Og da var jeg sykmeldt...:p :S

[laguna1]

Jeg tror jeg har spurt før, men han har et søsken som ikke holder på sånn, hvis jeg husker riktig? Kan h*n snakke med både moren og broren sin og støtte oppunder at det nå er slutt på å behandle ham som en mindreårig?

Dette bør komme opp tidlig i terapien. Det er på tide å kutte den usynlige navlestrengen. Spesielt siden det virker som om han har den rundt halsen.

VELDIG på tide.

Men søsteren hans har den også rundt halsen (om ikke i samme grad...grunnet manns historikk. Og barna hennes igjen og. De ringer og forteller mormor ALT. Og det liker mormor...:S)

[morsan]

Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.

''Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.''

Ja, etter å ha lest litt her nå skjønner jeg jo at problemet ikke er svigermonsteret - hun kan man flytte fra og kutte all kontakt med og likevel beholde mannen. Det er verre med _mannen_.

[morsan]

''Hovedproblemet mitt, bortsett fra at jeg føler meg teit og dramatisk, er at jeg overhodet ikke forstår motivasjonen til min svigermor, ''

Det er noen personer man ikke kan forvente voksen logisk oppførsel fra. Fra din svigermor skal du aldri forvente det. Hun vil av og til framstå som normal, for neste gang å være totalt urasjonell igjen. Se på henne som en krakilsk ondskapsfull femåring i verste trassalder(Beklager femåringer for sammenligningen)..

''Det er noen personer man ikke kan forvente voksen logisk oppførsel fra.''

Ja, man kan ikke forvente rasjonalitet fra irrasjonelle mennesker.

[laguna1]

''Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.''

Ja, etter å ha lest litt her nå skjønner jeg jo at problemet ikke er svigermonsteret - hun kan man flytte fra og kutte all kontakt med og likevel beholde mannen. Det er verre med _mannen_.

Men jeg sitter og spekulerer i om det er hun som har gjort han (og søster, mann, barnebarn etc) sånn..Og om det er med vilje og intent, eller om det er en ren ulykke? Jeg skjønner ikke dette, ikke om jeg legger min beste vilje til.

Jeg teoriserer litt om personlighetsforstyrrelser hos svigermor ( paranoid-personlighetsforstyrrelse...Muligens borderline), men sånt har jeg jo ikke nok greie på. Men jeg mistenker noe patologi. Jeg VET hun har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, ganske lenge og, men ikke for hva og ikke hvor lenge. Mann vet det heller ikke, temaet er veldig tabu.

Jeg tror jo jeg skjønner han litt, selvom jeg ikke gjør det. han får ris (Skam og skyld for hvem han er), med den ene hånda, og ros (tjenester, ting og tang som gjør han uselvstendig med den andre), og slik har det vel alltid vært, og da blir det sikkert helt grusomt å måtte få krav om å se ting og mennesker i et litt annet lys for å støtte kone.

Eller noe. Her beveger jeg meg på tynn is, på vanskelige psykologiske fagfelt, men jeg har hvertfall tenkt litt at det kanskje er slik det henger sammen.

Uten at jeg vil leve sånn som jeg har det nå allikevel.

[morsan]

Men jeg sitter og spekulerer i om det er hun som har gjort han (og søster, mann, barnebarn etc) sånn..Og om det er med vilje og intent, eller om det er en ren ulykke? Jeg skjønner ikke dette, ikke om jeg legger min beste vilje til.

Jeg teoriserer litt om personlighetsforstyrrelser hos svigermor ( paranoid-personlighetsforstyrrelse...Muligens borderline), men sånt har jeg jo ikke nok greie på. Men jeg mistenker noe patologi. Jeg VET hun har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, ganske lenge og, men ikke for hva og ikke hvor lenge. Mann vet det heller ikke, temaet er veldig tabu.

Jeg tror jo jeg skjønner han litt, selvom jeg ikke gjør det. han får ris (Skam og skyld for hvem han er), med den ene hånda, og ros (tjenester, ting og tang som gjør han uselvstendig med den andre), og slik har det vel alltid vært, og da blir det sikkert helt grusomt å måtte få krav om å se ting og mennesker i et litt annet lys for å støtte kone.

Eller noe. Her beveger jeg meg på tynn is, på vanskelige psykologiske fagfelt, men jeg har hvertfall tenkt litt at det kanskje er slik det henger sammen.

Uten at jeg vil leve sånn som jeg har det nå allikevel.

Dette kan jeg ingen ting om, men det trengs vel neppe en psykolog-utdannelse for å konstatere at barn påvirkes av familien man vokser opp i - på godt og vondt. Og hvis hun har hatt disse tendensene hele tiden, er det kanskje ikke så rart at han oppfører seg som han gjør?

Men nettopp derfor er ikke dette bare ditt problem/din sak - han må i aller høyeste grad gripe fatt i dette han også.

Jeg er sjokkert over at en mann på hans alder ringer foreldrene om sjokoladen osv. Han trenger nok hjelp til å løsrive seg...

[laban]

VELDIG på tide.

Men søsteren hans har den også rundt halsen (om ikke i samme grad...grunnet manns historikk. Og barna hennes igjen og. De ringer og forteller mormor ALT. Og det liker mormor...:S)

Man kan finne en balansegang når det gjelder å omgås og å gjøre gjengjeld, hvis man f.eks. får litt hjelp økonomisk. Da tenker jeg på at den eldste generasjon får litt snømåking, kjøring, hagestell, oppussingshjelp, søndagsmiddager og kanskje noen helgeturer i bytte mot at de yngre får litt rause gaver, overta den gamle bilen, utrangerte møbler, låne hytta osv.

Forutsatt at begge parter trår litt forsiktig, kan det gå greit mens man er i en fase der dette kan være både hyggelig og nyttig for begge parter.

Men det betyr ikke at noen få detaljert innsyn i andres dagligliv. Jeg får assossiasjoner til Orwells fjernskjermer av den sjokoladehistorien. Det er _unormalt_.

Herlighet, jeg kjente en fyr en gang som fikk med seg frosne middager til Oslo når han hadde besøkt foreldrene på gården i Sogn. Men han var ekstremt gjerrig og bodde alene.

[Gjest togli]

Jeg tror jeg har satt en diagnose på den svigermora di her inne en gang før, men da fikk jeg så hatten passa - så det gjør jeg ikke en gang til!

Uansett - kutt all kontakt med henne, så får mannen din heller ha den kontakten han vil med henne. Du skal IKKE ha dårlig samvittighet for å droppe folk som rett og slett ikke er bra for deg å omgåes.

*klem*

[mariaflyfly]

Dette er galskap.

Kom deg til Oslo.

[ekte nick]

Men jeg sitter og spekulerer i om det er hun som har gjort han (og søster, mann, barnebarn etc) sånn..Og om det er med vilje og intent, eller om det er en ren ulykke? Jeg skjønner ikke dette, ikke om jeg legger min beste vilje til.

Jeg teoriserer litt om personlighetsforstyrrelser hos svigermor ( paranoid-personlighetsforstyrrelse...Muligens borderline), men sånt har jeg jo ikke nok greie på. Men jeg mistenker noe patologi. Jeg VET hun har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, ganske lenge og, men ikke for hva og ikke hvor lenge. Mann vet det heller ikke, temaet er veldig tabu.

Jeg tror jo jeg skjønner han litt, selvom jeg ikke gjør det. han får ris (Skam og skyld for hvem han er), med den ene hånda, og ros (tjenester, ting og tang som gjør han uselvstendig med den andre), og slik har det vel alltid vært, og da blir det sikkert helt grusomt å måtte få krav om å se ting og mennesker i et litt annet lys for å støtte kone.

Eller noe. Her beveger jeg meg på tynn is, på vanskelige psykologiske fagfelt, men jeg har hvertfall tenkt litt at det kanskje er slik det henger sammen.

Uten at jeg vil leve sånn som jeg har det nå allikevel.

Vet du Laguna, du trenger en voksen likeverdig mann som du slipper å bruke energien din på å diagnostise og forstå. En som drar i lasset likt med deg og sammen med deg.

Det høres ut som sannsynligheten er særlig stor for at du får det i denne her mannen.

Jeg vil tipse deg om en bok: "Kvinner som ødsler sin kjærlighet (undertittel: "På menn de gjerne vil redde") av Robin Norwood.

Velg deg selv, og gjør det nå.

Og for all del: ikke bli gravid med ham.

[ekte nick]

Jeg prøver å få ham til å forstå at det er helt beyond, og at INGEN driver sånn.

Man kan spørre sine foreldre (når man da snart er 40!!) om sjokolade og brus og sånn om man er SYK, og om de er i sånn nærhet at det ikke trengs å bruke telefon, synes jeg..

Jeg spurte muttern om jeg kunne få cocacola av henne her forleden også, men da satt vi faktisk i samme bil, og stansa på en bensinstasjon...

Og dette er da bare ørbittesmå praktiske irritasjonsmomenter (jeg kan forøvrig nevne at han ALDRI har kjøpt ting som lyspærer, kaffe, shampo, kluter, barbersaker og "kjedelige ting"...Jeg holdt på å daue når jeg hørte det...Fordi han får det hjemme. (Nå skjønner jeg bedre hvorfor han reagerer på prisen på handleposene mine, om ikke annet...)

Det uavhengige som stikker dypere er vanskeligere å takle, for det blir jeg oppriktig forvirra av. Det, og det faktum at alle, mannen min, foreldra hans alle, faktisk bejubler ekteskapet vårt, samtidig som svigermor tar innersvingen på meg, på en feig og løgnaktig måte, og mannen ikke (vil) se det.

Nå høres han jo ut som en superdust, men han har selvfølgelig en rekke utmerkede, snille, reflekterende, sjarmerende og enestående egenskaper som gjør at jeg liker akkurat han. Men dette er et kjempeproblem.

"Jeg prøver å få ham til å forstå at det er helt beyond, "

Det er ikke din jobb å få ham til å forstå, Laguna. Det er hans eget ansvar. Du må slippe taket.

[tonie]

Men jeg sitter og spekulerer i om det er hun som har gjort han (og søster, mann, barnebarn etc) sånn..Og om det er med vilje og intent, eller om det er en ren ulykke? Jeg skjønner ikke dette, ikke om jeg legger min beste vilje til.

Jeg teoriserer litt om personlighetsforstyrrelser hos svigermor ( paranoid-personlighetsforstyrrelse...Muligens borderline), men sånt har jeg jo ikke nok greie på. Men jeg mistenker noe patologi. Jeg VET hun har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, ganske lenge og, men ikke for hva og ikke hvor lenge. Mann vet det heller ikke, temaet er veldig tabu.

Jeg tror jo jeg skjønner han litt, selvom jeg ikke gjør det. han får ris (Skam og skyld for hvem han er), med den ene hånda, og ros (tjenester, ting og tang som gjør han uselvstendig med den andre), og slik har det vel alltid vært, og da blir det sikkert helt grusomt å måtte få krav om å se ting og mennesker i et litt annet lys for å støtte kone.

Eller noe. Her beveger jeg meg på tynn is, på vanskelige psykologiske fagfelt, men jeg har hvertfall tenkt litt at det kanskje er slik det henger sammen.

Uten at jeg vil leve sånn som jeg har det nå allikevel.

Hvordan fungerer hun med andre mennesker? Folk utenfor den nærmeste familien, mener jeg. Naboer, kolleger og sånn. Har hun venner, eller er hun kun sammen med de nærmeste?

[tonie]

''Han oppfører seg som en bortskjemt 17-åring, laguna. Klart de ikke slipper taket når han oppfører seg som en unge som ikke overlever uten mamma og pappa til å hjelpe seg. Han bekrefter at han er avhengig av deres hjelp hver gang han ber dem om tjenester. Det er klarsignalet de trenger for å ta seg tilrette. Jeg vet du synes det er nitrist og gørrkjedelig med oss som er så innmari voksne og ansvarsfulle, men jeg tror vi på mange måter er lettere å leve med.''

Ja, etter å ha lest litt her nå skjønner jeg jo at problemet ikke er svigermonsteret - hun kan man flytte fra og kutte all kontakt med og likevel beholde mannen. Det er verre med _mannen_.

Ja. Det kan se ut som nissen vil følge med på lasset om de så flytter til Australia.

[PieLill]

Hva skal til for at du setter hardt mot hardt og krever at mann velger om hans første lojalitet skal gå til deg eller om han skal fortsette å dilte etter mamma? Og visst han velger mamma har han valgt bort deg.

Du fremstiller det som alle andre gjør dette mot deg. Og på mange måter er det riktig.

Men det er du og _bare_du_ som setter dem i en posisjon til å gjøre det.

Det er på høy tid at du bestemmer deg for hvordan du vil ha det, og så sørger for at det blir slik. Vil mann følge deg i dette, kan dere få det godt sammen. Velger han i stedet å forsette som aktiv deltager i familiepsykosen, har dere framtiden bak dere som par uansett.

Du har bygd deg et rede av kaktus og torner. Hvorfor er du overrasket over at du river deg opp på dem?

mvh

[PieLill]

VELDIG på tide.

Men søsteren hans har den også rundt halsen (om ikke i samme grad...grunnet manns historikk. Og barna hennes igjen og. De ringer og forteller mormor ALT. Og det liker mormor...:S)

Det er lite realistisk at det blir noen som helst orden på dette før dere har 8-10 fjell mellom dere og hele svigerslekta. Både fysisk, mentalt, praktisk og økonomisk.

Mann kan ikke klippe navlestrengen så lenge det henger noen over skulderen hans klar til å spleise den igjen med en gang.

mvh

[PieLill]

Høres ut som det ville vært ganske så viktig for din manns helse og utvikling som voksen, at han flytter vekk fra dem ham også. Og at han begynner i terapi. Å bo i nærheten av hans foreldre, høres svært dysfuksjonelt ut både for ham og deg.

Men hvis han ikke ser det selv, eller bare delvis, så er det ikke sikkert at du noen gang vil klare å få ham til å se det Laguna.

Var jeg deg ville jeg satt foten ned og flyttet. Bryr han seg seriøst om deg og vil utvikle seg til et sunt menneske, flytter han etter. Hvis ikke så høres det ikke ut som dette forholdet er liv laga.

Helt enig.

mvh

[Gjest Nickløsheletida]

Hva skal til for at du setter hardt mot hardt og krever at mann velger om hans første lojalitet skal gå til deg eller om han skal fortsette å dilte etter mamma? Og visst han velger mamma har han valgt bort deg.

Du fremstiller det som alle andre gjør dette mot deg. Og på mange måter er det riktig.

Men det er du og _bare_du_ som setter dem i en posisjon til å gjøre det.

Det er på høy tid at du bestemmer deg for hvordan du vil ha det, og så sørger for at det blir slik. Vil mann følge deg i dette, kan dere få det godt sammen. Velger han i stedet å forsette som aktiv deltager i familiepsykosen, har dere framtiden bak dere som par uansett.

Du har bygd deg et rede av kaktus og torner. Hvorfor er du overrasket over at du river deg opp på dem?

mvh

''Vil mann følge deg i dette''

Det er noe jeg har undret meg over i lengre tid nå. Hvorfor skriver dere det på denne måten? Er det jeg som er helt uttafor som ikke har skjønt at dette er korrekt norsk? Først trodde jeg bare det var noe Laguna skrev, men etterhvert har jeg sett at det er flere. Dere er jo flinke skribenter, så derfor begynner jeg å lure på om det er meg som har manglende norskkunnskaper?

Jeg ville ha skrevet det sånn: " Vil mannen din følge deg i dette"

[PieLill]

Dette kan jeg ingen ting om, men det trengs vel neppe en psykolog-utdannelse for å konstatere at barn påvirkes av familien man vokser opp i - på godt og vondt. Og hvis hun har hatt disse tendensene hele tiden, er det kanskje ikke så rart at han oppfører seg som han gjør?

Men nettopp derfor er ikke dette bare ditt problem/din sak - han må i aller høyeste grad gripe fatt i dette han også.

Jeg er sjokkert over at en mann på hans alder ringer foreldrene om sjokoladen osv. Han trenger nok hjelp til å løsrive seg...

''Jeg er sjokkert over at en mann på hans alder ringer foreldrene om sjokoladen osv. Han trenger nok hjelp til å løsrive seg...''

Ser du at det blir en selvmotsigelse i 'hjelp til å løsrive seg'?

:-)

For øvrig helt enig. Denne gutten må demammafiseres og for øvrig gjennom en solid oppmanning.

mvh

[Gjest Nickløsheletida]

''Vil mann følge deg i dette''

Det er noe jeg har undret meg over i lengre tid nå. Hvorfor skriver dere det på denne måten? Er det jeg som er helt uttafor som ikke har skjønt at dette er korrekt norsk? Først trodde jeg bare det var noe Laguna skrev, men etterhvert har jeg sett at det er flere. Dere er jo flinke skribenter, så derfor begynner jeg å lure på om det er meg som har manglende norskkunnskaper?

Jeg ville ha skrevet det sånn: " Vil mannen din følge deg i dette"

Jeg mener mangelfulle norskunnskaper :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg mener mangelfulle norskunnskaper :-)

norskkunnskaper

[tonie]

norskkunnskaper

Der satt den!

Jeg har alltid tenkt at laguna sikkert på være en stor fan av Bridget Jones. Det er veldig BJ-stil over skrivingen:)