Har du vært et barn med angst? Hva virket?

[Gjest jjoooppplll]

Har du vært et barn med angst? Hva virket? Hva er nytteløst og hva er positivt?

Jeg får høre at vi skal eksponere barnet for det som gir dem angst, men når angsten er så omfattende at barnet ikke går utforbi døra? Og når han ikke samarbeider, synes at det blir for mye snakk om denne angsten, synes forslagene er dårlige osv. Hvor mye skal vi "plage" ungen med eksponeringsoppgaver?

Vi får høre at det er dette som er nyttig, og at vi skal tenke framover, men når du har med en ungdom som ønsker å unngå diverse situasjoner (som å gå utforbi eiendommen, og det blir mer negativitet enn mestringsfølelse....at det oppleves som mas heller enn hjelp?

Vi sitter i kø for å komme til behandling, men fikk høre på kurs at det er vi som kjenner barna våre best, og da er det vi som kan gjøre disse øvelsene med dem. Men det er jammen lettere sagt enn gjort! Det er vanskeligere å presse et barn til noe det ønsker for alt i verden å unngå. Når det er sta, og det utsetter og ikke spiller på lag.Og det skaper mer negativ atmosfære i hjemmet....Hva med livskavaliteten? Går det an å ha livskvalitet når du isolerer deg fullstendig fra omverdenen? Hvordan behandle unngåelsene??

[Olav Femte]

Vært et barn med angst og det meste av voksenlivet.

[Gjest åffor]

Jeg tror ikke foreldre er de rette til å hjelpe et barn/ungdom med angst. Jeg tror dette bør gjøres av profesjonelle. Det er alt for "enkelt" å være "sta" ovenfor forslag foreldre måtte komme med. Det handler i grunnen ikke om stahet, men du vet sikkert nok om dette til å forstå hva jeg sikter til.

Purr på hjelp. Det er viktig å få satt i gang tiltak når angsten er så omfattende som du her beskriver. Lege, psykolog og evnt støttekontakt tror jeg kan bidra med mye. Modum bad hadde i sin tid tilbud til angstpasienter. Vet ikke om det er slik der fortsatt. Noen i samme situasjon kan også være til stor hjelp. Men de er trolig vanskelig å finne.

[Gjest Labolina]

Jeg synes det er ille av hjelpeapparatet å overlate dere til dere selv i denne situasjonen. Tross alt er det en grunn til at dere venter på profesjonell hjelp. Man kan ikke hjelpe noen med så alvorlig angst uten veiledning av noen som kan det (f.esk. kognitiv terapi ved siden av eksponeringsøvelser). Nå mener jeg ikke at dere gjør en dårlig jobb, men dere sitter der og er helt opprådde - noe som ikke er noe vanskelig å forstå! Slik du beskriver situasjonen, har barnet ditt et så pass omfattende angstproblem at noen som har erfaring med å behandle slikt kommer på banen.

Få vedkommende som har henvist dere til å presse på hjelpeapparatet. Sannsyligvis er det lite å vinne på å forsøke å behndle problemet i den tiden dere må vente på hjelp.

Håper det på ett eller annet vis ordner seg for dere med skikkelig hjelp!

[Gjest poncho]

Jeg var et barn med angst. Husker jeg lå med knyttneven hardt imot magen. Jeg lå alltid på magen fordi det lindret den psykiske smerten litt. Hadde angst for mennesker jeg da. Måtte jo gå på skolen bla for ikke å skuffe mor . Hva som kunne ha hjulpet vet jeg ikke, mulig jeg kunne tatt imot hjelp fra noen ukjente som var greie. Mine foreldre kunne aldri ha hjulpet meg. Heller aldri noen som sto meg nær.