid psyke, og det er jeg takknemlig for. Jeg skriver ikke dette for å "hedre meg selv", men for å vise at også den som er sterk fra naturens siden kan flate ut. Slik du opplever nå.

Etter bryllupet mitt, som var en vanvittig forestilling takket være min mor og hennes støttespillere, fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg, den sterke og solide, gikk i bakken med et smell. Og jeg gjorde et seriøst selvmordsforsøk. Alt som ble sagt i dette bruddet, alle som var så sinte på meg, alt ble rett og slett for mye. Så altfor mye.

Det jeg vil fram til er: Man kan stupe, men man kan også komme seg på beina igjen.

Etter Den Store Smellen valgte jeg å kutte kontakten med min mor. Helt og holdent. Hun prøvde etterhvert å late som om ingenting hadde skjedd, sendte uendelig mange brev med unnskyldninger av typen "jeg beklager at du tok det så ille opp" avløst av setninger som "du kan ikke styre livet mitt! Det har du prøvd siden du ble født, men nå er det slutt på det tullet!". Jeg leste meg opp på ulike psykiske lidelser og har vel, for egen del, konkludert med at hun har en slik.

Siden mange i familien valgte å stå på min mor og stefars side i denne konflikten, følte jeg et sterkt behov for å fortelle min side. Derfor skrev jeg et brev til de som tok avstand fra meg, hvor jeg forklarte og fortalte. Noen hørte jeg ingenting fra, mens andre tok kontakt og ba oppriktig om unnskyldning.

Dette ligger nå snart 20 år tilbake i tid. Jeg har ikke sett min mor siden den gang, og det er faktisk helt greit. Jeg trenger det ikke. Det går helt fint an å leve uten kontakt.

Jeg skjønner at det blir noe mer komplisert i deres tilfelle, siden mannen din vil være sammen med sin familie. Allikevel trenger ikke du. Jeg har nesten lyst til å si "allikevel skal ikke du".

Jeg vet ikke om dette innlegget gir deg noe som helst trøst, men det er ment slik i alle fall. Jeg håper du får din mann med på å flytte tilbake til Oslo, og jeg håper du får han til å forstå hvor gal den dama er. Hvis han ikke vil flytte med deg tilbake til byen, så må du gå en skikkelig runde med deg selv om hvorvidt dere har en framtid sammen.

Ønsker deg absolutt alt godt, laguna1, det gjør jeg virkelig!

[Elis31]

''Hovedproblemet mitt, bortsett fra at jeg føler meg teit og dramatisk, er at jeg overhodet ikke forstår motivasjonen til min svigermor, ''

Det er noen personer man ikke kan forvente voksen logisk oppførsel fra. Fra din svigermor skal du aldri forvente det. Hun vil av og til framstå som normal, for neste gang å være totalt urasjonell igjen. Se på henne som en krakilsk ondskapsfull femåring i verste trassalder(Beklager femåringer for sammenligningen)..

[laban]

De færreste voksne par uten barn er sammen med (sviger)foreldre "hele tiden", enten forholdet er godt eller dårlig. Dere bør ut av den symbiosen i alle fall.

Kjør "hakk i plata" (og få mannen din til å øve på det) ved ethvert forsøk på å holde liv i saken. Velg blant uttallige mulige setninger og bruk dem uansett hva som kommer fra den andre kanten: "Nå er julen over, vi lar det ligge." "Vi snakker ikke mer om dette." "Vi trenger litt tid for oss selv, det blir for slitsomt for oss begge med så mye kontakt". "Vi kan ikke bo her hvis vi ikke får litt privatliv, og nå trenger vi en pause". Osv., osv. Ikke bare til neste uke, men _lenge_.

Hun blir sikkert sur, men dere klarer ikke å gjøre henne lykkelig i noe fall. Det "beste" for henne ville være at hun "fikk rett" og at forholdet deres gikk over styr - og du vet hvem sin skyld det ville være. For å unngå at hun får den gleden, må dere tenke på dere selv.

[....AV]

Hadde ikke dere blitt enige om at mannen din alene skulle ha kontakten med svigerforeldrene?

Det må du holde fast på. Sperr nummeret hennes fra telefonen, dra ut hvis hun kommer på besøk, dra aldri på besøk dit. osv. Ikke prøv å finne en motivasjon, det er ikke nødvendigvis en rasjonell grunn til oppførselen, alt trenger ikke forklares.

[Gjest en annen med skjult nick]

Kjære laguna1. Først og fremst vil jeg gi deg en stor klem, det trenger du virkelig.

Jeg skriver dette innlegget med et anonymt nick, siden jeg skal fortelle litt mer om meg selv enn jeg ønsker å knytte til mitt faste nick. Vil bare at du skal vite det.

Da jeg giftet meg med min mann for ørtenhundreogdentid siden, så endte det med et stygt brudd mellom min mor og meg. Jeg har vokst opp med en stefar som synes at å slå barn og dyr var en fin disiplineringsmåte, og av ulike årsaker endte jeg opp i en solid konfrontasjon med ham like før den store dagen. Min mor valgte min stefar, og i det samme valgte hun vekk meg.

Jeg er en sterk kvinne i utgangspunktet, jeg har ridd av den ene stormen etter den andre. Jeg har stått på beina gjennom en barnebegravelse (av eget barn, ja) og tøffe sykdomsår. Jeg får gjennomgående høre at jeg har en veldig solid psyke, og det er jeg takknemlig for. Jeg skriver ikke dette for å "hedre meg selv", men for å vise at også den som er sterk fra naturens siden kan flate ut. Slik du opplever nå.

Etter bryllupet mitt, som var en vanvittig forestilling takket være min mor og hennes støttespillere, fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg, den sterke og solide, gikk i bakken med et smell. Og jeg gjorde et seriøst selvmordsforsøk. Alt som ble sagt i dette bruddet, alle som var så sinte på meg, alt ble rett og slett for mye. Så altfor mye.

Det jeg vil fram til er: Man kan stupe, men man kan også komme seg på beina igjen.

Etter Den Store Smellen valgte jeg å kutte kontakten med min mor. Helt og holdent. Hun prøvde etterhvert å late som om ingenting hadde skjedd, sendte uendelig mange brev med unnskyldninger av typen "jeg beklager at du tok det så ille opp" avløst av setninger som "du kan ikke styre livet mitt! Det har du prøvd siden du ble født, men nå er det slutt på det tullet!". Jeg leste meg opp på ulike psykiske lidelser og har vel, for egen del, konkludert med at hun har en slik.

Siden mange i familien valgte å stå på min mor og stefars side i denne konflikten, følte jeg et sterkt behov for å fortelle min side. Derfor skrev jeg et brev til de som tok avstand fra meg, hvor jeg forklarte og fortalte. Noen hørte jeg ingenting fra, mens andre tok kontakt og ba oppriktig om unnskyldning.

Dette ligger nå snart 20 år tilbake i tid. Jeg har ikke sett min mor siden den gang, og det er faktisk helt greit. Jeg trenger det ikke. Det går helt fint an å leve uten kontakt.

Jeg skjønner at det blir noe mer komplisert i deres tilfelle, siden mannen din vil være sammen med sin familie. Allikevel trenger ikke du. Jeg har nesten lyst til å si "allikevel skal ikke du".

Jeg vet ikke om dette innlegget gir deg noe som helst trøst, men det er ment slik i alle fall. Jeg håper du får din mann med på å flytte tilbake til Oslo, og jeg håper du får han til å forstå hvor gal den dama er. Hvis han ikke vil flytte med deg tilbake til byen, så må du gå en skikkelig runde med deg selv om hvorvidt dere har en framtid sammen.

Ønsker deg absolutt alt godt, laguna1, det gjør jeg virkelig!

Veldig fint innlegg. Trøsteklem til deg.

Jeg også brøt med moren min i mange år. Alle i familien bebreidet meg. De var, og er, veldig hjernevasket av hennes versjon. Dermed mistet jeg kontakt med så mange i kjølvannet av bruddet med min mor.

Etter mange år gjenopptok jeg kontakten med henne, fordi jeg savnet familie. Hun hadde da blitt noe spakere (men ikke pga noen forståelse av seg selv), men problemene hennes blusser sterkt opp i en del situasjoner, så i perioder holder jeg meg unna henne. Jeg har bl.a. gitt henne klar beskjed om at hun ikke får ringe meg på min bursdag, og at jeg ikke vil feire jul med henne. Hun får også treffe ungene mine til en viss grad, men det ene barnet får hun bare treffe med andre tilstede. Hennes versjon overfor andre (og som de tror på) er at dette er fordi jeg angivelig er syk/nevrotisk osv. Jeg opplever meg selv som psykisk sunn.

Nå må det sies, at min mor ikke er så gal som Lagunas svigermor. Laguna: En person som oppfører seg slik som du beskriver, skal du holde deg unna. Som du selv forteller: hun gjør deg syk.

Du har først og fremst ansvar for å ta vare på din egen integritet Laguna. Du har bare ett liv.

Jeg holder med de andre her som sier, at du bør kunne enhver forbindelse med henne, og helst overtale mannen din til å flytte langt vekk.

[Gjest en annen med skjult nick]

Hadde ikke dere blitt enige om at mannen din alene skulle ha kontakten med svigerforeldrene?

Det må du holde fast på. Sperr nummeret hennes fra telefonen, dra ut hvis hun kommer på besøk, dra aldri på besøk dit. osv. Ikke prøv å finne en motivasjon, det er ikke nødvendigvis en rasjonell grunn til oppførselen, alt trenger ikke forklares.

Støttes 100 prosent.

[tonie]

Det er på høy tid å kutte kontakten med dem. La mannen din ta seg av det, og sørg for å blokkere dem fra å kunne kontakte deg i den grad det er mulig. Ingen vits i å spekulere i motivene hennes, synes jeg. Hun er ikke bra for deg og dere bør ikke ha kontakt. Det holder i grunnen å vite.

[EnolaGay]

Jeg fikk bilde av meg selv i hodet når jeg leste dette. På det verste satt jeg sammenkrøpet under vinduet med begge småbarna i armkroken hver gang det kjørte en rød bil forbi... hu hei. Men jeg har en murblokkmann som kan bli jævlig farlig sint, en gang hvert skuddår. Så det ble stille og ingen og ikkenoe turte å komme tilbake til oss..

Jeg kan ikke se at du skal kunne fortsette i det ekteskapet. Og før du ser det selv tror jeg ikke ting blir bedre. Du må ikke, og du SKAL IKKE ha kontakt med den familien.

Mer kan jeg ikke hjelpe deg.. da må du i så fall pakke veska di og komme hit så jeg kan gjemme deg i skogen hos oss. ;0)

[Gjest Scarlet O'Hara]

Hvor lenge skal du finne deg i denne situasjonen, når det går så langt at det truer din psykiske helse?! Du må virkelig ta ansvar for deg selv og din helse og kutte all kontakt med denne svigerfamilien, og jeg vil også anbefale deg å flytte tilbake til Oslo (som det for meg virker som er det du egentlig ønsker i utgangspunktet også). Hvis ikke din mann er interessert i å være med på denne løsningen, er du nødt til å vurdere om det er verdt å fortsette å være sammen med ham - med de konsekvensene dette har for deg...

[flisa]

Nå hører du på meg: den damen skal du kutte HELT kontakt med - du vet med deg selv at dine normer og din familie er den som er normal og det som er rett. Du er faktisk NØDT til å velge side, og så er det opp til din mann å være der du er.

Det er utrolig godt å ha bestemt seg for at sånn må det bli, ikke gå på kompromiss med deg selv, vær sta og bestemt, fordi dette blir du syk av.

[Gjest Nickløsheletida]

Som alle andre sier. Nå må du være bestemt og kutte all kontakt.

[Gjest]

Som alle andre sier. Nå må du være bestemt og kutte all kontakt.

Helt enig!

[Gjest anonymdame]

Nå hører du på meg: den damen skal du kutte HELT kontakt med - du vet med deg selv at dine normer og din familie er den som er normal og det som er rett. Du er faktisk NØDT til å velge side, og så er det opp til din mann å være der du er.

Det er utrolig godt å ha bestemt seg for at sånn må det bli, ikke gå på kompromiss med deg selv, vær sta og bestemt, fordi dette blir du syk av.

Hvor mange ganger skal dette sies til laguna da tro ?

Når folk er blitt så voksne at de gifter seg, og satser på en fremtid sammen, så bør det ikke være forumdeltagerne på DOL som hele tiden skal spørres om det samme - igjen og igjen.

Er det ikke klær, så er det selskaper, reiser eller julefeiringer.

Hakk i plata.

Sorry, men det MÅ sies.

Fri og bevares som jeg skulle hatt NULL med denne svigermoren å gjøre.

[Lillemus]

Hvor mange ganger skal dette sies til laguna da tro ?

Når folk er blitt så voksne at de gifter seg, og satser på en fremtid sammen, så bør det ikke være forumdeltagerne på DOL som hele tiden skal spørres om det samme - igjen og igjen.

Er det ikke klær, så er det selskaper, reiser eller julefeiringer.

Hakk i plata.

Sorry, men det MÅ sies.

Fri og bevares som jeg skulle hatt NULL med denne svigermoren å gjøre.

''Hvor mange ganger skal dette sies til laguna da tro ?''

Man kan nesten spørre seg om hun liker å lide... Det er ikke få ganger hun har fått høre dette her inne de siste årene, men gidder hun høre på oss? Nope.

[Gjest Serlvpiner?]

''Var hos psykiater, som forøvrig sa at jeg var 150 % normal, og ei smart, _____________''

Hvis du ikke snart innser at du bør ha null med svigermonsteret å gjøre, så tror jeg du bør få en second opinion på akkurat dette. Normale mennesker bør innse at de ikke kan forholde seg til mennesker som ødelegger dem!

[Gjest en annen med skjult nick]

''Hvor mange ganger skal dette sies til laguna da tro ?''

Man kan nesten spørre seg om hun liker å lide... Det er ikke få ganger hun har fått høre dette her inne de siste årene, men gidder hun høre på oss? Nope.

Det samme har jeg tenkt på. Ikke at hun akkurat "liker" å lide, men at hun ikke har selvrespekt nok til å ta vare på seg selv og dra.