Stalking

[Madelenemie]

Hei!

Nå har jeg lest hva dette er (fordi jeg fant det skrevet i et innlegg på dol og jeg hadde aldri hørt/lest om dette ordet/begrepet før), det handler om å ikke respektere andre menneskers grenser, og derfor ikke om å like noen egentlig (mener jeg), men om å få dekket et sykt eget indre behov. (jeg vet ikke hvilket behov?)

Den man elsker holder man avstand til! Den avstanden den man elsker ønsker!

Å samle informasjon om en person, der personen selv ikke vet om dette er dårlig moral, liten samvittighet og egoistisk. Jeg syns å lese i skattelistene er på grensen, jeg forstår ikke at noen gjør slikt og det med god samvittighet. Jeg tror det således er grader av stalking, men uansett hvis man ikke sier til et menneske at jeg samler informasjon om deg, så er man en løgner, sier man i fra, vet i det minste personen det og så får man ta det fra der.

Jeg syns de som samler informasjon om andre, bør si dette til personen, slik at den vet om det i det minste, det er ikke sikkert andre mennesker liker at det blir samlet informasjon om en selv hos andre, jeg ville ikke likt det og jeg antar de fleste mennesker ikke liker slikt. (et menneske har samlet og tatt utskrifter av så mye som jeg skriver på forumet, tidligere et annet forum, jeg ble jo overrasket, men siden sa dette til meg, er det i orden, da er det ikke stalking, for personen var helt åpen om det)

Jeg har spart på resepter, postkort osv fra min psykiater som jeg er forelsket i, men de er gitt til meg, men nettopp fordi min psykiater har en egen plass i mitt hjerte, ville jeg ALDRI gjort noe som min psykiater ville funnet uakseptabelt, vanskelig, umoralsk, vondt, sårende, eller leit, aldri!!

Jeg vet hvor min psykiater bor, alle bosteds-adresser, men disse har min psykiater selv gitt meg, jeg har ikke søkt de opp, der ligger en vesentlig og viktig forskjell. Da jeg en gang skulle levere noen teaterbilletter og fristen var for kort for postgangen, leverte jeg de ikke selv, da jeg ikke ville klare å være så nære min psykiaters hus, jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker best å tenke på at min psykiater er der skal være, på sitt kontor og helst hele døgnet, det kalles at alt er på sin plass. Så fikk jeg noen annen til å kjøre dit og legge dem i postkassen. Jeg spurte så personen hvordan huset så ut, og dette fortalte jeg min psykiater etter på, at huset var brunt med skrått tak også fortalte min psykiater meg mer, om rosebed og lavendel. :-) Da vet jeg jo mye, men min psykiater har kontrollen, det er viktig.

Alt jeg vet om min psykiater, har min psykiater kontroll på, og akkurat det er viktig, den man liker/ elsker/holder av, respekterer man grensene til.

Jeg er sjokkert over at stalking er såpass utbredt, men jeg leste at det er særlig mennesker med personlighetsforstyrrelser som driver med slik personlighets-forfølgelse.

Selv hadde jeg følt meg uvel om noen hadde bedrevet informasjons samling om meg, det er lettere enn noen gang i dag, men så kommer samvittigheten inn. Har man samvittighet gjør man ikke handlinger mot andre som de ikke ville like.

Da bør man ikke bortforklare det med at man liker noen, men ærlig si at "jeg har et problem".

[Bella Dotte]

Dette er interessant. Jeg kaller meg selv en "stalker" på fleip, men jeg er vel egentlig en informasjonssamler. Og jeg samler informasjon om personer jeg blir fascinert av/begeistret for. Det er nok en del av særinteressen som den personen utgjør. Tidligere, og til tider fremdeles, var/er jeg veldig opptatt av slektsforskning, og det har likhetstrekk både i metodikk/verktøy (mange av de samme kildene, samme krav til kildekritikk) og følelsen (jeg blir oppspilt), og jeg gjør det ofte også bare av gammel vane eller "på refleks" uten å tenke så mye over det. Jeg har også et behov for å vite at vedkommende ikke "forsvinner", det er litt separasjonsangst inne i bildet. Jeg er ikke så åpen med å fortelle den det gjelder, om det, for ja, jeg skammer meg faktisk litt. Jeg vet jo at det er å krenke den andres grenser litt. Og jeg kjenner at jeg får et "forklaringsproblem" når jeg uforvarende avslører at jeg vet noe om ham eller henne som han eller hun ikke har fortalt meg selv. Jeg ville aldri stalke "på ordentlig" (lure i buskene utenfor huset der de bor), men det kan hende jeg henger litt lenger enn strengt tatt nødvendig når jeg befinner meg i nærheten av der de arbeider, ikke nødvendigvis med utsikt til å treffe på vedkommende, men mye for å kjenne på følelsen av å være et sted hvor h*n ofte er. Men hvis jeg har skaffet meg informasjon om at den andre kommer til å være på et bestemt sted til en bestemt tid, og det er åpent for alle å delta, spør jeg alltid om det er greit at jeg kommer. Og det er alltid greit :-)

[Gjest Ladytron]

Hmm, jeg tror det er vanlig å være litt stalker (på PCen) når man er forelsket. Jeg kan ihvertfall være det. På den tiden jeg holdt på å bli sammen med kjæresten min hadde jeg mange forpliktelser, så vi fikk ikke alltid så mye tid sammen. Når vi ikke var med hverandre gikk jeg ofte inn på facebook profilen hans og så på bilder og ting han hadde skrevet. Var vel bare et ønske om å være nær. Tror ikke han tok skade av det

Er selvfølgelig ikke bra å spionere på noen i virkeligheten for å samle informasjon, etc - uansett hva grunnene måtte være.

[Mandolaika]

Stalking er mer sykelig, at man styres av en slags besettelse eller avhengighet og når den som utsettes for stalkingen tydelig har gitt uttrykk for at det ikke er greit.