schizofreni, depresjon, angst, spiseforstyrrelser, sove problemer.

[Gjest fetaost]

Hei! Jeg er en jente på 13. Jeg prøver å få hjelp her fordi jeg har ikke fått noe spesiell hjelp av andre nettsider. Historien min begynner for litt over 6 år siden da jeg bare var 7. Det var ikke noe svært ille, men det var mer sånn at jeg la merke til at jeg var mye høyre og bredere enn alle andre. Selve tanken på å være annerledes gjorde meg redd. Jeg hadde lyst til å passe inn. Usikkerhetene mine ble verre etter et par måneder. Det hjalp ikke noe spesielt når en ny jente begynte i klassen min. Hun er så pen, tynn..perfekt. Guttene løp som gale etter henne. Så var det meg da, hun overvektige jenta. Jeg fikk mine venner, blant annet hun jenta, og jeg hadde det fint. Livet mitt virket nesten perfekt. Jeg bekymret meg ikke så mye om hvordan jeg så ut fordi jeg hadde venner, det måtte vel være et tegn på at jeg gjorde noe nytte i verden. Jeg var skoleglad og gjorde det helt greit på skolen. Helt fram til 5.klasse. Da gikk ALT nedover. Jeg begynte å snakke mer med en gutt som gikk i klassen min. Han var søt, snill og beste av alt; han stilte opp for meg. Vi ble venner, som fort ble til bestevenner. Hans venner ble mine venner og mine hemmeligheter ble hans hemmeligheter. Vi delte alt og han virket som verdens beste. Etter et helt år med vennskap viste han nye sider av seg selv. Han begynte å lage fæle kommentarer av meg, som jeg forsatt tenker på den dag i dag, og pirke på alt jeg gjorde. Jeg nektet å gi opp vennskapet vi hadde, ikke bare fordi han var det beste jeg noen gang 'hadde' men fordi jeg var småforelsket. Kommentarene ble fort daglige og jeg begynte å ta meg nær av dem. Usikkerhetene var tilbake. Etter så mange år så hadde jeg falt på samme plass. Og jeg hadde velkommen en ny person i bilde, depresjonen. 7.klasse begynte. Stress, press, strev for ingen nytte. For å oppsummere 7. kort så kan jeg si at jeg gjorde en hel masse dritt mot mennesker som ikke fortjente det. Jeg prioriterte mennesker som ga blanke om meg, mens andre jeg egentlig burde brydd meg om var bare i skyggen av det hele. Etter to måneder med 7. hadde jeg allerede mistet motivasjon og glede. Jeg så ikke noe vits i å prøve. Ingenting jeg gjorde virket riktig. Jeg fikk forsatt kommentarene slengt på meg, bare nå var det av flere folk. ''Hvordan er det å lide av fedme?'' ''Hvorfor er du så feit?'' ''Er ikke moren din flau over å ha født deg?'' ''Æsj, hva er det? Glem det, det er vel ansiktet ditt'' ''Du er så stygg og håpløs, din lille emo dritt'' For dem var det 'vitser', for meg betydde det så mye mer. Da var jeg 164cm og veide 54kg. Rundt julen 2011 begynte jeg å merke at jeg ikke kunne kontrollere tankene mine. Du vet den stemmen som er der når du leser en bok? Eller når du tenker? Den begynte å fortelle meg hvor feit jeg var, hvor stygg jeg var, hvor ubrukelige jeg var, hvordan verden ville vært et bedre sted uten meg. Jeg fortalte det til ingen fordi da ville jeg bli stempla "attention whore'', ''psykopat'' og jeg var allerede stempla mange ting fra før av så jeg lot være. Jeg husker ikke så mye etter den jula. Det var mer som det aldri skjedde. Det meste er vel at jeg fikk vite at vi skulle flytte. Månedene fløy fort forbi og stemmen var alltid der, hjalp meg med alt jeg trengte hjelp med. Dette var min nye beste venn. Jeg fant trøst og kjærlighet i stemmen, det var alt jeg trengte. I sommeren 2012 hadde vi allerede flyttet og gamle krangler ble fort nye krangler. 'Vennene' mine begynte å skjelle meg ut for ting jeg engang ikke kan huske at jeg gjorde. Vi kranglet og mange stygge ord ble vekslet. Kranglene gjorde stemmen høyere. Jeg begynte å isolere meg fra verden. Jeg hørte på alt stemmen fortalte meg, gjorde alt den ba meg om. Jeg ville ikke ha noe med 'virkeligheten' å gjøre. Sommeren var fort over og jeg begynte på ungdomsskolen med nye mennesker. Alt var annerledes, men det gikk fint. Jeg fikk venner og karakterene gjorde mamma glade. Etter to måneder med skole ble alt for mye. En gutt i nye klassen hadde sagt, han sa og jeg siterer ''Så fryktelig feit du er, fy søren. Din ku, slank deg.'' De ordene sendte meg over enden. Det var første gang jeg prøvde selvskading. Jeg brukte en saks som lå på badet, den ga ikke så mye skade. Det var mer sånn at den jeg bare ble litt sår. Kuttene var på armen min. Etter et par dager etter dette fikk jeg spiseforstyrrelser. Jeg lærte meg metoder jeg kunne bruke etter jeg hadde spist. Jeg ble fascinert av hvor mye kontroll jeg hadde over meg selv. Jeg kunne spise til jeg kjente at magen min ble nummen og deretter kaste det rett opp igjen. Jeg kunne spise uten å legge på meg. Jeg kunne ikke bli mer lykkelig. Helt til mamma kommenterte på at tennene mine hadde blitt så gule. Det var da jeg skjønte at jeg måtte slutte, men jeg kunne ikke. Alt skulle bli perfekt, jeg skulle bli tynn. Planene mine gikk rett i dass. Jeg hadde lagt på meg mer og vennene min hadde begynt å legge merke til kuttene på armen min. Jeg måtte lyve å si at det var katten min, og jeg har ikke katt engang. Jeg skjønte da at jeg måtte slutte med selvskadingen. Det gjorde ikke humøret mitt noe bedre. Jeg ble mer irritabel, sur og lei. Etter tentamen min før jul kollapset jeg, ikke på den måten at jeg svimte av, men at jeg begynte der hvor jeg startet. Stemmen hadde vært overtalende, men jeg nektet på starte å kaste opp og kutte meg. Det hadde klart så fint så langt. Det var familien min som sendte meg over ende. Jeg hadde et snitt på 4.5 og fikk 5 på alle tentamene og alt jeg fikk fra familien min var ''du kunne gjort det bedre' Jeg gikk fra vettet. Selvskadingen tok plass på lårene og ribbeina mine. Kuttene var dypere og større. Det begynte først med mange hundre lette kutt også ble det dypere. Det var en lettelse når jeg dro kniven over lårene mine. Nå gjenstod det bare å bli tynn. Så jeg ga blanke i tennene mine ble ekle og kastet opp maten. Jeg fant også en ny metode. Fasting. Fasting kunne vare alt fra 1 til 4 dager. Jeg ville så fryktelig gjøre mamma stolt. Jeg ville være tynn, pen og smart. Like etter at jeg kollapset begynte selvmords tankene. Jeg har tenkt på hvor enkelt det er å ta mitt eget liv. Hvor enkelt det er å svelge mange piller eller kutte litt for dypt å la det blø. Eller legge meg i bilveien. Mulighetene er enorme. Ingen legger merke til noe. Ingen legger merke til at tankene mine dreper meg. Ingen vet hva som gjemmer seg på lårene mine. Ingen legger merke til at jeg har sluttet å spise. Ingen legger merke til at jeg snakker så godt om å dø. Ingen legger merke til at jeg har det vondt. Ingen legger merke til at verden min faller sammen. Ingen bryr seg. Jeg tror jeg nå begynner å utvikle angst. Jeg er redd for å gå på skolen, for å ha kontakt med mennesker. Tanken å snakke med andre gir meg gåsehud, jeg blir skjelven bare av å lese høyt i klasserommet. Og vi får håpe til Gud at jeg ikke svimer av nesten gang jeg har en framføring. Angsten hjelper meg ikke med sove problemene jeg har. Det var ikke noe alvorlig i begynnelsen. Det var mer sånn at jeg ikke fikk sove, men jeg klarte meg helt fint. Men nå, det er ille. Jeg får 4, 6 toppen, timers søvn. Jeg våkner fem på morgen hver dag og jeg får ikke sove igjen. Ringene under øynene min blir mørkere og jeg klarer ikke å konsertere meg. Men poenget mitt er at jeg sliter med meg selv og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde på sånn. Alt er jævlig. Og jeg sverger hvis du sier at ''hvis dette til foreldrene dine'' kommer jeg til å skyte høl i hodet på meg. Fordi det er ikke så enkelt. Ingen forstår at tankene mine er langt fra normale. Det hjelper ingen verdens ting. Depresjonen min er så ille at jeg nesten ikke kan tenke og når jeg tenker er det hvordan jeg kommer til å dø eller hvordan jeg kan ta livet av andre uten å bli tatt for det. Du aner ikke hvor jævlig det er oppe i hodet mitt. Jeg torturerer meg selv med tankene mine. Jeg bor i min egen verden der hvor galt er riktig og alle var like fucked up. Jeg skal få dem til å anger på at de kalte meg feit, dum, ubrukelig, stygg. Om det er å ta livet av meg selv vet jeg ikke, men jeg skal få dem til å angre. Jeg veier nå 44kg og er 167cm høy. Og tynnere skal jeg bli. Unnskyld hvis det ble skrive feil, eller at noe ble fryktelig rart å lese. Jeg gidder ikke å lese igjennom så håper du forstår det. Takk for meg

[motorPrøysen]

Du har alvorlige psykiske plager du trenger hjelp for. Du gir en god beskrivelse av problemene dine og årsakene til dem — jeg syns du skal skrive ut innlegget ditt og ta det med til legen din. Si til legen at du ønsker henvisning til psykolog eller poliklinikk. Bestill time i morgen. Når det gjelder legens taushetsplikt i forhold til foreldrene dine kan du lese om dem her: http://www.fastlegen.no/livets-faser-og-situasjoner/livets-faser/ungdomstiden/utfordringer/Legen+har+taushetsplikt.5873.cms

Selv om alt virker jævlig nå fins det hjelp for det du sliter med, men du er nødt til å gå til legen først. Hvis du vil kan du skrive et innlegg her og si hvordan det har gått hos legen.