Dårlig samvittighet

[Madelenemie]

Hei!

Hvordan blir man kvitt dårlig samvittighet?

Jeg mener den som ikke kommer av at man har gjort noe feil , noe man kan gå til et menneske å beklage, men dårlig samvittighet fordi man er født med det de kaller en funksjonshemning. (som jeg kaller en funksjonshemning for alle andre enn meg selv)

Nesten hver natt våkner jeg for tiden, jeg snur meg fra en side til en annen, men klarer ikke sove, så setter jeg meg opp, alt er mørkt og stille. Jeg ser kanskje bare lysene nede ved butikken, trafikklyset som blinker hele natten,da er det som om trafikklyset maser og minner meg på hvor jeg befinner meg.

For noen geniale mennesker er hodene bak trafikklyset, gjort en innsats for samfunnet, også er det som om trafikklyset sier til meg "Og hva gjør du?"

Så kjenner jeg det, alt jeg burde gjøre, få til, og som jeg ikke klarer. Så kommer tankene om menneskene i Syria eller andre steder, de som ikke en gang har en varm seng og den tryggheten jeg har. Da slår den dårlige samvittigheten meg ned i sengen igjen og jeg vrir meg i fortvilelse, helt til jeg setter meg opp igjen og ser ut i mørket igjen,

Men nå tenker jeg ikke, jeg gråter, høyt inni meg, og høyt ut og hardt presser jeg munnen mot puten sånn at ikke noe lyd skal komme ut, gråte gjør man jo alene når man er voksen. Da gjelder det å være sterk.

I helgen døde min venn, han hoppet og han døde og han kommer ikke tilbake igjen, han var ensom sier de, men det viste ikke jeg, men han hadde autisme og ingen skjønner hvorfor han hoppet? Kanskje er det sånn dårlig samvittighet, sorgen over en selv som gjør at noen hopper, jeg vet ikke, mest tenker jeg at jeg er heldig, veldig heldig som får så mye hjelp,. de færreste med autisme gjør det.

Man er så ensom når man har autisme, helt ensom og likevel kan man snakke, å gå, å tenke, å være høflig og hyggelig og grei, helt til man hopper.

Uten forklaringene og hjelpen jeg har fått, hadde jeg selv hoppet, kanskje bare i impuls, like greit, like godt, det fins alternativer men det er ikke så lett å finne dem selv.

Derfor spør jeg: Hvordan fritar man seg selv for dårlig samvittighet når spesialisthelsetjenesten ved flere psykiatere mener man har autisme og man selv tenker, "men jeg kan da vel ta meg sammen". Også klarer jeg ikke det.

Jeg har skrevet det før og det kommer opp igjen "jeg er min egen verste fiende", jeg er ikke så nådeløs og hard mot andre, når andre sier de har uføretrygd tenker jeg bare "stakkars dem" og ber dem stå opp ca kl 07.00 slik at de får et så godt liv som mulig. (da selvsagt unntatt om de har en kronisk smertetilstand)

Kanskje er dårlig samvittighet en psykisk lidelse, som jeg har i tillegg til asperger, noen sier kvinner har kronisk dårlig samvittighet, kanskje det er fordi jeg er kvinne?

Jeg har skikkelig dårlig samvittighet for at jeg har asperger syndrom i vertfall. Er det vanlig å ha dårlig samvittighet for ting man ikke kan noe for?

[Gjest GA]

trist å høre om vennen din, skjønner godt at det får deg til å gruble.

Tror det er ganske vanlig å ha dårlig samvittighet, selv for omstendigeheter som er utenfor ens kontroll. jeg har dårlig samvittighet overfor jobben f.eks fordi jeg er hjemme med to syke barn. det er ikke noe jeg kan styre, men jeg er glad i jobben min og arbeidskollegaene mine og ser at de strever med endel ting jeg var der og kunne gjøre tidligere. Særlig det at dette ser ut til å ta lang tid gjør at jeg har dårlig samvittighet.

Jeg vet derimot at hvis jeg "graver meg ned" og kjenner lenge på denne følelsen får jeg det bare verre og fungerer dårligere i den "jobben" jeg har nå som er å få barna til å ha et fint liv selv med sykdom.

jeg er også en ganske rasjonell type som ikke henger meg opp i ting utenfor min kontroll. blir jeg liggende og "kverne" på natta setter jeg på en podcast med f.eks Ekko og hører på det til jeg sovner.

Så ja, jeg tror det er en vanlig følelse, og nei, jeg lar ikke den følelsen ta over hjernen min.

[Gjest Elextra]

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

The courage to change the things I can,

And the wisdom to know the difference.

(Serenity Prayer av Reinhold Niebuhr)

[Madelenemie]

trist å høre om vennen din, skjønner godt at det får deg til å gruble.

Tror det er ganske vanlig å ha dårlig samvittighet, selv for omstendigeheter som er utenfor ens kontroll. jeg har dårlig samvittighet overfor jobben f.eks fordi jeg er hjemme med to syke barn. det er ikke noe jeg kan styre, men jeg er glad i jobben min og arbeidskollegaene mine og ser at de strever med endel ting jeg var der og kunne gjøre tidligere. Særlig det at dette ser ut til å ta lang tid gjør at jeg har dårlig samvittighet.

Jeg vet derimot at hvis jeg "graver meg ned" og kjenner lenge på denne følelsen får jeg det bare verre og fungerer dårligere i den "jobben" jeg har nå som er å få barna til å ha et fint liv selv med sykdom.

jeg er også en ganske rasjonell type som ikke henger meg opp i ting utenfor min kontroll. blir jeg liggende og "kverne" på natta setter jeg på en podcast med f.eks Ekko og hører på det til jeg sovner.

Så ja, jeg tror det er en vanlig følelse, og nei, jeg lar ikke den følelsen ta over hjernen min.

Hei!

Okey takk for svar.

Jeg fungerer på dagtid nesten normalt, leser bøker for barna, lager middag, smiler, gir tilbakemeldinger på tegninger og lekser og vasker og brette klær :-)

Men om natten kommer spøkelsene som heter "dårlig samvittighet" frem :-) skikkelig og de romsterer i magen min så jeg ikke får sove uansett hvilken side jeg snur meg til.

Du har jobb du, da er det mye, men jeg er av de som blir forsørget av andre, som ikke bidrar til velferdsstaten, og velferdsstaten har sitt eget spøkelse inni meg, det har liksom hoder med sykehus og sykehjem og masse vitale organer av alle yrkesgrupper.

Jeg er selv rasjonell, og akkurat derfor så forsøker jeg også å tenke konstruktivt, ikke gi opp og jeg leter etter beviser. Det fins ikke et håndfast bevis for min autisme, det gjør det hele ganske diffust og det er da man vil ta seg sammen.

[Gjest Nickløsheletida]

Kan du ikke slå deg til ro med at du ikke greier å jobbe nå fordi du har 5 barn i tillegg til studiene?

Hvor mange uten asperger ville greid å jobbe ved siden av dette? Jeg ville ikke greid studier+ jobb samtidig som jeg skulle fulgt opp 5 barn tilfredstillende og som attpåtil har diagnoser og alt det fører med seg.

Jobbe kan du gjøre senere og innen den tid kan det være flere arbeidsplasser som er tilrettelagt for aspergere.

[Madelenemie]

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

The courage to change the things I can,

And the wisdom to know the difference.

(Serenity Prayer av Reinhold Niebuhr)

Hei!

:-)

Jeg skal tenke på det, jeg er ikke så from av meg, jeg vil være det, var det en gang, syns andre, i dag er jeg ikke from i andres øyne, men mer from enn noen gang i egne, fordi jeg våger å si:

Ja jeg tviler.

Takk for ordene, de traff meg, men jeg må jo alltid tenke :-)

[Gjest Elextra]

Hei!

:-)

Jeg skal tenke på det, jeg er ikke så from av meg, jeg vil være det, var det en gang, syns andre, i dag er jeg ikke from i andres øyne, men mer from enn noen gang i egne, fordi jeg våger å si:

Ja jeg tviler.

Takk for ordene, de traff meg, men jeg må jo alltid tenke :-)

Ja, den bønnen er grei å huske på for noen hver, enten man er religiøs eller ikke.

[marlenexxx27]

Ja, det er vel ganske vanlig. Det som er ironisk er jo at man føler seg så jævla dydig med den der samvittigheta si, selv om dårlig samvittighet for noe man ikke kan gjøre noe med kun bidrar til å gjøre verden til en litt surere plass for seg selv (og ofte de som er rundt en).

Det er rett og slett en utrolig dårlig måte å bruke sin tid og energi på. Fullstendig bortkastet, totalt meningsløst.

Ofte handler såkalt dårlig samvittighet om at man er redd for at andre skal mislike en, eller for at man skal bli straffet på et eller annet vis - for at man ikke har anstrengt seg for å ordne opp i dette som man jo egentlig ikke har ansvar for eller mulighet for å ordne opp i. Det er vel ofte en redsel for å være ond, når man jo har lyst å være god.

Tenk om man kunne transplantere personlighetstrekk slik man transplanterer organer. Da kunne psykopater donere litt psykopati til folk som har patologisk dårlig samvittighet. Det hadde vært til gagn for begge parter! (Og de rundt dem).

[Madelenemie]

Kan du ikke slå deg til ro med at du ikke greier å jobbe nå fordi du har 5 barn i tillegg til studiene?

Hvor mange uten asperger ville greid å jobbe ved siden av dette? Jeg ville ikke greid studier+ jobb samtidig som jeg skulle fulgt opp 5 barn tilfredstillende og som attpåtil har diagnoser og alt det fører med seg.

Jobbe kan du gjøre senere og innen den tid kan det være flere arbeidsplasser som er tilrettelagt for aspergere.

Hei!

Tusen takk.

Jeg skal prøve gjøre noe ut av de ordene dine, ikke bare si takk, men gjøre de til gjeldende.

Jeg skal prøve, dvs tenke på det og få skrevet det ut. Denne dårlige samvittigheten plager meg, den er lite konstruktiv, jeg vet det, men akkurat her er jeg muligens lite konstruktiv.

[Madelenemie]

Ja, det er vel ganske vanlig. Det som er ironisk er jo at man føler seg så jævla dydig med den der samvittigheta si, selv om dårlig samvittighet for noe man ikke kan gjøre noe med kun bidrar til å gjøre verden til en litt surere plass for seg selv (og ofte de som er rundt en).

Det er rett og slett en utrolig dårlig måte å bruke sin tid og energi på. Fullstendig bortkastet, totalt meningsløst.

Ofte handler såkalt dårlig samvittighet om at man er redd for at andre skal mislike en, eller for at man skal bli straffet på et eller annet vis - for at man ikke har anstrengt seg for å ordne opp i dette som man jo egentlig ikke har ansvar for eller mulighet for å ordne opp i. Det er vel ofte en redsel for å være ond, når man jo har lyst å være god.

Tenk om man kunne transplantere personlighetstrekk slik man transplanterer organer. Da kunne psykopater donere litt psykopati til folk som har patologisk dårlig samvittighet. Det hadde vært til gagn for begge parter! (Og de rundt dem).

Hei!

Jeg forstod ikke det med dydighet...

For min del er dårlig samvittighet noe man får fordi man vet at velferdssamfunnet bare kan fungere om alle bidrar.

Men det har også et element av stolthet i seg for min del:

Jeg vil ikke være den som ikke bidrar.

Takk ellers forstod jeg tror jeg :-)

[Madelenemie]

Ja, den bønnen er grei å huske på for noen hver, enten man er religiøs eller ikke.

Hei!

Jeg er religiøs jeg. tror på Gud, Han som ikke kan bevises, men likevel er Gud den som grep meg, ga meg håp, og lot meg kjenne at livet er verdt å leve.

Jeg tror sammen min tvil, og Gud vet om det :-)

[Gjest]

Ja, det er vel ganske vanlig. Det som er ironisk er jo at man føler seg så jævla dydig med den der samvittigheta si, selv om dårlig samvittighet for noe man ikke kan gjøre noe med kun bidrar til å gjøre verden til en litt surere plass for seg selv (og ofte de som er rundt en).

Det er rett og slett en utrolig dårlig måte å bruke sin tid og energi på. Fullstendig bortkastet, totalt meningsløst.

Ofte handler såkalt dårlig samvittighet om at man er redd for at andre skal mislike en, eller for at man skal bli straffet på et eller annet vis - for at man ikke har anstrengt seg for å ordne opp i dette som man jo egentlig ikke har ansvar for eller mulighet for å ordne opp i. Det er vel ofte en redsel for å være ond, når man jo har lyst å være god.

Tenk om man kunne transplantere personlighetstrekk slik man transplanterer organer. Da kunne psykopater donere litt psykopati til folk som har patologisk dårlig samvittighet. Det hadde vært til gagn for begge parter! (Og de rundt dem).

Transplantere personlighetstrekk - god ide

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg forstod ikke det med dydighet...

For min del er dårlig samvittighet noe man får fordi man vet at velferdssamfunnet bare kan fungere om alle bidrar.

Men det har også et element av stolthet i seg for min del:

Jeg vil ikke være den som ikke bidrar.

Takk ellers forstod jeg tror jeg :-)

''Men det har også et element av stolthet i seg for min del: Jeg vil ikke være den som ikke bidrar''

Du har vært vår lærer her på dol. Du har lært oss om asperger syndrom og dermed har du bidratt med noe. Jeg kunne isteden kjøpt meg en bok, men det trenger jeg ikke.

Ellers bidrar du nok med mye uten at du tenker over det.

[Madelenemie]

''Men det har også et element av stolthet i seg for min del: Jeg vil ikke være den som ikke bidrar''

Du har vært vår lærer her på dol. Du har lært oss om asperger syndrom og dermed har du bidratt med noe. Jeg kunne isteden kjøpt meg en bok, men det trenger jeg ikke.

Ellers bidrar du nok med mye uten at du tenker over det.

Hei!

:-)

[PieLill]

Hei!

Jeg forstod ikke det med dydighet...

For min del er dårlig samvittighet noe man får fordi man vet at velferdssamfunnet bare kan fungere om alle bidrar.

Men det har også et element av stolthet i seg for min del:

Jeg vil ikke være den som ikke bidrar.

Takk ellers forstod jeg tror jeg :-)

''For min del er dårlig samvittighet noe man får fordi man vet at velferdssamfunnet bare kan fungere om alle bidrar.''

Stemmer ikke helt. Velferdsstaten er ikke tuftet på at alle 'bidrar', men at alle bidrar _med_det_de_kan_.

''Men det har også et element av stolthet i seg for min del: Jeg vil ikke være den som ikke bidrar.''

Det er du heller ikke. Du gjør en viktig innsats som mor. Du gir barna dine mye av både kunnskap, ferdigheter og holdninger av uvurderlig verdi.

Man trenger ikke gå langt tilbake i tid før det å prioritere hjem og barn var et respektert og verdsatt samfunnsbidrag. Skjønt det ikke ble verdsatt med penger og pensjonspoeng.

Så får tiden vise hva du vil gjøre når ungene vokser til og du kan prioritere annerledes.

mvh

[Madelenemie]

''For min del er dårlig samvittighet noe man får fordi man vet at velferdssamfunnet bare kan fungere om alle bidrar.''

Stemmer ikke helt. Velferdsstaten er ikke tuftet på at alle 'bidrar', men at alle bidrar _med_det_de_kan_.

''Men det har også et element av stolthet i seg for min del: Jeg vil ikke være den som ikke bidrar.''

Det er du heller ikke. Du gjør en viktig innsats som mor. Du gir barna dine mye av både kunnskap, ferdigheter og holdninger av uvurderlig verdi.

Man trenger ikke gå langt tilbake i tid før det å prioritere hjem og barn var et respektert og verdsatt samfunnsbidrag. Skjønt det ikke ble verdsatt med penger og pensjonspoeng.

Så får tiden vise hva du vil gjøre når ungene vokser til og du kan prioritere annerledes.

mvh

Hei!

Jeg viste ikke det, har aldri hørt det før, skal tenke på det.

Jeg er jo i prinsippet enig, så hvorfor blir jeg så lei meg når jeg ser alle de flinke menneskene og ikke selv klarer å tenke at "nå må jeg ha fokus på mine?". en grunn er at jeg er omgitt med flinke mennesker som løper med vogner til barnehagene eller til jobb hvis de ikke har au pair, det har jo mange, så løper de på kveldene med barnevogn på hundesletta, har ikke tid å stanse for på løpetur selv, og med hunden og med en liten som sover ristende i en kald vogn. Da tenker jeg "dette er jammen meg flinke mennesker"

Så rekker de å legge barnet akkurat til kl 19.00 for da skal de forberede rettsaken neste dag eller bygge en ny kino eller bygge seg et nytt hus eller kjøpe seg en bedre løpevogn. Jeg syns de er kjempeflinke og veldig rare. Jeg fryser når jeg ser dem, men flinke det er de.

Har de syke barn, løper de likevel, med vogn og hund, fra jobb og til jobb og fra dugnad eller til dugnad. Da skriker barna, men jeg tror de tåler det for barna deres har ikke autisme, da tror jeg man tåler ganske mye mer. Hvis en blodprøve eller en MR kunne fortalt meg at jeg har autisme så da kan du bare puste ut, du trenger ikke løpe, alle skjønner hvorfor du har så god tid, osv..

så hadde det vært fint.

Men nå for tiden er avstanden mellom å ha autisme og ikke ganske liten, den kan ikke måles i antall timer sosialt samvær, eller bokstavelig forståelse m.m dagens autister er noe helt annet enn 70 tallets :-).

[PieLill]

Hei!

Jeg viste ikke det, har aldri hørt det før, skal tenke på det.

Jeg er jo i prinsippet enig, så hvorfor blir jeg så lei meg når jeg ser alle de flinke menneskene og ikke selv klarer å tenke at "nå må jeg ha fokus på mine?". en grunn er at jeg er omgitt med flinke mennesker som løper med vogner til barnehagene eller til jobb hvis de ikke har au pair, det har jo mange, så løper de på kveldene med barnevogn på hundesletta, har ikke tid å stanse for på løpetur selv, og med hunden og med en liten som sover ristende i en kald vogn. Da tenker jeg "dette er jammen meg flinke mennesker"

Så rekker de å legge barnet akkurat til kl 19.00 for da skal de forberede rettsaken neste dag eller bygge en ny kino eller bygge seg et nytt hus eller kjøpe seg en bedre løpevogn. Jeg syns de er kjempeflinke og veldig rare. Jeg fryser når jeg ser dem, men flinke det er de.

Har de syke barn, løper de likevel, med vogn og hund, fra jobb og til jobb og fra dugnad eller til dugnad. Da skriker barna, men jeg tror de tåler det for barna deres har ikke autisme, da tror jeg man tåler ganske mye mer. Hvis en blodprøve eller en MR kunne fortalt meg at jeg har autisme så da kan du bare puste ut, du trenger ikke løpe, alle skjønner hvorfor du har så god tid, osv..

så hadde det vært fint.

Men nå for tiden er avstanden mellom å ha autisme og ikke ganske liten, den kan ikke måles i antall timer sosialt samvær, eller bokstavelig forståelse m.m dagens autister er noe helt annet enn 70 tallets :-).

Jeg tror de fleste som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet som de ønsker, går en del runder med denne typen tanker og følelser.

Både det som går på "Er jeg virkelig så syk? Har jeg virkelig dette problemet? Er det virkelig et så stort problem?" Det er nokså likt enten det dreier seg om fysisk sykdom, psykisk sykdom, skader eller syndrom.

På den ene siden er det bra å ha ambisjoner og ønsker om noe mer. På den andre siden blir det kontraproduktivt om man hele tide fokuserer på det man ikke kan og ikke får gjort, fremfor det man får gjort.

Det man ikke får gjort, får man jo ikke gjort uansett, enten man sørger, skammer seg eller har dårlig samvittighet. Men man frarøver seg selv gleden over det som fungerer og det man faktisk får gjort.

Det er nesten allmennmenneskelig å sammenligne seg med dem som klarer og/eller har ting man selv ikke har. Og så føle seg verdiløs i større eller mindre grad. Men det er ikke særlig nyttig.

Jo mer du klarer å verdsette den du er og det du står for og gjør, jo bedre er det. - Ofte noe som må øves på.

mvh

[Madelenemie]

Jeg tror de fleste som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet som de ønsker, går en del runder med denne typen tanker og følelser.

Både det som går på "Er jeg virkelig så syk? Har jeg virkelig dette problemet? Er det virkelig et så stort problem?" Det er nokså likt enten det dreier seg om fysisk sykdom, psykisk sykdom, skader eller syndrom.

På den ene siden er det bra å ha ambisjoner og ønsker om noe mer. På den andre siden blir det kontraproduktivt om man hele tide fokuserer på det man ikke kan og ikke får gjort, fremfor det man får gjort.

Det man ikke får gjort, får man jo ikke gjort uansett, enten man sørger, skammer seg eller har dårlig samvittighet. Men man frarøver seg selv gleden over det som fungerer og det man faktisk får gjort.

Det er nesten allmennmenneskelig å sammenligne seg med dem som klarer og/eller har ting man selv ikke har. Og så føle seg verdiløs i større eller mindre grad. Men det er ikke særlig nyttig.

Jo mer du klarer å verdsette den du er og det du står for og gjør, jo bedre er det. - Ofte noe som må øves på.

mvh

Hei!

Takk for et godt svar.

Jeg kan forstå det med å øve seg på det,

jeg må bare huske på alt dette, må nok få skrevet det opp.

For meg virker det naturlig med dårlig samvittighet, men så må man komme over det og videre. En glede for meg vil være å lage fuglekasser til min psykiater og andre, da føler jeg at jeg gjør både noe hyggelig og samfunnsnyttig.

[skipohoi]

Hei!

Takk for et godt svar.

Jeg kan forstå det med å øve seg på det,

jeg må bare huske på alt dette, må nok få skrevet det opp.

For meg virker det naturlig med dårlig samvittighet, men så må man komme over det og videre. En glede for meg vil være å lage fuglekasser til min psykiater og andre, da føler jeg at jeg gjør både noe hyggelig og samfunnsnyttig.

Hei,

Så hyggelige tanker du har, jeg er helt sikker på folk blir glad for å kunne sette opp en fuglekasse til de små vennene utfor huset.

:-)

[skipohoi]

Hei!

Takk for et godt svar.

Jeg kan forstå det med å øve seg på det,

jeg må bare huske på alt dette, må nok få skrevet det opp.

For meg virker det naturlig med dårlig samvittighet, men så må man komme over det og videre. En glede for meg vil være å lage fuglekasser til min psykiater og andre, da føler jeg at jeg gjør både noe hyggelig og samfunnsnyttig.

Hei,

Så hyggelige tanker du har, jeg er helt sikker på folk blir glad for å kunne sette opp en fuglekasse til de små vennene utfor huset.

:-)