NHD-hvordan forstå dette?

[Pårørende]

Jeg har skrevet her før vedr min datter, men en kjapp oppsummering:

Angst fra tidlige barneår, tegn på depressive perioder fra småskole, tendenser til skolevegring fra 4.klasse, 1,5 års depressiv periode på slutten av barneskolen, sosiale vansker (ikke konflikter, men finner ikke "sine". Har hatt en nær bestevenninne). Intellektuelt svært sterk og med "voksnere" interesser enn sine medelever i oppveksten. Mye grubling, negative tolkninger, opplevdes veldig sårbar.

Skoleflink, pliktoppfyllende og veldig «skikkelig» frem til ca 17 år. Ny depresjon utløst av brudd med kjæreste. Et halvt til ett år med svært selvdestruktiv atferd: rus, ukritisk sex, sinne og bryting av grenser og avtaler. Ikke til å kjenne igjen. Selvmordsforsøk, innleggelser og medisinering (ssri, lamictal): Sistnevnte virker å ha tatt vekk destruktiv impulsivitet (slutt på selvskading, slutt på rus, mye mindre alkohol). Diagnoser: BP2, GAD, sosial angst.

Så til det aktuelle...

Selve grunnsymptomene (depr. angst) er ikke blitt bedre på 2,5 år. Funksjonsnivået har stupt (ingen aktivitet på dagtid, lite selvstendig). Hun unngår det meste, nå også samtaleterapi. Det er dette siste som virkelig bekymrer meg nå. Hun sier hun blir verre av å snakke om det som er vanskelig, hun har det best når hun kan avlede seg selv med filmer, pc osv. Hun møter motvillig hos psykologen ca 2 av 3 ganger, og forståelig nok stiller han spørsmål ved om hun har utbytte av behandlingen. Kanskje er det rett og slett slik at hun ikke VIL eller TØR gå inn i en terapiprosess. Og det er dette jeg ikke forstår. Hun vil bli bedre, men vil ikke ta på seg ubehagelighetene knyttet til behandlingen. Hun synes behandler er "frekk" når han konfronterer henne, og tror at han "hater" henne. Jeg blir helt svett av slike utsagn, men det er nå det hun sier. Hun legger nok i stor grad ansvaret for at det ikke fungerer på terapeuten. Har allerede byttet psykolog en gang.

Min store bekymring er om hun er i ferd med å utvikle en personlighetsforstyrrelse (Unngående? Emosjonelt ustabil?). Eller er dette en del av et komplisert, affektivt bilde? Hvordan kan jeg forstå all denne unnvikelsen og mangelen på evne og vilje til å ta fatt i egen problematikk og ta ansvar for egen bedring?

Hun har en velfungerende søster, far flyttet ut før hun begynte på skolen (depr/angst/dårlig økonomistyring/mange flyttinger. Medisinert og stort sett i jobb, men med dårlig livskvalitet). Vanlig samvær. Jeg selv har nok vært overbeskyttende og til dels kompensert for hennes sårbarhet, og ser for meg at hun kunne "falt sammen" tidligere om ikke hun hadde hatt mye støtte. Har også tendenser til bekymring/angst, men fungerer godt både i krevende akademisk yrke og sosialt. Har alltid fått mye tilbakemelding på at jeg er god med ungene mine, både fra barnehage/skole ogf ra familie og venner. Anser meg for å ha vært en omsorgsfull og stabil mor, selvfølgelig langt fra feilfri, men i hvert fall nærværende og omsorgsfull. Og litt streng. Men det har tydeligvis ikke vært nok. Ikke hvis det er sånn at det vi ser nå er begynnelsen på en personlighetsforstyrrelse. Hvis det er som det sies at samspillet med tidlige omsorgspersoner er den faktoren som har størst påvirkning på personlighetsutviklingen...

Beklager at dette ble så langt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En av dine siste setninger om forståelsen av utviklingen av pf kan nok sikkert ha mye for seg dersom vedkommende "kun" har pf.

Her er det imidlertid en person som høyst sannsynlig av genetiske årsaker meget tidlig utvikler en BP2 med de meget vanlige og svært kompliserende komorbide lidelsene GAD og sosial fobi.

Forutsetningene for en vellykket personlighetsutvikling er altså betydelig påvirket i negativ retning fra tidlig barndom. At hun så utvikler en personlighet med både engstelig/unnvikende og emosjonelt ustabile trekk, kan nok i hovedsak tilskrives de opprinnelige lidelsene og ikke forholdet til deg som den mest nærstående person.

Videre: Kanskje er hun nå i en fase hvor "å gjøre" positive endringer er viktigere å fokusere på enn "å snakke" om det som er vondt og vanskelig.

[Gjest]

En av dine siste setninger om forståelsen av utviklingen av pf kan nok sikkert ha mye for seg dersom vedkommende "kun" har pf.

Her er det imidlertid en person som høyst sannsynlig av genetiske årsaker meget tidlig utvikler en BP2 med de meget vanlige og svært kompliserende komorbide lidelsene GAD og sosial fobi.

Forutsetningene for en vellykket personlighetsutvikling er altså betydelig påvirket i negativ retning fra tidlig barndom. At hun så utvikler en personlighet med både engstelig/unnvikende og emosjonelt ustabile trekk, kan nok i hovedsak tilskrives de opprinnelige lidelsene og ikke forholdet til deg som den mest nærstående person.

Videre: Kanskje er hun nå i en fase hvor "å gjøre" positive endringer er viktigere å fokusere på enn "å snakke" om det som er vondt og vanskelig.

Unnskyld at jeg spør (det er sikkert innlysende for deg) - men hvis du kan utdype det du skriver under her fordi det er av stor personlig interesse, vil jeg sette stor pris på det:

''At hun så utvikler en personlighet med både engstelig/unnvikende og emosjonelt ustabile trekk, kan nok i hovedsak tilskrives de opprinnelige lidelsene og ikke forholdet til deg som den mest nærstående person''

Hvordan kan dette tilskrives de diagnoser du nevner?

[Pårørende]

En av dine siste setninger om forståelsen av utviklingen av pf kan nok sikkert ha mye for seg dersom vedkommende "kun" har pf.

Her er det imidlertid en person som høyst sannsynlig av genetiske årsaker meget tidlig utvikler en BP2 med de meget vanlige og svært kompliserende komorbide lidelsene GAD og sosial fobi.

Forutsetningene for en vellykket personlighetsutvikling er altså betydelig påvirket i negativ retning fra tidlig barndom. At hun så utvikler en personlighet med både engstelig/unnvikende og emosjonelt ustabile trekk, kan nok i hovedsak tilskrives de opprinnelige lidelsene og ikke forholdet til deg som den mest nærstående person.

Videre: Kanskje er hun nå i en fase hvor "å gjøre" positive endringer er viktigere å fokusere på enn "å snakke" om det som er vondt og vanskelig.

Takk for svar - det høres rimelig og mer nyansert ut det du sier om flere kompliserende faktorer i forhold til utvikling av personligheten.

Det er vanskelig å forstå hvordan hun tenker og hvordan jeg skal respondere på utspillene hennes. Å gjøre positive endringer i steden for å snakke om det. Ja, kansje det er på tide. Så kan snakkingen kanskje komme på et senere tidspunkt når hun er mer moden og mer klar for det. Noen positive endringer har hun allerede tatt initiativ til selv, og så er vi i gang med noen endringer her hjemme i forhold til å ta mer ansvar for egen økonomi og ansvar for felles oppgaver.