Takle at andre er simt på en

[Gjest]

Er det noen som har konkrete råd for hvordan en skal takle at noen er sint på en (både med og uten grunn)?

[Olav Femte]

Vil du legge inn noe substans?

[XbellaX]

I "krisetilfeller": Puste, trekke seg litt tilbake, vente, skaffe seg avstand og perspektiv, -for så å vende tilbake noe mer fattet, behersket og med eventuelle saklige argumenter og/eller spørsmål i den ene eller andre retningen.

Jeg har forøvrig lyst til å spørre deg hva du legger i ordet sint, jeg tror du kan føle at noen er sint på deg mens vedkommende kun er bestemt og direkte, jeg opplever at du kan ha en ganske snever tolkning av ordet "sint".

[Gjest]

I "krisetilfeller": Puste, trekke seg litt tilbake, vente, skaffe seg avstand og perspektiv, -for så å vende tilbake noe mer fattet, behersket og med eventuelle saklige argumenter og/eller spørsmål i den ene eller andre retningen.

Jeg har forøvrig lyst til å spørre deg hva du legger i ordet sint, jeg tror du kan føle at noen er sint på deg mens vedkommende kun er bestemt og direkte, jeg opplever at du kan ha en ganske snever tolkning av ordet "sint".

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Jeg vet at jeg kan feiltolke,.og at jeg kan ta feil.

Men når jeg vet det med 100% sikkerhet at jeg ikke tar feil - hva da?

Det bryter meg ned.. Og det er derfor, og for å vokse på det, at jwg ønsker å lære meg å takle det. Jeg blir redd og utrygg når noen er sint - enten det er på meg eller andre.

[XbellaX]

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Jeg vet at jeg kan feiltolke,.og at jeg kan ta feil.

Men når jeg vet det med 100% sikkerhet at jeg ikke tar feil - hva da?

Det bryter meg ned.. Og det er derfor, og for å vokse på det, at jwg ønsker å lære meg å takle det. Jeg blir redd og utrygg når noen er sint - enten det er på meg eller andre.

Ok, noen er sint på deg. Da ville jeg konfrontert vedkommende og forhørt meg mer om årsaker. Verden går ikke under, månen faller ikke ned, det er kun noen som er sint på deg, det fikser du. Øv deg på dette fordi det er faktisk mulig å bli ganske så dyktig på å takle slike konfrontasjoner. Ta to skritt tilbake, få oversikt over situasjonen, rydd opp i misforståelser, forsøk å sett deg inn i motpartens argumenter, tygg litt på dem om du er steilt uenig for det kan være noe å hente i rekasjonen hans/hennes likevel.

[laguna1]

Tja, jeg pleier å tenke at det er bedre å bli hatet for den jeg er, enn å bli elsket for noe jeg IKKE er, om jeg føler det er grunnløst/på grunnlag av noe jeg ikke vil forandre - holdninger, personlighetstrekk jeg liker selv etc.

Om ikke prøver jeg å skvære opp, og ber om unnskyldning, om det er på sin plass.

[Gjest]

Ok, noen er sint på deg. Da ville jeg konfrontert vedkommende og forhørt meg mer om årsaker. Verden går ikke under, månen faller ikke ned, det er kun noen som er sint på deg, det fikser du. Øv deg på dette fordi det er faktisk mulig å bli ganske så dyktig på å takle slike konfrontasjoner. Ta to skritt tilbake, få oversikt over situasjonen, rydd opp i misforståelser, forsøk å sett deg inn i motpartens argumenter, tygg litt på dem om du er steilt uenig for det kan være noe å hente i rekasjonen hans/hennes likevel.

Jeg er enig med argumentasjonen til vedkommede i dette tilfellet. Og jeg vet at problemet ligger hos meg og er min feil. Jeg forstår også meget godt at hn er sint på meg - og det med god grunn.

Men det er å takle det som jeg sliter så med. Jeg blir redd og utrygg og får en masse negative og destruktive tanker.

Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men følelsene tar overhånd og tankene drar meg ned.

Men det er å øve på det som er cluet sier du (hvis jeg forstår deg rett). Betyr det at jeg må bare "stå i det" over tid? At jeg må jobbe med dette mens det står på, og holde ut det vonde? Forstår jeg deg riktig?

Jeg vil så gjerne mestre dette også.

[XbellaX]

Jeg er enig med argumentasjonen til vedkommede i dette tilfellet. Og jeg vet at problemet ligger hos meg og er min feil. Jeg forstår også meget godt at hn er sint på meg - og det med god grunn.

Men det er å takle det som jeg sliter så med. Jeg blir redd og utrygg og får en masse negative og destruktive tanker.

Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men følelsene tar overhånd og tankene drar meg ned.

Men det er å øve på det som er cluet sier du (hvis jeg forstår deg rett). Betyr det at jeg må bare "stå i det" over tid? At jeg må jobbe med dette mens det står på, og holde ut det vonde? Forstår jeg deg riktig?

Jeg vil så gjerne mestre dette også.

''Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men følelsene tar overhånd og tankene drar meg ned.

Men det er å øve på det som er cluet sier du (hvis jeg forstår deg rett). Betyr det at jeg må bare "stå i det" over tid? At jeg må jobbe med dette mens det står på, og holde ut det vonde? Forstår jeg deg riktig?''

Nei, det handler ikke kun om å "stå i det". Vonde følelser må du stå i - det kan være både pinlig, utrivelig og vondt men det er kun midlertidige følelser, de går over. Noe av poenget her er å lære av det du gjorde galt første gang, om ikke så kjører du i samme fellen igjen og igjen. Det handler om å forsøke gjøre en endring, lære av din feil og forsøke en annen tilnærming enn tidligere. Dette er veldig enkelt sagt men forsøk å fokuser mindre på vonde kjipe følelser, forbann deg på at du skal klare gjøre det riktigere neste gang.

Vi gjør alle feil og vi driter oss ut gang på gang, kun de aller klokeste lærer av sine feil.

[Gjest]

Ok, noen er sint på deg. Da ville jeg konfrontert vedkommende og forhørt meg mer om årsaker. Verden går ikke under, månen faller ikke ned, det er kun noen som er sint på deg, det fikser du. Øv deg på dette fordi det er faktisk mulig å bli ganske så dyktig på å takle slike konfrontasjoner. Ta to skritt tilbake, få oversikt over situasjonen, rydd opp i misforståelser, forsøk å sett deg inn i motpartens argumenter, tygg litt på dem om du er steilt uenig for det kan være noe å hente i rekasjonen hans/hennes likevel.

Ps. Det gjelder for øvrig generelt og ikke bare i dette tilfellet. Kroppen "stivner" når noen er sinte og tankene løper løpsk.

[XbellaX]

Ps. Det gjelder for øvrig generelt og ikke bare i dette tilfellet. Kroppen "stivner" når noen er sinte og tankene løper løpsk.

Da bruker du rådet for krisesituasjoner. Trekk deg bort, ta en mental luftetur, skaff deg avstand og få "samlet" deg. Vent med å gi en kommentar, si at dette kan du ikke ta akkurat nå men at du lover å komme tilbake til det. Målet skal være at du etterhvert kan stå i konfrontasjonen der og da på en fin og rolig måte.

[Gjest]

''Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men følelsene tar overhånd og tankene drar meg ned.

Men det er å øve på det som er cluet sier du (hvis jeg forstår deg rett). Betyr det at jeg må bare "stå i det" over tid? At jeg må jobbe med dette mens det står på, og holde ut det vonde? Forstår jeg deg riktig?''

Nei, det handler ikke kun om å "stå i det". Vonde følelser må du stå i - det kan være både pinlig, utrivelig og vondt men det er kun midlertidige følelser, de går over. Noe av poenget her er å lære av det du gjorde galt første gang, om ikke så kjører du i samme fellen igjen og igjen. Det handler om å forsøke gjøre en endring, lære av din feil og forsøke en annen tilnærming enn tidligere. Dette er veldig enkelt sagt men forsøk å fokuser mindre på vonde kjipe følelser, forbann deg på at du skal klare gjøre det riktigere neste gang.

Vi gjør alle feil og vi driter oss ut gang på gang, kun de aller klokeste lærer av sine feil.

Ahhh... Skjønner. Da ble jeg straks klokere vettu.

Tusen ))

[Bella Dotte]

Jeg går til psykolog.

[gullfisk]

Jeg bare venter til det er over (holder meg unna hvis mulig). Forsøker å tenke at verden går ikke under.

[Gjest Ladytron]

''Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men følelsene tar overhånd og tankene drar meg ned.

Men det er å øve på det som er cluet sier du (hvis jeg forstår deg rett). Betyr det at jeg må bare "stå i det" over tid? At jeg må jobbe med dette mens det står på, og holde ut det vonde? Forstår jeg deg riktig?''

Nei, det handler ikke kun om å "stå i det". Vonde følelser må du stå i - det kan være både pinlig, utrivelig og vondt men det er kun midlertidige følelser, de går over. Noe av poenget her er å lære av det du gjorde galt første gang, om ikke så kjører du i samme fellen igjen og igjen. Det handler om å forsøke gjøre en endring, lære av din feil og forsøke en annen tilnærming enn tidligere. Dette er veldig enkelt sagt men forsøk å fokuser mindre på vonde kjipe følelser, forbann deg på at du skal klare gjøre det riktigere neste gang.

Vi gjør alle feil og vi driter oss ut gang på gang, kun de aller klokeste lærer av sine feil.

Jeg tar veldig lett til tårene dersom jeg blir kjeftet på/noen gir sterkt uttrykk for å være sint på meg. Føler på en måte at tårene kommer litt i veien, både for selvhevdelse (hvis det er aktuelt) og integritet. Har du noen råd mot det?

[XbellaX]

Jeg tar veldig lett til tårene dersom jeg blir kjeftet på/noen gir sterkt uttrykk for å være sint på meg. Føler på en måte at tårene kommer litt i veien, både for selvhevdelse (hvis det er aktuelt) og integritet. Har du noen råd mot det?

De, tårene, kommer veldig i veien og det kan jeg godt forstå er plagsomt. Jeg vet ikke om dette er noe som kan hjelpe akkurat deg men jeg vet flere som har hatt nytte av dette, de har måttet begynne i det små.

Forsøk å kartlegg hvordan du ser på konfrontasjonen, dersom dine automatiske tanker er "fare! fare!" vil du naturlig nok bli engstelig, redd, ukomfortabel, og aller helst ha lyst til å skygge unna. Det kan hjelpe om du tar et skritt tilbake og minner deg selv på at dette er en situasjon du kan lære noe av, dette er noe du faktisk kan risikere å være så heldig at du vokser på som menneske.

Dersom du kan sette grenser inni deg og være bestemt på disse grensene kan det også være noe enklere å ta en konfrontasjon. Eks: naboene spiller høy musikk 2 netter på rad, normalt sett gjør de ikke dette. Sett en grense for deg selv om at dersom det på nytt skjer den tredje natten vil du gå å si ifra. Å være tydelig og bestemt på egne grenser kan gjøre det langt enklere å si ifra til andre når de går over streken.

Hold deg til fakta og være nøye med å forklar for motparten hvorfor du sier ifra: "grunnen til at jeg føler meg nødt til å be dere dempe musikken er fordi jeg skal opp kl 06 i morgen på jobb".

Jeg tenker også at vi mennesker er forskjellige, noen gråter oftere enn andre, og det er helt ok, da kan det være nyttig å ta en time out, få samlet seg og pustet litt og så returnere til saken. En må skille mellom det som er et personlighetstrekk og det som er "livredd for konfrontasjoner".

[Gjest]

De, tårene, kommer veldig i veien og det kan jeg godt forstå er plagsomt. Jeg vet ikke om dette er noe som kan hjelpe akkurat deg men jeg vet flere som har hatt nytte av dette, de har måttet begynne i det små.

Forsøk å kartlegg hvordan du ser på konfrontasjonen, dersom dine automatiske tanker er "fare! fare!" vil du naturlig nok bli engstelig, redd, ukomfortabel, og aller helst ha lyst til å skygge unna. Det kan hjelpe om du tar et skritt tilbake og minner deg selv på at dette er en situasjon du kan lære noe av, dette er noe du faktisk kan risikere å være så heldig at du vokser på som menneske.

Dersom du kan sette grenser inni deg og være bestemt på disse grensene kan det også være noe enklere å ta en konfrontasjon. Eks: naboene spiller høy musikk 2 netter på rad, normalt sett gjør de ikke dette. Sett en grense for deg selv om at dersom det på nytt skjer den tredje natten vil du gå å si ifra. Å være tydelig og bestemt på egne grenser kan gjøre det langt enklere å si ifra til andre når de går over streken.

Hold deg til fakta og være nøye med å forklar for motparten hvorfor du sier ifra: "grunnen til at jeg føler meg nødt til å be dere dempe musikken er fordi jeg skal opp kl 06 i morgen på jobb".

Jeg tenker også at vi mennesker er forskjellige, noen gråter oftere enn andre, og det er helt ok, da kan det være nyttig å ta en time out, få samlet seg og pustet litt og så returnere til saken. En må skille mellom det som er et personlighetstrekk og det som er "livredd for konfrontasjoner".

Du er så god på å forklare og å gjøre en trygg - og likevel så direkte, bestemt og konfronterende

[Gjest Ladytron]

De, tårene, kommer veldig i veien og det kan jeg godt forstå er plagsomt. Jeg vet ikke om dette er noe som kan hjelpe akkurat deg men jeg vet flere som har hatt nytte av dette, de har måttet begynne i det små.

Forsøk å kartlegg hvordan du ser på konfrontasjonen, dersom dine automatiske tanker er "fare! fare!" vil du naturlig nok bli engstelig, redd, ukomfortabel, og aller helst ha lyst til å skygge unna. Det kan hjelpe om du tar et skritt tilbake og minner deg selv på at dette er en situasjon du kan lære noe av, dette er noe du faktisk kan risikere å være så heldig at du vokser på som menneske.

Dersom du kan sette grenser inni deg og være bestemt på disse grensene kan det også være noe enklere å ta en konfrontasjon. Eks: naboene spiller høy musikk 2 netter på rad, normalt sett gjør de ikke dette. Sett en grense for deg selv om at dersom det på nytt skjer den tredje natten vil du gå å si ifra. Å være tydelig og bestemt på egne grenser kan gjøre det langt enklere å si ifra til andre når de går over streken.

Hold deg til fakta og være nøye med å forklar for motparten hvorfor du sier ifra: "grunnen til at jeg føler meg nødt til å be dere dempe musikken er fordi jeg skal opp kl 06 i morgen på jobb".

Jeg tenker også at vi mennesker er forskjellige, noen gråter oftere enn andre, og det er helt ok, da kan det være nyttig å ta en time out, få samlet seg og pustet litt og så returnere til saken. En må skille mellom det som er et personlighetstrekk og det som er "livredd for konfrontasjoner".

Tusen takk for et godt svar Skal tygge litt på det du skriver og prøve om jeg kan bruke (ihvertfall noe av) det neste gang det oppstår en situasjon. For min del er jeg nok både litt over gjennomsnittlig emosjonell (blir for eksempel lett rørt av filmer og i dag gråt jeg litt da jeg så på nyhetene), i tillegg til at jeg er veldig redd for konfrontasjoner. Grunnen til at jeg er redd for konfrontasjoner er nok gjerne at jeg forbinder dem med fare ja. Blir veldig redd for utfallet av krangler, at alt skal bli ødelagt. Det er nok en form for katastrofetenkning.

[Gjest poncho]

Er det noe i fortiden som gjør at du blir redd? Har du noen grunn til å tenke at dette kan skje igjen? Prøv å isolere det som hender i nåtid. Han/hun er sint akkurat nå, det er jo deres problem, ikke ditt. Er han usaklig/stygg i praten? Prøv å ikke være like stygg igjen, gå unna situasjonen til det har roet seg. Ta så opp det som skjedde på en saklig måte. Hjelper ikke dette så er det ikke din feil, men han som er sint.

[XbellaX]

Du er så god på å forklare og å gjøre en trygg - og likevel så direkte, bestemt og konfronterende

Takk skal du ha :-)

[Gondor]

Det må være å forholde seg rolig, selv om hjertet hamrer. Noens sinne er selvfølgelig enklere å takle enn andres. Det er forskjell på om man blir konfrontert ansikt til ansikt, over telefon eller skriftelig. Men jeg tror som sagt fellesnevneren for responsen må være å holde seg rolig og ikke bli oppfarende, selv om det kan være fristende.

Jeg synes det er en krevende øvelse. Man skal, med mindre det er berettiget, ikke legge seg flat bare for fredens skyld! Man får prøve å mane frem det man har av modenhet, (selv)respekt og verdighet og agere etter det.