Normalt?

[Gjest KlaraklokK]

Jeg lurer på en ting.. Mine venninner som har fått barn har alle mødre som er helt på tippa når det kommer til barnebarn. De er veldig på, vil komme så ofte som mulig og er generelt veldig, tullete, blitt.

Da jeg fikk mitt første barn var min manns mor helt sånn og er det fortsatt noe jeg syns er veldig koselig. Min mor derimot er også glad for barnebarnet, men viser ikke på langt like mye entiuasme som danser mødre. Hun har flere fra før av, kan det ha noe å si? Nå har det gått flere uker uten at hun har ringt har mailen men hun ringer ikke å spør åssen det går med dattera vår osv. Er det normalt at mødre viser så lite interesse? Hun elsker å komme å se henne når hun først er der, men jeg savner den herlige entusiasmen jeg ser hos andre mødre... Åssen har dere det?

[Lillemus]

Det er helt normalt. ) Ikke alle besteforeldre lever og ånder for sine barnebarn 120%. Noen har faktisk et liv selv også. )

[laban]

Moren min var omtrent som din, selv om vi nok snakket sammen litt oftere. Men det var like gjerne på mitt intitativ, tror jeg. I hvert fall er jeg helt sikker på at telefonene virket begge veier den gangen ;-)

Kanskje hun synes noen av sine egne venninner er blitt i sprøeste laget og ikke vil bli likedan. Kanskje hun er redd for å forstyrre deg midt i et eller annet og vil at du skal ringe når det passer for deg. Eller kanskje hun koser seg med voksenting hun ikke kunne gjøre i alle de årene du og evt. søsken fylte tiden hennes :-)

[Gjest ja, normalt]

Folk er forskjellige, også mødre. Ikke alle er like tussete etter barn, så jeg tror nok bare det er hennes personlighet.

[Gondor]

Kanskje hun ikke vil blande seg for mye inn i ditt liv? Min mor er veldig redd for å forstyrre, men jeg merker på henne at hun må legge bånd på seg for å ikke komme med formaninger de gangene vi snakker sammen.

[flisa]

Jeg er nok en sånn mormor - elsker barnebarna og gleder meg til å se dem - men lar dem være i fred sånn ellers. Jeg er i full (mer enn) jobb og har masse å gjøre både der og hjemme, men omtrent annenhver søndag ber jeg de alle på middag. Da koser vi oss veldig. Jeg har aldri vært tussete etter unger, til jeg fikk mine egne. Bare sånn jeg er det. Mannen min er helt forskjellig på sånt., han kunne navnet til alle i barnehagen til datteren vår, mens jeg omtalte dem som "han med snørra" eller "ho som spør så fælt", jeg stoppet aldri opp og snakket med de andre ungene, jeg ville hente min

Jeg stopper aldri opp og klapper katter, hunder eller barnevogner - og blir nesten litt forundret over at det gjør mannen min og datteren min.

Ikke vondt ment - det bare ER sånn det