Drittsekk av en far

[Gjest Inkognito for tiden]

Psykopaten har gjerne to ansikt. Ett utad og ett annet innenfor husets fire vegger. En slik far har jeg vokst opp med. Kjeft med en gang han kom inn døra ( satans jevelunge... slik Emil fikk høre. hehe) . Jeg tok til og med meg en venninne hjem og latet som hun ikke var der for at hun skulle skjønne at nå kommer han ned trappa og kjefter på meg. Det gjorde han selvfølgelig, og snudde brått om da han så henne. Han hadde veldig respekt for venninnene mine. Dette er jo nå maaaaange år siden, men jeg har begynt å tenke meg tilbake, noe jeg egentlig aldri har gjort......

Det er forferdelig slitsom å vokse opp i et slikt hjem med kjefting hele tiden. Jeg tror det tar så mye energi at man til slutt gir opp å ta igjen, man resignerer til slutt. Jeg har tatt igjen hele livet med han, fordi jeg hadde temperatment selv... de andre i familien valgte den andre vei; gå stille i dørene.. vet sannelig ikke hva som er best...

Jeg skjønner ikke nå hvorfor jeg egentlig har kontakt med han.... han ringer meg aldri lenger etter at han giftet seg på nytt med ei som var like gammel som meg, hans datter..... ekkelt?

Han er nå helt forandret fordi han har møtt sin ovekvinne, en meget bestemt og sterk dame... nesten som han er blitt en liten tøffel... Jeg liker henne veldig godt, samtidig orker jeg ikke forholde meg til dem. Det blir feil å være for god venninne med henne.

Mitt søsken har ingen kontakt med ham etter et arveoppgjør for 14 år siden, da han prøvde å tyne oss for å trekke mest mulig av arven slik at det ble biligst mulig for ham, enda han er en mann med god inntekt. Det sier vel alt.... jeg var naiv, og gikk med på det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til ham. Han har blitt en bedre mann på sine eldre dager.... samtidig har han gjort meg så mye vondt....men jeg liker at han er interessant å prate med, har mye kunnskaper og han er sterk og trygg på en måte. Jeg vet at han ville stilt opp hvis det virkelig gjaldt..... Han kjefter på ingen måte lenger. Men nå er jo jeg voksen nå, selv om jeg ikke føler meg sånn.

For en ambivalens det her er......måtte bare få det ut.

[nitty-gritty]

Jeg har hatt en oppvekst som din, bortsett fra at jeg skammet meg slik over det at jeg knapt tok venner med hjem og i alle tilfeller ikke om pappa var "i det hjørnet".

Som deg er jeg den eneste av barna som har kontakt med han. Jeg har kontakt fordi jeg vet at han er syk, jeg har plassert skylden der den hører hjemme og jeg har tydelige grenser. Han er en god bestefar og barna mine har stor glede av han når de treffes. Jeg unner han faktisk å få være flink til akkurat den relasjonen, for jeg er ganske sikker på at det smerter han at han ikke har kontakt med brødrene mine på grunn av sin egen oppførsel.

Jeg kan ikke si hva som blir riktig for deg, men om du skal ha kontakt er jeg overbevist at fortiden må bli lagt bak deg først og at du må tilgi - ikke høyt til pappaen din, men for deg selv.

[Gjest Inkognito for tiden]

Jeg har hatt en oppvekst som din, bortsett fra at jeg skammet meg slik over det at jeg knapt tok venner med hjem og i alle tilfeller ikke om pappa var "i det hjørnet".

Som deg er jeg den eneste av barna som har kontakt med han. Jeg har kontakt fordi jeg vet at han er syk, jeg har plassert skylden der den hører hjemme og jeg har tydelige grenser. Han er en god bestefar og barna mine har stor glede av han når de treffes. Jeg unner han faktisk å få være flink til akkurat den relasjonen, for jeg er ganske sikker på at det smerter han at han ikke har kontakt med brødrene mine på grunn av sin egen oppførsel.

Jeg kan ikke si hva som blir riktig for deg, men om du skal ha kontakt er jeg overbevist at fortiden må bli lagt bak deg først og at du må tilgi - ikke høyt til pappaen din, men for deg selv.

Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham. Han har barn, og de har stadig spurt meg om ham.. jeg svarer så godt jeg kan. Broren min er ferdig med ham for alltid og vil ikke han noe mer med han å gjøre. Slik har det vært i ca 14 år, så det forandrer seg aldri.

Jeg har også tenkt som deg. Derimot har jeg ingen barn. Jeg tror faktisk han hadde blitt en god bestefar. Det er bare det at jeg må få den bitterheten over hvordan han har vært ut av systemet. Det er veldig ambilvalent. Av og til har jeg lyst til å fortelle han alt vondt han har gjort mot meg, men jeg vil ikke ødelegge hans liv heller. Hvis han klarer å ta det innover seg i det hele tatt da... vet ikke hva han tenker egentlig. Og har jeg rett til det ?

[Gjest Hulderen]

Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham. Han har barn, og de har stadig spurt meg om ham.. jeg svarer så godt jeg kan. Broren min er ferdig med ham for alltid og vil ikke han noe mer med han å gjøre. Slik har det vært i ca 14 år, så det forandrer seg aldri.

Jeg har også tenkt som deg. Derimot har jeg ingen barn. Jeg tror faktisk han hadde blitt en god bestefar. Det er bare det at jeg må få den bitterheten over hvordan han har vært ut av systemet. Det er veldig ambilvalent. Av og til har jeg lyst til å fortelle han alt vondt han har gjort mot meg, men jeg vil ikke ødelegge hans liv heller. Hvis han klarer å ta det innover seg i det hele tatt da... vet ikke hva han tenker egentlig. Og har jeg rett til det ?

Er det nødvendigvis så flinkt da? Jeg tenker at det ofte kan være riktig å kutte kontakten med familemedlemmer som har gjort oss vondt, i stedet for å være dumsnille.

[Sør]

Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham. Han har barn, og de har stadig spurt meg om ham.. jeg svarer så godt jeg kan. Broren min er ferdig med ham for alltid og vil ikke han noe mer med han å gjøre. Slik har det vært i ca 14 år, så det forandrer seg aldri.

Jeg har også tenkt som deg. Derimot har jeg ingen barn. Jeg tror faktisk han hadde blitt en god bestefar. Det er bare det at jeg må få den bitterheten over hvordan han har vært ut av systemet. Det er veldig ambilvalent. Av og til har jeg lyst til å fortelle han alt vondt han har gjort mot meg, men jeg vil ikke ødelegge hans liv heller. Hvis han klarer å ta det innover seg i det hele tatt da... vet ikke hva han tenker egentlig. Og har jeg rett til det ?

''Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til?''

"Flink" eller "dumsnill"?

Les det du skriver i ditt første innlegg, og så skriver du at du tror han vil bli en god bestefar???!!!

Det finnes 7 milliarder mennesker i verden - det store flertallet av dem er langt bedre enn den personen du beskriver i hovedinnlegget ditt.

Hvorfor skal du bruke mer av livet ditt på en som har behandlet deg slik?

Med vennlig hilsen

[Gjest Inkognito for tiden]

''Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til?''

"Flink" eller "dumsnill"?

Les det du skriver i ditt første innlegg, og så skriver du at du tror han vil bli en god bestefar???!!!

Det finnes 7 milliarder mennesker i verden - det store flertallet av dem er langt bedre enn den personen du beskriver i hovedinnlegget ditt.

Hvorfor skal du bruke mer av livet ditt på en som har behandlet deg slik?

Med vennlig hilsen

Ja, du har rett. Det er vel det jeg har vanskelig for å ta innover meg. Man tviholder på det gode i han som har gjort en så mye vondt. Det er vanskelig å forstå at en far kan være så ond.

Har lyst å konfrontere han egentlig.. men det er så stygge ting noe av det at jeg er redd jeg ødelegger ham?

[Serafin]

Er det nødvendigvis så flinkt da? Jeg tenker at det ofte kan være riktig å kutte kontakten med familemedlemmer som har gjort oss vondt, i stedet for å være dumsnille.

Jeg har hatt store problemer med flere familiemedlemmer. Det hele har bunnet i store problemer i to generasjoner bakover. Det ser ut til å forplante seg i neste generasjon igjen.

Jeg ser ingen grunn til å måtte ha kontakt med helt umulige foreldre eller søsken. Ift. min mor har jeg konfontert og kuttet ut i perioder uten at dette har ført til annet enn at det var meg som var problemet. Noen mennesker må mann bare holde seg unna, selv om det er ens egen mor eller far.

Det går ikke ann å gi andre råd i slike sammenhenger. Men hvis et annet menneske gjør en psyk så sett grenser og hold avstand. Det er eget liv som står på spill.

[Sør]

Ja, du har rett. Det er vel det jeg har vanskelig for å ta innover meg. Man tviholder på det gode i han som har gjort en så mye vondt. Det er vanskelig å forstå at en far kan være så ond.

Har lyst å konfrontere han egentlig.. men det er så stygge ting noe av det at jeg er redd jeg ødelegger ham?

''Ja, du har rett. Det er vel det jeg har vanskelig for å ta innover meg. Man tviholder på det gode i han som har gjort en så mye vondt. Det er vanskelig å forstå at en far kan være så ond. Har lyst å konfrontere han egentlig.. men det er så stygge ting noe av det at jeg er redd jeg ødelegger ham? – Inkognito for tiden''

Vet du hva jeg synes du skal tenke på? At DU skal ha et godt liv, og det får du neppe hvis du tenker på ham, bryr deg om hva han mener, og slettes ikke hvis du er redd for å "ødelegge ham". Det er ikke ditt ansvar.(Han har vært slik hele livet, så du får ikke endret ham, uansett.)

Slutt å påta deg ansvar som ikke er ditt.

Glem ham i noen minutter: Begynn å tenk på hva DU har lyst til?

Hva vil du bruke livet ditt til, av ting som gavner DEG? Utdanning? Reise? Finne en kjæreste (hvis du ikke har en)?

Tenk mer på deg, ikke på hva andre mener du skal tenke og gjøre.

Alt godt,

[PieLill]

Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham. Han har barn, og de har stadig spurt meg om ham.. jeg svarer så godt jeg kan. Broren min er ferdig med ham for alltid og vil ikke han noe mer med han å gjøre. Slik har det vært i ca 14 år, så det forandrer seg aldri.

Jeg har også tenkt som deg. Derimot har jeg ingen barn. Jeg tror faktisk han hadde blitt en god bestefar. Det er bare det at jeg må få den bitterheten over hvordan han har vært ut av systemet. Det er veldig ambilvalent. Av og til har jeg lyst til å fortelle han alt vondt han har gjort mot meg, men jeg vil ikke ødelegge hans liv heller. Hvis han klarer å ta det innover seg i det hele tatt da... vet ikke hva han tenker egentlig. Og har jeg rett til det ?

''Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham.''

Det er kort vei mellom 'flink' og dumsnill i denne sammenhengen. Uten at jeg har påstått at du er dumsnill. Skriver det generelt.

mvh

[tonie]

Kanskje er dette noe vi kvinner er flinkere til? Det er også min bror som ikke har kontakt med ham. Han har barn, og de har stadig spurt meg om ham.. jeg svarer så godt jeg kan. Broren min er ferdig med ham for alltid og vil ikke han noe mer med han å gjøre. Slik har det vært i ca 14 år, så det forandrer seg aldri.

Jeg har også tenkt som deg. Derimot har jeg ingen barn. Jeg tror faktisk han hadde blitt en god bestefar. Det er bare det at jeg må få den bitterheten over hvordan han har vært ut av systemet. Det er veldig ambilvalent. Av og til har jeg lyst til å fortelle han alt vondt han har gjort mot meg, men jeg vil ikke ødelegge hans liv heller. Hvis han klarer å ta det innover seg i det hele tatt da... vet ikke hva han tenker egentlig. Og har jeg rett til det ?

Jeg synes vel heller det er broren din som er flink. Han velger bort den ødeleggende biten og prioriterer sitt eget liv og sin egen lykke.

[Axcia]

Jeg orker ikke å bruke tiden min på slemme mennesker. Hvorfor gjør du det?

[Gjest Inkognito for tiden]

Jeg synes vel heller det er broren din som er flink. Han velger bort den ødeleggende biten og prioriterer sitt eget liv og sin egen lykke.

Flink er vel helt feil ord egentlig.... det går vel mer på samvittighet for andre og at man tenker på andre fremfor seg selv ja. Det er vel også en skade av fortiden som må jobbes med.

Ja, han har et adskillelig bedre liv enn meg på alle måter. Både utdannelsesmessig og familiemessig. Han er såkalt vellykket og har klart seg mye bedre på alle måter.

[PieLill]

Man overlever slike ting på forskjellige måter. Ikke lett å si hva som blir mest riktig. Man overlever, det er viktigst.

Som voksen velger man også ulike startegier for å komme seg videre. Det viktigste er at man bryter de destruktive sirklene så man kan bevege seg i riktig retning.

mvh

[Gjest inkognito for tiden]

Man overlever slike ting på forskjellige måter. Ikke lett å si hva som blir mest riktig. Man overlever, det er viktigst.

Som voksen velger man også ulike startegier for å komme seg videre. Det viktigste er at man bryter de destruktive sirklene så man kan bevege seg i riktig retning.

mvh

Ja, men gjør jo det. Det jeg sliter litt med for tiden er at han har blitt en hyggelig mann og det er hyggelig å møte han: ut og spise etc.. samtidig er det så mye som ligger bak. Jeg ønsker å tilgi, samtidig føler jeg så sterkt for å konfrontere han. Men noe er så stygge ting at jeg vet ikke om det er bra for ham å bli konfrontert med det. Det ville være veldig flaut for han!

Jeg har egentlig aldri vært bitter, men ser mer og mer at livet mitt kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde hatt en voksenperson som støttet meg. Det nytter ikke å se bakover, samtidig føler jeg at jeg har funnet meg i alt for mye!

[PieLill]

Ja, men gjør jo det. Det jeg sliter litt med for tiden er at han har blitt en hyggelig mann og det er hyggelig å møte han: ut og spise etc.. samtidig er det så mye som ligger bak. Jeg ønsker å tilgi, samtidig føler jeg så sterkt for å konfrontere han. Men noe er så stygge ting at jeg vet ikke om det er bra for ham å bli konfrontert med det. Det ville være veldig flaut for han!

Jeg har egentlig aldri vært bitter, men ser mer og mer at livet mitt kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde hatt en voksenperson som støttet meg. Det nytter ikke å se bakover, samtidig føler jeg at jeg har funnet meg i alt for mye!

På meg virker det veldig vanskelig, nesten umulig, å gå videre i en relasjon med en så stor mengde uoppgjort materiale som det du skisserer.

Å gå gjennom hver eneste ting som ble feil, vil ikke være hensiktsmessig. Men det ville kanskje som et minimum være greit om du fikk vite hva han nå tenker om hvordan han var mot deg da du var barn. Hva han nå tenker om arveoppgjøret.

Dette blir en så stygg ting å skrive at jeg er i tvil om jeg burde gjøre det: Hvordan vet du at han har forandret seg og at han ikke bare har flyttet deg fra lista over de han trakkaserer til lista over de heldige som han vil gjøre gått inntrykk på?

mvh

[Gjest Inkognito for tiden]

På meg virker det veldig vanskelig, nesten umulig, å gå videre i en relasjon med en så stor mengde uoppgjort materiale som det du skisserer.

Å gå gjennom hver eneste ting som ble feil, vil ikke være hensiktsmessig. Men det ville kanskje som et minimum være greit om du fikk vite hva han nå tenker om hvordan han var mot deg da du var barn. Hva han nå tenker om arveoppgjøret.

Dette blir en så stygg ting å skrive at jeg er i tvil om jeg burde gjøre det: Hvordan vet du at han har forandret seg og at han ikke bare har flyttet deg fra lista over de han trakkaserer til lista over de heldige som han vil gjøre gått inntrykk på?

mvh

Det var igrunn bra skrevet! Det fikk meg til å tenke litt....

et annet søsken skrev et brev engang og han svarte og beklaget osv... men det føtes bare som tomme ord uten mening for vedkommende.

Jeg skulle bare ønske å høre at jeg ikke var så håpløs som jeg hele tiden har følt at jeg har vært som barn. At han kunne sagt noe fint til meg. Jeg vet selv at jeg er smart, men har ikke fått brukt mine evner pga. ødelagt selvtillit og at jeg resignerte da jeg skulle begynne på videregående da jeg var så sliten.

Jeg tror han ville trukket seg helt inn i seg selv hvis jeg konfronterte han og bare gått sin vei. Han evner ikke å snakke om føllelser. Det er nesten litt vondt å se at han er så "skada". Men det er vel vanskelig å ta innover seg at man har gjort noen så mye vondt.

Det er vel mulig at terapi er mer riktig for å få ut slike følelser!

[Gjest]

Det var igrunn bra skrevet! Det fikk meg til å tenke litt....

et annet søsken skrev et brev engang og han svarte og beklaget osv... men det føtes bare som tomme ord uten mening for vedkommende.

Jeg skulle bare ønske å høre at jeg ikke var så håpløs som jeg hele tiden har følt at jeg har vært som barn. At han kunne sagt noe fint til meg. Jeg vet selv at jeg er smart, men har ikke fått brukt mine evner pga. ødelagt selvtillit og at jeg resignerte da jeg skulle begynne på videregående da jeg var så sliten.

Jeg tror han ville trukket seg helt inn i seg selv hvis jeg konfronterte han og bare gått sin vei. Han evner ikke å snakke om føllelser. Det er nesten litt vondt å se at han er så "skada". Men det er vel vanskelig å ta innover seg at man har gjort noen så mye vondt.

Det er vel mulig at terapi er mer riktig for å få ut slike følelser!

Jeg har også levd med en drittsekk av en far.

For meg har cluet i nåtid vært å akseptere at det aldri vil endre seg og at jeg aldri vil få oppleve å ha en "far". Sette tydelige grenser samt holde han på den avstanden som føles riktig for meg.

Jeg kommer aldri til å få tillit til han, men vi har et overfladisk og positivt forhold. For meg er det best sånn.

Jeg tror det er individuelt hvordan man vil forholde seg til slike foreldre i nåtiden. Du må nesten kjenne etter hva som føles riktig for deg, men ikke la han få ha kontroll på deg og ditt liv. det er mitt råd. Det og å bearbeide det med terapeuten.

[Gjest Inkognito for tiden]

Jeg har også levd med en drittsekk av en far.

For meg har cluet i nåtid vært å akseptere at det aldri vil endre seg og at jeg aldri vil få oppleve å ha en "far". Sette tydelige grenser samt holde han på den avstanden som føles riktig for meg.

Jeg kommer aldri til å få tillit til han, men vi har et overfladisk og positivt forhold. For meg er det best sånn.

Jeg tror det er individuelt hvordan man vil forholde seg til slike foreldre i nåtiden. Du må nesten kjenne etter hva som føles riktig for deg, men ikke la han få ha kontroll på deg og ditt liv. det er mitt råd. Det og å bearbeide det med terapeuten.

Ja, det er et slags sinne og en bitterhet som ligger der for at han nå er gift på ny og aldri ringer meg og ikke bryr seg om meg... føler meg så glemt....enda alt han har gjort mot meg som har gjort at livet mitt ikke ble som jeg ønsket. Det er en realitet. Min bror sa en gang at jeg fikk sende regning for psykologpenger til han... da tenkte jeg at det er mitt eget ansvar å få orden på livet. Gjort er gjort... men nå føler jeg faktisk at det er sant!

[PieLill]

Det var igrunn bra skrevet! Det fikk meg til å tenke litt....

et annet søsken skrev et brev engang og han svarte og beklaget osv... men det føtes bare som tomme ord uten mening for vedkommende.

Jeg skulle bare ønske å høre at jeg ikke var så håpløs som jeg hele tiden har følt at jeg har vært som barn. At han kunne sagt noe fint til meg. Jeg vet selv at jeg er smart, men har ikke fått brukt mine evner pga. ødelagt selvtillit og at jeg resignerte da jeg skulle begynne på videregående da jeg var så sliten.

Jeg tror han ville trukket seg helt inn i seg selv hvis jeg konfronterte han og bare gått sin vei. Han evner ikke å snakke om føllelser. Det er nesten litt vondt å se at han er så "skada". Men det er vel vanskelig å ta innover seg at man har gjort noen så mye vondt.

Det er vel mulig at terapi er mer riktig for å få ut slike følelser!

''Jeg skulle bare ønske å høre at jeg ikke var så håpløs som jeg hele tiden har følt at jeg har vært som barn. At han kunne sagt noe fint til meg.''

Det er ikke det grann rart at du lengter etter dette. Det var jo slik det burde vært fra starten av. En far skal være en kilde til trygghet og selvtillit. Ikke det motsatte.

Men dessverre er det ikke slik for deg. Den som skulle vært en solid pluss for deg, har blitt et stort minus i regnskapet.

Så naturlig som det er å søke oppreisning hos den som såret og rev ned, er det likevel destruktivt i en slik sammenheng. Du kan ikke være avhengig av en slik person. Jo mer du lengter og strekker deg mot ham for å få det han ikke gav, jo større blir tomrommet, smerten og hjelpeløsheten. Jo mer vil du fortsette å uriktig tro at han er den eneste forløsende nøkkelen i ditt liv.

Er det mulig at innbakt i måten du nå tilnærmer deg han ligger et forsøk på å skaffe deg den plassen i livet hans som du alltid har lengtet etter. Du vil være den som tilgir ham og gir ham en ny sjanse der andre vender ham ryggen? Ser du etter noe som gjør at han vil trenge deg og dermed respektere deg? Prøver du å finne en sikker plass i hans liv?

Det er ikke i seg selv galt å tenke/handle slik. Men i forhold til den personen han er og det forholdet dere har (hatt) blir det på sitt beste feilslått.

Din viktigste nøkkel er å bokføre hele tapet. Gjøre opp med deg selv at det ikke er mer å hente fra fars-kanten, og dermed slutte å forsøke. Når du slutter å gjøre det som ikke virker, blir det mer tid, overskudd og gangsyn til å gjøre det som virker.

Å akseptere det som har skjedd betyr ikke å godkjenne det som noe riktig. Det handler bare om å ta inn over seg fakta og konsekvensene av disse. Omtrent som man må ordne opp i forhold til sin ramponerte bil samme hvor råttent det var at noen raserte den. Vil man ha bilen, må man ta den urettferdige kostnaden med å få den fikset.

Jeg sier ikke at du ikke skal ha kontakt med din far. Det er vanskelig å ha noen mening om. Men jeg er ganske sikker på at det vil være nyttig at du har et _veldig_ bevisst forhold til _hvorfor_ du gjør det. Hva dine motiv er.

Slik du beskriver det virker det som en døfødt prosjekt å få tettet hullene og reparert skadene fra barn- og ungdomstiden ved å gå til din far. Kan hende kan du få en eller annen fornuftig relasjon til ham. Kan hende er ikke det mulig.

Men dine dype lengsler og behov må sendes til en annen adresse. Jo før du klarer å _helt_ avskrive ham mhp disse tingene, jo før kan du finne dem et annet sted.

mvh

[PieLill]

Ja, det er et slags sinne og en bitterhet som ligger der for at han nå er gift på ny og aldri ringer meg og ikke bryr seg om meg... føler meg så glemt....enda alt han har gjort mot meg som har gjort at livet mitt ikke ble som jeg ønsket. Det er en realitet. Min bror sa en gang at jeg fikk sende regning for psykologpenger til han... da tenkte jeg at det er mitt eget ansvar å få orden på livet. Gjort er gjort... men nå føler jeg faktisk at det er sant!

Der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett. Dessverre er det nok ingen ting å hente for deg der.

mvh