Utbrent - når kommer veggen?

[Gjest Petter456]

Ingen ønsker jo å møte den berømmelige veggen, men av og til kan den føles temmelig nær. Selv har jeg kjørt meg hardt i det siste, med mange verv, deltidsjobb og jobb i eget firma som er under oppbygging. Har også familie som krever sitt. Jeg har lenge følt meg utslitt, ukonsentrert og må plutelig bare sove en dupp. Enkelte uker har jeg hatt møter eller arbeid hver kveld, og skjønner jo at det ikke er særlig sunt. Går også til fysioterapi pga vond rygg, og det er vel også et tegn i tiden... Hvilke tegn er typiske før folk går seg på veggen, og blir sykemeldt i flere måneder? Og hvordan unngå veggen? Innser at jeg må senke aktivitetsnivået, men det gjelder jo å finne balansen.

[Lillemus]

Du må sette kraftige grenser for deg selv. Max. antall dager pr. uke med kveldsjobbing / møter på kveldstid, delegere bort mye ansvar til andre - du er ikke uerstattelig og om ikke før så vil du merke det den dagen du møter veggen og går ned for telling. La andre slippe til!

Lykke til! )

[Gjest vinterdag]

Det er som å lese om mannen min for noen år siden. Han tillot seg et hardkjør på jobb over mange mange år. Jeg tok veldig mye hjemme, fordi jeg så at han var sliten og tenkte at han skulle få slippe litt lettere med barnelogistikk og ansvar hjemme for husarbeid og barnepass. Han hadde ingen tegn på kollaps før han helt plutselig en dag fikk panikkangstanfall mens han kjørte bil. Det var veldig nifst, fordi vi visste ingenting om panikkangst, og var redd det var hjertet eller hjerneslag.

Han ble sykemeldt noen måneder, men kom seg i jobb etterhvert igjen. Han tåler mindre nå enn før av stress.

Nå er det imidlertid meg som er sykemeldt pga psykiske årsaker. Har hatt et veldig press med full jobb, flere barn, ett barn med spesielle behov og da en mann som jeg har prøvd å skjerme litt over mange år. Jeg klarte å holde hodet over vannet lenge, og kunne sikkert klart det noen måneder til - men ble delvis sykemeldt FØR jeg møtte veggen fullstendig. Og det tror jeg var riktig for min del.

Etter noen måneder med lavere tempo på jobben fordi jeg jobber halvt, har jeg nå fått mer overskudd til å takle små og store utfordringer både på jobb og hjemmebane, og håper på å komme tilbake for fullt i løpet av våren.

Ingen vil takke deg om du sliter deg helt ut - verken jobben, barna dine eller kona di. Det er mye tyngre å komme seg opp igjen dersom du kollapser fullstendig.

Så sett ned tempoet, og ta vare på deg selv og familien din :-)

[Gjest]

Lamper som blinker, og klokker som kimer - som i lengre tid prøver å fortelle deg at noe er galt. Sånn var det iallefall for meg. Jeg ignorerte disse signalene i noen år før jeg møtte den "lille" veggen for 10 år siden. Så var jeg på og av i arbeidslivet og ble også omskolert, før jeg 3 år senere møtte den "store" veggen. Da var jeg helt på bunnen.

Selv ble jeg dypt/alvorlig deprimert. Jeg så virkelig for meg en vegg da jeg var hos legen og han sa jeg måtte starte i 50% jobb igjen etter å ha vært sykemeldt et par mnd. Jeg var ikke åpen for at det var psykisk syk jeg var på den tiden, så jeg var igjennom en rekke fysiske undersøkelser. Da han sa jeg måtte starte igjen, så maktet jeg det ikke. Den pliktoppfyllende meg bare klarte det ikke, det sa fullstendig stopp, og jeg maktet ikke tanken på å møte kolleger eller å være sosial i hele tatt. Jeg ville bare være hjemme og sove, sove og atter sove. Jeg var fullstendig utslitt og deprimert. Det endte faktisk opp med at jeg sluttet i jobben på dagen etter at jeg var hos legen. Jeg hadde ingen annen mulighet. Heldigvis stilte min mor opp for meg og forklarte for arbeidsgiver grunnen til at jeg ikke møtte opp. Deretter gikk jeg inn i meg selv og begynte å åpne opp for at jeg var psykisk syk. Skrev så et brev til legen og forklarte det hele, og ble henvist til psykiatrisk.

Det har tatt meg ca 5-6 år å bli frisk igjen.

[Gjest]

Det er som å lese om mannen min for noen år siden. Han tillot seg et hardkjør på jobb over mange mange år. Jeg tok veldig mye hjemme, fordi jeg så at han var sliten og tenkte at han skulle få slippe litt lettere med barnelogistikk og ansvar hjemme for husarbeid og barnepass. Han hadde ingen tegn på kollaps før han helt plutselig en dag fikk panikkangstanfall mens han kjørte bil. Det var veldig nifst, fordi vi visste ingenting om panikkangst, og var redd det var hjertet eller hjerneslag.

Han ble sykemeldt noen måneder, men kom seg i jobb etterhvert igjen. Han tåler mindre nå enn før av stress.

Nå er det imidlertid meg som er sykemeldt pga psykiske årsaker. Har hatt et veldig press med full jobb, flere barn, ett barn med spesielle behov og da en mann som jeg har prøvd å skjerme litt over mange år. Jeg klarte å holde hodet over vannet lenge, og kunne sikkert klart det noen måneder til - men ble delvis sykemeldt FØR jeg møtte veggen fullstendig. Og det tror jeg var riktig for min del.

Etter noen måneder med lavere tempo på jobben fordi jeg jobber halvt, har jeg nå fått mer overskudd til å takle små og store utfordringer både på jobb og hjemmebane, og håper på å komme tilbake for fullt i løpet av våren.

Ingen vil takke deg om du sliter deg helt ut - verken jobben, barna dine eller kona di. Det er mye tyngre å komme seg opp igjen dersom du kollapser fullstendig.

Så sett ned tempoet, og ta vare på deg selv og familien din :-)

Takk for fine innlegg og gode råd. Det handler vel litt om å innse sin begrensing for begeret er så fullt at det renner over... Må nok legge om og si fra meg så mye som mulig, og kanskje ta en prat med fastlegen også :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver jo selv de tegn du etterspør.

For å unngå den store smellen: Noe mindre forbruk, noe mer restitusjon.

[Gjest Petter456]

Du beskriver jo selv de tegn du etterspør.

For å unngå den store smellen: Noe mindre forbruk, noe mer restitusjon.

Tusen takk for tilbakemelding og godt råd. Da er det bare å gjøre noe med det :-)