Og da var jeg sykmeldt...:p :S

[ekte nick]

Hvor lenge skal du finne deg i denne situasjonen, når det går så langt at det truer din psykiske helse?! Du må virkelig ta ansvar for deg selv og din helse og kutte all kontakt med denne svigerfamilien, og jeg vil også anbefale deg å flytte tilbake til Oslo (som det for meg virker som er det du egentlig ønsker i utgangspunktet også). Hvis ikke din mann er interessert i å være med på denne løsningen, er du nødt til å vurdere om det er verdt å fortsette å være sammen med ham - med de konsekvensene dette har for deg...

Jeg støtter dette fullt ut. Laguna, vær så snill og hør på oss. Det er mange, mange kloke og livserfarne mennesker her inne. Vi skal være her for deg også når du har kommet deg til Oslo, vet du.

[laguna1]

''Hvor mange ganger skal dette sies til laguna da tro ?''

Man kan nesten spørre seg om hun liker å lide... Det er ikke få ganger hun har fått høre dette her inne de siste årene, men gidder hun høre på oss? Nope.

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

[Gjest Hulderen]

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

'' han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. ''

Hvorfor i huleste fikk foreldrene hans vite at han hadde mistet toget? Det var da ingen grunn til å informere dem om det? Han må begynne å oppføre seg som en voksen, hvis han vil behandles som en voksen. En voksen løper ikke til mamma med alle bekymringer!

[ekte nick]

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

Høres ut som det ville vært ganske så viktig for din manns helse og utvikling som voksen, at han flytter vekk fra dem ham også. Og at han begynner i terapi. Å bo i nærheten av hans foreldre, høres svært dysfuksjonelt ut både for ham og deg.

Men hvis han ikke ser det selv, eller bare delvis, så er det ikke sikkert at du noen gang vil klare å få ham til å se det Laguna.

Var jeg deg ville jeg satt foten ned og flyttet. Bryr han seg seriøst om deg og vil utvikle seg til et sunt menneske, flytter han etter. Hvis ikke så høres det ikke ut som dette forholdet er liv laga.

[Lillemus]

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

''Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå''

Det betyr med andre ord at når du ikke gidder bruke dine kroner på å fore ham med sjokolade så ringer han til mamma og klager sin nød?!??? Herregud... Han er da for f*** ikke 17 år lenger Laguna! Hvordan orker du å være i lag med en sånn mammadalt?!

[laguna1]

'' han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. ''

Hvorfor i huleste fikk foreldrene hans vite at han hadde mistet toget? Det var da ingen grunn til å informere dem om det? Han må begynne å oppføre seg som en voksen, hvis han vil behandles som en voksen. En voksen løper ikke til mamma med alle bekymringer!

Men det gjorde han... Det var riktignok hans far som henta, men, allikevel.

Han må jo ikke drive å opprettholde kontakt som om han skulle være 10!

Hyggelig med ektefølt omsorg, gaver, tjenester, vennlighet etc, men ikke når det kommer med DEN prislappen, i lita skrift.

[Gjest endamereanonym]

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

....og alt dette visste du_før_du giftet deg med han, og inn i denne familien ?

Man bør nesten det, siden man gifter seg med en person som skal være ens ledsager livet ut.

Nå har ihvertfall det hele_foreløpig_endt med at det er vi skattebetalerne som blir belastet for dette styret deres.

Jeg vet søren ikke hvem som er mest umoden i disse skildringene fra selveste helvete.

[laban]

Det er ikke det at jeg ikke gidder å høre

Hadde svigermor bare vært en dame som jevnlig kom innom for kritisere meg eller være absurd, tror jeg jeg hadde vært tykkhudet nok til enten å bare le, kaste henne ut, eller la det prelle av på egen urimelighet..

Nøkkelen her er sønnen hennes - mannen min - som selv om han sier seg fornøyd med løsninger som at bare han omgåes de osv, er USEDVANLIG fanget opp i dynamikken der oppe, og som ikke ser det jeg ser, bagatelliserer det, og som ofte - selv når galskapen manifisterer seg på synligste måte, ikke tar utvetydig side, unnskylder sin mor, blir synelig lei seg og opprørt når noe er galt mellom han og foreldrene (meg), og som jeg _tror_, til syvende og sist, forventer at jeg skal ha et godt forhold til familien hans.

Dette er som sagt tusen ganger før, svært vanskelig.

Han er absolutt min store kjærlighet, men han har problemer med en del ting. Han er oppdratt i dette, først og fremst. Hele familien der har en sånn veldig gjennomsiktig (for utenforstående) "jeg er glad i deg" kultur, der de gjentar sånt på overflaten hele tiden, mens litt under overflaten er det gjennomsyret av kontrollbehov, dysfunksjonelle avhengighetsforhold, mye generelt whitetrash grums og mørke hemmeligheter og i det hele tatt.Og alt generer i retning matriarken.

Min mann hadde masse problemer i ungdomstiden og tidlig i tyveårene, og brukte tidvis stoff. Dette knyttet helt sikkert sterke "passe på" bånd. Men dette er over 15 år siden. Jeg tviler ikke på at de elsker sønnen sin, men de passer samtidig godt på å holde selvtilitten hans godt nede (synes jeg), ved å stadig minne ham på hvor mye han har fått dem til å lide, og ved å pådytte ham masse skam og skyld, samtidig som de skjemmer ham rått bort, og gjør ham så uselvstendig som mulig.

(Ørsmå eksempler : han mista toget sitt fra Oslo da han var på tulletur inn der for å se en konsert. Jeg tok det helt piano og ba han ta et tog dagen etter + sove hos bekjente..Han kjenner noen der sjøl, + at han fikk nummeret til mange av mine som han kjenner godt gjennom meg - Men, nei, han ble henta. Midt på natta. Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå. Sånne ting. Bare små eksempler fra toppen av hodet)

Han har samtidig vært mye, mye mobbet på skolen, hatt få eller ingen nære kompiser, og føler vel egentlig at de eneste som har elsket ham betingelsløst i livet før meg, er familien.

Så jeg kan så altfor godt skjønne at det er svært vanskelig for han også, at noen "ser" moren hans, som han nok ønsker seg av hele sitt hjerte at skal være snill og god.

Derfor er det at jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Med mange forskjellige innfallsporter, og er interessert i motivasjonen, og tar det så tynnhudet.

men nå skal jeg holde meg personlig borte fra dem en stund og håpe på at dette med familievernskontoret kan fungere!

Takker veldig, veldig for alle de fine svarene i tråden! Det hjalp masse også!

Men vil han ikke gjerne slippe unna den meldeplikten og det kontrollbehovet, slik at han kan slutte med det?

Sønnen min på 13 liker ikke at jeg vil ha et ord med i laget når det gjelder hvor han sover og hva han spiser. Han kommer ikke til å fortelle meg det når han blir 23 og har flyttet ut.

[laguna1]

''Eksempel to : han får tilkjørt sjokolade og sånn hjemmefra om han har lyst på, om han ikke har penger, og jeg sier at jeg ikke gidder å kjøpe sjokolade akkurat nå''

Det betyr med andre ord at når du ikke gidder bruke dine kroner på å fore ham med sjokolade så ringer han til mamma og klager sin nød?!??? Herregud... Han er da for f*** ikke 17 år lenger Laguna! Hvordan orker du å være i lag med en sånn mammadalt?!

Jeg prøver å få ham til å forstå at det er helt beyond, og at INGEN driver sånn.

Man kan spørre sine foreldre (når man da snart er 40!!) om sjokolade og brus og sånn om man er SYK, og om de er i sånn nærhet at det ikke trengs å bruke telefon, synes jeg..

Jeg spurte muttern om jeg kunne få cocacola av henne her forleden også, men da satt vi faktisk i samme bil, og stansa på en bensinstasjon...

Og dette er da bare ørbittesmå praktiske irritasjonsmomenter (jeg kan forøvrig nevne at han ALDRI har kjøpt ting som lyspærer, kaffe, shampo, kluter, barbersaker og "kjedelige ting"...Jeg holdt på å daue når jeg hørte det...Fordi han får det hjemme. (Nå skjønner jeg bedre hvorfor han reagerer på prisen på handleposene mine, om ikke annet...)

Det uavhengige som stikker dypere er vanskeligere å takle, for det blir jeg oppriktig forvirra av. Det, og det faktum at alle, mannen min, foreldra hans alle, faktisk bejubler ekteskapet vårt, samtidig som svigermor tar innersvingen på meg, på en feig og løgnaktig måte, og mannen ikke (vil) se det.

Nå høres han jo ut som en superdust, men han har selvfølgelig en rekke utmerkede, snille, reflekterende, sjarmerende og enestående egenskaper som gjør at jeg liker akkurat han. Men dette er et kjempeproblem.

[laguna1]

....og alt dette visste du_før_du giftet deg med han, og inn i denne familien ?

Man bør nesten det, siden man gifter seg med en person som skal være ens ledsager livet ut.

Nå har ihvertfall det hele_foreløpig_endt med at det er vi skattebetalerne som blir belastet for dette styret deres.

Jeg vet søren ikke hvem som er mest umoden i disse skildringene fra selveste helvete.

Nei, jeg visste ikke alt dette. Jeg visste at mannen min hadde hatt noen problemer, men jeg ante ikke at familien hans var SÅ sprø...

[laguna1]

....og alt dette visste du_før_du giftet deg med han, og inn i denne familien ?

Man bør nesten det, siden man gifter seg med en person som skal være ens ledsager livet ut.

Nå har ihvertfall det hele_foreløpig_endt med at det er vi skattebetalerne som blir belastet for dette styret deres.

Jeg vet søren ikke hvem som er mest umoden i disse skildringene fra selveste helvete.

Hva er det du betaler for meg, mener du?

[Lillemus]

Hva er det du betaler for meg, mener du?

''Hva er det du betaler for meg, mener du?''

Jeg antar hun sikter til sykemeldingen din.

[tonie]

Men det gjorde han... Det var riktignok hans far som henta, men, allikevel.

Han må jo ikke drive å opprettholde kontakt som om han skulle være 10!

Hyggelig med ektefølt omsorg, gaver, tjenester, vennlighet etc, men ikke når det kommer med DEN prislappen, i lita skrift.

Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.

[laguna1]

Men vil han ikke gjerne slippe unna den meldeplikten og det kontrollbehovet, slik at han kan slutte med det?

Sønnen min på 13 liker ikke at jeg vil ha et ord med i laget når det gjelder hvor han sover og hva han spiser. Han kommer ikke til å fortelle meg det når han blir 23 og har flyttet ut.

Både ja og nei, tror jeg, desverre :S

Han vil ikke ha meldeplikt, men han vil ha alt det andre. Og det siste han takler er vrede eller konfrontasjon fra opp i der. Og det fatter jeg ikke.

Synes det er kjedelig å krangle jeg også, men hadde foreldrene mine oppført seg sånn mot min mann, hadde jeg smelt neven i bordet og plassert noen skap, og tatt en time out.

Slikt er det IKKE rom for i den kulturen deres. Noen ganger føles det som om jeg gifta meg inn i mafian eller no, sånn "enten er man med oss eller mot oss" politikk som de fører på hjemmebane.

Og alle (bortsett fra svigermor, som sier hva faen hun vil) tøfler rundt og er så høflige, så høflige, takker veloppdragent for maten, og insisterer på at de er sånn en sunn famile der alle er SÅ glad i hverandre. Det finnes ikke demokrati der,bare hersketeknikk og utstudert martyrisme og følelsesmessig utpressing. Synes da jeg, etter en stund. Selvom, og for all del, det er gode personlighetstrekk på mange, selv svigermor har jo noen. Men det er selve dynamikken og strukturen som er så jævlig klam.

[laguna1]

''Hva er det du betaler for meg, mener du?''

Jeg antar hun sikter til sykemeldingen din.

Åh, stakkar. Kanskje jeg skal sende henne en sjekk da, der jeg beklager på dypeste for de økonomiske problemene jeg har satt henne i.

[laguna1]

Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.

Jeg er ikke voksen og ansvarsfull selv jeg altså, men detter jeg på ræven så reparerer jeg den selv, jeg spør ikke min mor om å lappe meg i hop...

[laban]

Både ja og nei, tror jeg, desverre :S

Han vil ikke ha meldeplikt, men han vil ha alt det andre. Og det siste han takler er vrede eller konfrontasjon fra opp i der. Og det fatter jeg ikke.

Synes det er kjedelig å krangle jeg også, men hadde foreldrene mine oppført seg sånn mot min mann, hadde jeg smelt neven i bordet og plassert noen skap, og tatt en time out.

Slikt er det IKKE rom for i den kulturen deres. Noen ganger føles det som om jeg gifta meg inn i mafian eller no, sånn "enten er man med oss eller mot oss" politikk som de fører på hjemmebane.

Og alle (bortsett fra svigermor, som sier hva faen hun vil) tøfler rundt og er så høflige, så høflige, takker veloppdragent for maten, og insisterer på at de er sånn en sunn famile der alle er SÅ glad i hverandre. Det finnes ikke demokrati der,bare hersketeknikk og utstudert martyrisme og følelsesmessig utpressing. Synes da jeg, etter en stund. Selvom, og for all del, det er gode personlighetstrekk på mange, selv svigermor har jo noen. Men det er selve dynamikken og strukturen som er så jævlig klam.

Jeg tenkte først og fremst på det at foreldrene vet hvor han er og hva han gjør / spiser / drikker til enhver tid. Selv om man opprettholder en viss høflig kvasihygge når man er sammen, er det ikke normalt å avgi rapporter på linje med første uka i barnehagen. Det er faktisk ett av poengene med å flytte hjemmefra

synes

[laguna1]

Jeg tenkte først og fremst på det at foreldrene vet hvor han er og hva han gjør / spiser / drikker til enhver tid. Selv om man opprettholder en viss høflig kvasihygge når man er sammen, er det ikke normalt å avgi rapporter på linje med første uka i barnehagen. Det er faktisk ett av poengene med å flytte hjemmefra

synes

DET synes jeg også!

Mann er ambivalent.Hvorfor aner jeg ikke. Tror det det er jævlig tabu, og at det er første gang det skjer, at noe stiller enkelte spørsmål rundt hva huen som foregår, og hvorfor det må være sånn.

[morsan]

Jeg har vært så mye borte fra DOL at jeg ikke har fått fulgt med i det siste. Men jeg ønsker deg ALT godt!!

Og så burde dere kanskje vurdere å flytte til en annen by...?

*klem*

[laban]

DET synes jeg også!

Mann er ambivalent.Hvorfor aner jeg ikke. Tror det det er jævlig tabu, og at det er første gang det skjer, at noe stiller enkelte spørsmål rundt hva huen som foregår, og hvorfor det må være sånn.

Jeg tror jeg har spurt før, men han har et søsken som ikke holder på sånn, hvis jeg husker riktig? Kan h*n snakke med både moren og broren sin og støtte oppunder at det nå er slutt på å behandle ham som en mindreårig?

Dette bør komme opp tidlig i terapien. Det er på tide å kutte den usynlige navlestrengen. Spesielt siden det virker som om han har den rundt halsen.