Sosial angst

[Gjest]

Der var det å prate og jabbe i timesvis. Fikk ikke noe tilbud om verken det en eller andre.

Jo en gang. Da ble jeg anbefalt å møte på kveldstid for å sitte sammen med andre ensomme og folk som hadde psykiske problemer. Der passet jeg ikke inn.

Høres ikke ut som du har vært hos noen kompetente behandlere

[motorPrøysen]

Har vært hos noen psykologer, men har ikke fått noe hjelp der får ikke noe konkret der. Fastlegen skrev ut noen piller, men erfarte som mange andre at de gjorde meg følelsesmessig flat.

Du kan gjøre noe med dette selv og du kan begynne med én gang: Du kan tvinge deg selv til å si noe i sosiale situasjoner, selv om du ikke føler du har noe å si og selv om du ikke har lyst. Oppfør deg som om du var sosial og fikk noe ut av det, og se hva som skjer.

[Bella Dotte]

Jeg fikk høre at jeg var sjenert, jeg. Selv om jeg var i tredveårene. Så jeg hadde ikke noen tro på det, akkurat. Men jeg skammet meg så mye over hvor dårlig jeg klarte meg sosialt, at jeg ikke turte å innrømme overfor meg selv engang at jeg nok hadde sosial angst. Når jeg tenkte meg om, syntes jeg ikke at det var angst heller, jeg visste bare ikke hva jeg skulle si/gjøre. Så jeg gjorde ingenting, eller mye rart. På jobben var det relativt greit, der hadde jeg definerte arbeidsoppgaver - men på privaten slet jeg.

Jeg gikk på en smell, og en til, og enda en... før jeg kom meg til psykolog som motstrebende gikk med på at jeg kanskje hadde unnvikende pf eller sosial angst. Da hadde vi kommet så langt at jeg slett ikke kjente meg igjen i dette. Og jeg hadde eksponert meg, igjen og igjen, uten at det ble bedre. Psykologen var ikke enig i det selv, men han ga meg såpass mye støtte at jeg selv klarte å få til en utredning for Asperger syndrom. Og jeg fikk da denne diagnosen i en alder av 38 år.

Så kunne jeg starte helt fra begynnelsen - for jeg hadde "papirer" på min sosiale dysfunksjon. Jeg la lista lavt, fortsatte med samtaler, men nå hos en annen profesjon, ble kjent med folk gjennom Autismeforeningen, gikk i gruppe i Angstringen (forferdelig skummelt de første gangene, og det tok noen måneder før jeg følte at vi var "på nett"). Diskuterte med andre med samme diagnose på nettet, leste bøker om sosial kompetanse (rettet mot utviklingshemmede!) og senere bøker om smalltalk. Det verste var tomheten i hodet, og det var også det siste som forsvant, nå for et snaut år siden. Nå er det erstattet med en sterk trang til å prate og å få oppmerksomhet, og jeg kan godt stille spørsmål i plenum om det er noe som virkelig interesserer meg.

Jeg har samme erfaring med alkohol - det gjør meg bare tung og sløv.

Nå har jeg det sosialt med venner (noe jeg egentlig ikke hadde hatt siden barneskolen) og dropper så langt det lar seg gjøre uoversiktlige, slitsomme og kjedelige arrangementer som nettopp julebord og familieselskap. Det passer for meg. Poenget ditt er å finne noe som passer for deg.

Grunnene til at jeg nevner Asperger, er ikke bare mine vansker med å forstå at andre kan ha det annerledes enn meg selv. Jeg plukker opp:

Du er en intelligent person med evne til å observere og stille kritiske spørsmål. Mennesker med Asperger syndrom har normal eller høyere enn normal intelligens.

Du har gått til mer enn én psykolog, men

det har ikke hjulpet. Psykologer flest har ikke mye greie på Asperger, og forventer i grunnen en person som bare snakker om togtabeller, og ellers sitter og rugger. Mange med AS forblir derfor uoppdaget.

Du har forsøkt medisiner mot sosial angst, men de har ikke hjulpet. Hvis du ikke har sosial angst, eller sosial angst ikke er det primære, er ikke det så rart.

Du virker vennlig og har et ønske om sosial kontakt. Mange fagfolk tror fremdeles at mennesker med AS er uinteressert i sosial kontakt.

Du eksponerer deg, uten at det hjelper. Det er ikke så rart, hvis problemet er at du ikke vet hvordan du skal te deg og du ikke får riktig hjelp og støtte her.

''tidligere så gikk jeg helt inn i min egen lille verden''

Hm. Er dette bare et bilde, eller beskriver du autisme??

Jeg ville foreslå, hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, at du tar kontakt med din fastlege og ber om utredning for Asperger syndrom. Dette kan gjøres hos en nevropsykolog, psykolog som er spesialist på dette, eller psykiater. Fremgangsmåten ved diagnostisering er ennå ikke standardisert og ikke alle er like dyktige til å fange opp grensetilfellene (eller de som har lært seg "altfor godt" å kompensere), så det er mulig at du vil trenge en second opinion før diagnosen er i boks. Det vil også ta noe tid før du får innkalling. Hold ut.

[ung30]

Jeg fikk høre at jeg var sjenert, jeg. Selv om jeg var i tredveårene. Så jeg hadde ikke noen tro på det, akkurat. Men jeg skammet meg så mye over hvor dårlig jeg klarte meg sosialt, at jeg ikke turte å innrømme overfor meg selv engang at jeg nok hadde sosial angst. Når jeg tenkte meg om, syntes jeg ikke at det var angst heller, jeg visste bare ikke hva jeg skulle si/gjøre. Så jeg gjorde ingenting, eller mye rart. På jobben var det relativt greit, der hadde jeg definerte arbeidsoppgaver - men på privaten slet jeg.

Jeg gikk på en smell, og en til, og enda en... før jeg kom meg til psykolog som motstrebende gikk med på at jeg kanskje hadde unnvikende pf eller sosial angst. Da hadde vi kommet så langt at jeg slett ikke kjente meg igjen i dette. Og jeg hadde eksponert meg, igjen og igjen, uten at det ble bedre. Psykologen var ikke enig i det selv, men han ga meg såpass mye støtte at jeg selv klarte å få til en utredning for Asperger syndrom. Og jeg fikk da denne diagnosen i en alder av 38 år.

Så kunne jeg starte helt fra begynnelsen - for jeg hadde "papirer" på min sosiale dysfunksjon. Jeg la lista lavt, fortsatte med samtaler, men nå hos en annen profesjon, ble kjent med folk gjennom Autismeforeningen, gikk i gruppe i Angstringen (forferdelig skummelt de første gangene, og det tok noen måneder før jeg følte at vi var "på nett"). Diskuterte med andre med samme diagnose på nettet, leste bøker om sosial kompetanse (rettet mot utviklingshemmede!) og senere bøker om smalltalk. Det verste var tomheten i hodet, og det var også det siste som forsvant, nå for et snaut år siden. Nå er det erstattet med en sterk trang til å prate og å få oppmerksomhet, og jeg kan godt stille spørsmål i plenum om det er noe som virkelig interesserer meg.

Jeg har samme erfaring med alkohol - det gjør meg bare tung og sløv.

Nå har jeg det sosialt med venner (noe jeg egentlig ikke hadde hatt siden barneskolen) og dropper så langt det lar seg gjøre uoversiktlige, slitsomme og kjedelige arrangementer som nettopp julebord og familieselskap. Det passer for meg. Poenget ditt er å finne noe som passer for deg.

Grunnene til at jeg nevner Asperger, er ikke bare mine vansker med å forstå at andre kan ha det annerledes enn meg selv. Jeg plukker opp:

Du er en intelligent person med evne til å observere og stille kritiske spørsmål. Mennesker med Asperger syndrom har normal eller høyere enn normal intelligens.

Du har gått til mer enn én psykolog, men

det har ikke hjulpet. Psykologer flest har ikke mye greie på Asperger, og forventer i grunnen en person som bare snakker om togtabeller, og ellers sitter og rugger. Mange med AS forblir derfor uoppdaget.

Du har forsøkt medisiner mot sosial angst, men de har ikke hjulpet. Hvis du ikke har sosial angst, eller sosial angst ikke er det primære, er ikke det så rart.

Du virker vennlig og har et ønske om sosial kontakt. Mange fagfolk tror fremdeles at mennesker med AS er uinteressert i sosial kontakt.

Du eksponerer deg, uten at det hjelper. Det er ikke så rart, hvis problemet er at du ikke vet hvordan du skal te deg og du ikke får riktig hjelp og støtte her.

''tidligere så gikk jeg helt inn i min egen lille verden''

Hm. Er dette bare et bilde, eller beskriver du autisme??

Jeg ville foreslå, hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, at du tar kontakt med din fastlege og ber om utredning for Asperger syndrom. Dette kan gjøres hos en nevropsykolog, psykolog som er spesialist på dette, eller psykiater. Fremgangsmåten ved diagnostisering er ennå ikke standardisert og ikke alle er like dyktige til å fange opp grensetilfellene (eller de som har lært seg "altfor godt" å kompensere), så det er mulig at du vil trenge en second opinion før diagnosen er i boks. Det vil også ta noe tid før du får innkalling. Hold ut.

Forhistorien er kort fortalt daglig mobbing, utfrysing og manglende sosialt nettværk som jeg kunne gå ut med på den lille filleplassen jeg vokste opp.

Ble bedre etter at jeg flytta til Oslo, der fikk jeg plutselig større muligheter. Skjønner ikke at jeg ikke gjorde det før. Har også fått et par venner her som jeg kan finne på ting med.

Har gått til mange psykologer og dill, uten å egentlig finne ut noenting.

Det jeg mente med å gå inn i min egen verden var at jeg var og er tildels enda flink til å dagdrømme. Kunne drømme meg bort uansett setting og kom ikke tilbake før jeg ble snakket til med navn. Ikke helt bevistløs, har kjørt bil uten uhell i mange år.

[trampetroll]

Der var det å prate og jabbe i timesvis. Fikk ikke noe tilbud om verken det en eller andre.

Jo en gang. Da ble jeg anbefalt å møte på kveldstid for å sitte sammen med andre ensomme og folk som hadde psykiske problemer. Der passet jeg ikke inn.

Hva slags hjelp eller tilbud er det du vil ha da?

[ung30]

Hva slags hjelp eller tilbud er det du vil ha da?

Det vet jeg ikke. Åpen for forslag.

[trampetroll]

Det vet jeg ikke. Åpen for forslag.

Beklager. For min del var det "prating og jabbing" som skulle til, og det fungerte tydeligvis ikke for deg.

[motorPrøysen]

Det vet jeg ikke. Åpen for forslag.

Uansett hva slags hjelp du evt. skulle få videre må du til syvende og sist endre adferd, og det er det bare du som kan gjøre. Innfinn deg med det, jo før jo bedre.

[Gondor]

Jeg er helt elendig til å sosialisere. I familieselskaper blir jeg sittende helt stille med et fåret smil rundt munnen. Jeg går ofte på toalettet for å få være i fred, eller jeg vandrer litt rundt omkring i rommet. Snakker noen med meg blir jeg sliten nesten med det samme. I fjor droppet jeg et juleselskap pga dette. Jeg orket det rett og slett ikke.

Når det er skoleavslutning eller felles foreldremøter, bryter jeg nesten sammen. Jeg blir alltid sittende for meg selv. Ingen tar kontakt med meg. Løsningen er å konsentrere meg om barna. Det er jo også derfor vi er der. Så jeg snakker med dem istede. Min yngste sønn har plukket opp hvordan jeg har det, så ved juleavslutningen i fjor kom han stadig vekk bort til meg og spurte meg om jeg hadde det bra og om jeg ville gå hjem. Uff det skal da ikke være sånn!

Jeg trives best alene eller sammen med den lille familien min.

[ung30]

Jeg fikk høre at jeg var sjenert, jeg. Selv om jeg var i tredveårene. Så jeg hadde ikke noen tro på det, akkurat. Men jeg skammet meg så mye over hvor dårlig jeg klarte meg sosialt, at jeg ikke turte å innrømme overfor meg selv engang at jeg nok hadde sosial angst. Når jeg tenkte meg om, syntes jeg ikke at det var angst heller, jeg visste bare ikke hva jeg skulle si/gjøre. Så jeg gjorde ingenting, eller mye rart. På jobben var det relativt greit, der hadde jeg definerte arbeidsoppgaver - men på privaten slet jeg.

Jeg gikk på en smell, og en til, og enda en... før jeg kom meg til psykolog som motstrebende gikk med på at jeg kanskje hadde unnvikende pf eller sosial angst. Da hadde vi kommet så langt at jeg slett ikke kjente meg igjen i dette. Og jeg hadde eksponert meg, igjen og igjen, uten at det ble bedre. Psykologen var ikke enig i det selv, men han ga meg såpass mye støtte at jeg selv klarte å få til en utredning for Asperger syndrom. Og jeg fikk da denne diagnosen i en alder av 38 år.

Så kunne jeg starte helt fra begynnelsen - for jeg hadde "papirer" på min sosiale dysfunksjon. Jeg la lista lavt, fortsatte med samtaler, men nå hos en annen profesjon, ble kjent med folk gjennom Autismeforeningen, gikk i gruppe i Angstringen (forferdelig skummelt de første gangene, og det tok noen måneder før jeg følte at vi var "på nett"). Diskuterte med andre med samme diagnose på nettet, leste bøker om sosial kompetanse (rettet mot utviklingshemmede!) og senere bøker om smalltalk. Det verste var tomheten i hodet, og det var også det siste som forsvant, nå for et snaut år siden. Nå er det erstattet med en sterk trang til å prate og å få oppmerksomhet, og jeg kan godt stille spørsmål i plenum om det er noe som virkelig interesserer meg.

Jeg har samme erfaring med alkohol - det gjør meg bare tung og sløv.

Nå har jeg det sosialt med venner (noe jeg egentlig ikke hadde hatt siden barneskolen) og dropper så langt det lar seg gjøre uoversiktlige, slitsomme og kjedelige arrangementer som nettopp julebord og familieselskap. Det passer for meg. Poenget ditt er å finne noe som passer for deg.

Grunnene til at jeg nevner Asperger, er ikke bare mine vansker med å forstå at andre kan ha det annerledes enn meg selv. Jeg plukker opp:

Du er en intelligent person med evne til å observere og stille kritiske spørsmål. Mennesker med Asperger syndrom har normal eller høyere enn normal intelligens.

Du har gått til mer enn én psykolog, men

det har ikke hjulpet. Psykologer flest har ikke mye greie på Asperger, og forventer i grunnen en person som bare snakker om togtabeller, og ellers sitter og rugger. Mange med AS forblir derfor uoppdaget.

Du har forsøkt medisiner mot sosial angst, men de har ikke hjulpet. Hvis du ikke har sosial angst, eller sosial angst ikke er det primære, er ikke det så rart.

Du virker vennlig og har et ønske om sosial kontakt. Mange fagfolk tror fremdeles at mennesker med AS er uinteressert i sosial kontakt.

Du eksponerer deg, uten at det hjelper. Det er ikke så rart, hvis problemet er at du ikke vet hvordan du skal te deg og du ikke får riktig hjelp og støtte her.

''tidligere så gikk jeg helt inn i min egen lille verden''

Hm. Er dette bare et bilde, eller beskriver du autisme??

Jeg ville foreslå, hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, at du tar kontakt med din fastlege og ber om utredning for Asperger syndrom. Dette kan gjøres hos en nevropsykolog, psykolog som er spesialist på dette, eller psykiater. Fremgangsmåten ved diagnostisering er ennå ikke standardisert og ikke alle er like dyktige til å fange opp grensetilfellene (eller de som har lært seg "altfor godt" å kompensere), så det er mulig at du vil trenge en second opinion før diagnosen er i boks. Det vil også ta noe tid før du får innkalling. Hold ut.

Takk for tipset. Har kikket litt på symptomene, men klarer ikke passe meg selv helt inn i de.

Mulig det også er sosial angst ifbm mobbing og trakassering på den lille drittplassen jeg vokste opp. PTSD?

Var venneløs til jeg flyttet derifra, nå har jeg en liten krets som jeg er sammen med etter at jeg flytta til Oslo

Har såpass mye angst at jeg aldri har klart å finne kjæreste, det har vært et stort savn.

Når jeg har nevnt det for psykolog så har jeg ikke blitt tatt seriøst.

[Gjest]

Takk for tipset. Har kikket litt på symptomene, men klarer ikke passe meg selv helt inn i de.

Mulig det også er sosial angst ifbm mobbing og trakassering på den lille drittplassen jeg vokste opp. PTSD?

Var venneløs til jeg flyttet derifra, nå har jeg en liten krets som jeg er sammen med etter at jeg flytta til Oslo

Har såpass mye angst at jeg aldri har klart å finne kjæreste, det har vært et stort savn.

Når jeg har nevnt det for psykolog så har jeg ikke blitt tatt seriøst.

Med den bakkgrunnen du har beskrevet er det ikke noe rart om du har utviklet sosial angst.

[Bella Dotte]

Takk for tipset. Har kikket litt på symptomene, men klarer ikke passe meg selv helt inn i de.

Mulig det også er sosial angst ifbm mobbing og trakassering på den lille drittplassen jeg vokste opp. PTSD?

Var venneløs til jeg flyttet derifra, nå har jeg en liten krets som jeg er sammen med etter at jeg flytta til Oslo

Har såpass mye angst at jeg aldri har klart å finne kjæreste, det har vært et stort savn.

Når jeg har nevnt det for psykolog så har jeg ikke blitt tatt seriøst.

Neida, jeg insisterer ikke på at du har Asperger. :-)

Jeg ble også mobbet - men i enda større grad utfryst - og jeg bodde på et lite sted :-/ Utviklet angst for unge mennesker (dvs de som var yngre enn meg). Tenker av og til at jeg har (hatt) symptomer som ligner på PTSD. Jeg har kommet til at jeg må ihvertfall ha hatt sosial angst, så annerledes det føles nå som symptomene er borte.

For meg - sånn som jeg har det nå - er det tilstrekkelig med noen få, men gode, venner. Disse har jeg funnet i Oslo. Jeg er ikke på utkikk etter en kjæreste. (Jeg synes jeg har problemer med å bli tatt seriøst på dét ;-) ) Fagfolket du går til bør ta de vanskene du selv tar opp, på alvor. Men jeg vet at det er mye rart som jobber som psykologer.

[Gjest]

Der var det å prate og jabbe i timesvis. Fikk ikke noe tilbud om verken det en eller andre.

Jo en gang. Da ble jeg anbefalt å møte på kveldstid for å sitte sammen med andre ensomme og folk som hadde psykiske problemer. Der passet jeg ikke inn.

Kanskje du skal tenke gjennom hva du mener du trenger av hjelp.

[ung30]

Kanskje du skal tenke gjennom hva du mener du trenger av hjelp.

ja, litt rart det der. Må tydeligvis finne ut av det selv hva som feiler meg.. Har vært hos mange såkalte psykologer som kun er det for å tjene penger ikke løse problemer.

[Gjest]

ja, litt rart det der. Må tydeligvis finne ut av det selv hva som feiler meg.. Har vært hos mange såkalte psykologer som kun er det for å tjene penger ikke løse problemer.

Nei, det er ikke slik det fungerer. Men du bør ha en viss formening om hva du trenger hjelp til og hvordan.

[ung30]

Beklager. For min del var det "prating og jabbing" som skulle til, og det fungerte tydeligvis ikke for deg.

Hadde psykolog kommet med noe fornuftige innspill og råd selv istedenfor å sitte der å notere så hadde jeg kanskje hatt utbytte av det. Istedenfor var det som å prate med seg selv.

[trampetroll]

Hadde psykolog kommet med noe fornuftige innspill og råd selv istedenfor å sitte der å notere så hadde jeg kanskje hatt utbytte av det. Istedenfor var det som å prate med seg selv.

Tja, psykologen min vil heller ikke gi meg så mye råd. Hun vil ha meg til å stole på meg selv. Men hun har liksom "gjort" så mye i riktig tempo, så det har liksom fungert. Iblant kommer hun kanskje med råd og innspill, men hun har jo ikke noen fasit på hva som fungerer for meg, det må jeg finne ut selv. Og det ville sikkert frustrert meg enormt i begynnelsen, men nå er jeg i grunn mer klar for det også. Men hun jobbet nok mye med å gjøre meg trygg på henne i begynnelsen. Alt var liksom greit. Hun var enormt snill, og ikke noe kritisk (det var jeg vel flink nok til selv) Nå er hun mere sånn at hun kan være irritert på meg for hva jeg sier og gjør og sånn, men nå tåler jeg det vel bedre også. Jeg tror hun er helt genial til å gjøre ting til rett tid. Litt bommer man selvfølgelig iblant, men det gjør jo alle iblant. Nå må vi snart avslutte, men jeg tror kanskje jeg vil være klar for det også da. Jeg har lært og erfart en hel masse. Og jeg er strålende fornøyd med henne.