"Å stå i det..."

[Gjest Ladytron]

Å stå i en tung tid, det er noe jeg opplever som svært vanskelig.

Nå har jeg gjort det slutt med samboer ganske mange ganger (tror det nærmer seg 10), har kanskje rukket å flytte ut 5 av de. Når jeg drar føler jeg meg så tom og lei meg, så går det en liten stund og så kommer meldingene. Om at han savner meg, om at vi hadde det jo så bra sammen, om at han tenker på meg og at jeg alltid vil være pusen hans. At jeg har misforstått, han er ikke sjalu, vi har jo masse felles interesser. Han vil gjøre alt for å få det til å fungere.

Så blir jeg så forvirret, og jeg har jo lyst til å tro... Har investert så mye i dette, kan det bli annerledes denne gangen? Kanskje jeg skal ta sjansen?

Så tar jeg sjansen på å satse på nytt da... Men ingenting er forandret. Vi har ingen venner lenger, huset ser ut som en slagmark men jeg orker ikke å være den eneste som tar i et tak, han sitter med PCen sin og jeg sitter i sofaen og kjeder meg (leser gjerne en bok eller sitter på PC jeg og). Prøver å få han med på noe, men han har ikke lyst. Tenker jeg burde gjøre noe, komme meg ut, men har fått masse angst i den senere tid og er i tillegg redd for sinne og krangling hvis jeg tar kontakt med gamle venner...

Gråter mye på dagtid. Når jeg ser andre på min alder som har funnet noen de vil satse på, forlover seg, gifter seg, får barn, kjøper leilighet eller hund, så blir jeg så irritert og lei på egne vegne. Hva er det egentlig jeg driver med? Har slike drømmer jeg og, men ingen av de inkluderer samboer lenger. Elsker han ikke mer.

Tenker på å gjøre det slutt igjen... Setter en dato, men når det nærmer seg så passer det ikke så bra likevel. Det er jo så mørkt og kaldt ute nå, eller så har det blitt for sent på kvelden. Eller så regner det sånn. Sliter med å få fram ordene, det er så ubehagelig. Sliter med å tro på at det kan bli permanent, skulle ønske han bare kunne akseptere at det er jo dette jeg vil... Han tror at jeg gjør det slutt bare for å kontrollere forholdet (aner ikke hvordan jeg eventuelt har gjort det - eneste jeg har merket er at han har litt færre raserianfall enn før, for da vet han at jeg kan komme til å gjøre det slutt i affekt).

Er deprimert, full i angst og lei og savner det gamle livet mitt... Føler det er et kjempestort misforhold mellom den personen jeg skulle ønske jeg var og den personen jeg ser på i speilet. Prøver å ikke bebreide meg selv, men det er vanskelig å la være.

[PieLill]

''Hva er det egentlig jeg driver med?''

Det er et veldig viktig spørsmål å finne svar på. Hvorfor tar du gang på gang avgjørelser du av erfaring burde vite du ikke blir fornøyd med? Hvorfor går du tilbake til noe mot bedre vitende?

''Sliter med å tro på at det kan bli permanent, skulle ønske han bare kunne akseptere at det er jo dette jeg vil... Han tror at jeg gjør det slutt bare for å kontrollere forholdet,...''

Du har svekket din troverdighet overfor både ham og deg selv på dette området. Ikke rart om han tror du gjør de for å kontrollere forholdet. Han bedømmer nok situasjonen basert på dine handlinger, ikke dine intensjoner eller ord.

Problemet er ikke å få ham til å akseptere din beslutning. Du kan velge å fortsette uten ham uten at han kan hindre deg. Det største problemet er kanskje å selv akseptere beslutningen og konsekvensene av den på godt og vondt? Du trenger ikke overbevise andre enn deg selv. Han vil skjønne tegningen etter hvert.

Alternativt må du velge at nå satser du 110% på ham. Og da må du også slutte å løpe til nødutgangen (=brudd) støtt og stadig. Slik du beskriver det, virker det som du halter til begge sider.

Klem om du vil ha en.

mvh

[Gjest]

''Tenker på å gjøre det slutt igjen... Setter en dato, men når det nærmer seg så passer det ikke så bra likevel. Det er jo så mørkt og kaldt ute nå, eller så har det blitt for sent på kvelden. Eller så regner det sånn. ''

Du må gjennomføre - uansett hindringer.

Ikke finn på, eller lag, unnskyldninger for å ikke gjennomføre. Just do it - som frosken sier.

''Sliter med å tro på at det kan bli permanent, skulle ønske han bare kunne akseptere at det er jo dette jeg vil''

Det er ikke ditt problem at han ikke aksepterer det - ikke skal du løse det heller; det er det han selv som må.

Han har fått sjansen alt for mange ganger, og han vil aldri endre seg. Han vet tilogmed at han ikke trenger å endre seg - det er jo så lett for han å bare fortsette i det samme sporet gang etter gang; du kommer jo alltid tilbake igjen.

Vet dette kan være tøft å høre, men du kommer deg ikke videre før du får opp øynene.

[meteora]

''Gråter mye på dagtid. Når jeg ser andre på min alder som har funnet noen de vil satse på, forlover seg, gifter seg, får barn, kjøper leilighet eller hund, så blir jeg så irritert og lei på egne vegne. Hva er det egentlig jeg driver med? Har slike drømmer jeg og, men ingen av de inkluderer samboer lenger. Elsker han ikke mer.''

Kan veldig godt forstå den følelsen du har rundt det livet du lever i dag. Jeg har også kommet i en alder hvor det er blitt så mye tydeligere at jeg ikke lever som andre på min alder og veien frem til det livet jeg egentlig ønsker for meg selv virker uoppnåelig. Du skriver på slutten av avsnittet at dine drømmer ikke lengere inkluderer samboeren din da du ikke elsker han lengere og da tror jeg det første steget du må ta i retning det livet du ønsker for deg selv er å bryte forholdet for godt. Forstår at det er en vanskelig avgjørelse å ta nå, men etter en stund vil du nok innse at det var det rette valget.

[Gjest Ladytron]

''Hva er det egentlig jeg driver med?''

Det er et veldig viktig spørsmål å finne svar på. Hvorfor tar du gang på gang avgjørelser du av erfaring burde vite du ikke blir fornøyd med? Hvorfor går du tilbake til noe mot bedre vitende?

''Sliter med å tro på at det kan bli permanent, skulle ønske han bare kunne akseptere at det er jo dette jeg vil... Han tror at jeg gjør det slutt bare for å kontrollere forholdet,...''

Du har svekket din troverdighet overfor både ham og deg selv på dette området. Ikke rart om han tror du gjør de for å kontrollere forholdet. Han bedømmer nok situasjonen basert på dine handlinger, ikke dine intensjoner eller ord.

Problemet er ikke å få ham til å akseptere din beslutning. Du kan velge å fortsette uten ham uten at han kan hindre deg. Det største problemet er kanskje å selv akseptere beslutningen og konsekvensene av den på godt og vondt? Du trenger ikke overbevise andre enn deg selv. Han vil skjønne tegningen etter hvert.

Alternativt må du velge at nå satser du 110% på ham. Og da må du også slutte å løpe til nødutgangen (=brudd) støtt og stadig. Slik du beskriver det, virker det som du halter til begge sider.

Klem om du vil ha en.

mvh

Takk for et fint svar.

''Hvorfor tar du gang på gang avgjørelser du av erfaring burde vite du ikke blir fornøyd med? Hvorfor går du tilbake til noe mot bedre vitende?''

Psykologen min har antydet at det kan være fordi at det er noe trygt og gjenkjenbart i denne situasjonen. Jeg var gjennom en barndom med bl.a. omsorgssvikt over mange år. Samboeren min er mye snillere enn foreldrene mine var, jeg opplever ofte at han formidler at han ønsker det beste for meg (gitt at det ikke går i mot hans ønsker), men jeg kjenner igjen følelsen av å være innestengt og å være så ufattelig ensom. Da hadde jeg jo ikke noe annet valg enn å finne meg i situasjonen slik den var (løste det i stor grad med fornekting, distraksjon og dagdrømmer), men nå har jeg faktisk et valg. Ofte etter at jeg gråter og får ut de vonde følelsene så blir jeg tom og tenker at en dag fra eller til i denne situasjonen gjør vel ikke noe. Men så bygger det seg opp igjen med en veldig trang til å komme seg ut. Og sånn går dagene, ukene, månedene. Som oftest gråter jeg, men noen ganger har det altså endt med brudd...

Samboeren min er også en person jeg er veldig glad i (selv om jeg ikke elsker han lenger - i det legger jeg at jeg ikke ønsker en framtid med han mer). Vet ikke om det er en form for avhengighet, et problem med å gi slipp. Det er tøft å tenke på at han ikke lenger kan være i livet mitt. Har jo gode minner sammen også, selv om de beste minnene er fra tidlig i forholdet og ferieturer (som dessverre ikke er en del av hverdagen) Det er vel også en frykt for det ukjente, med han vet jeg ihvertfall hva jeg går til.

''Du har svekket din troverdighet overfor både ham og deg selv på dette området.''

Ja, det har jeg.

''Alternativt må du velge at nå satser du 110% på ham. Og da må du også slutte å løpe til nødutgangen (=brudd) støtt og stadig. Slik du beskriver det, virker det som du halter til begge sider.''

Jeg har forsøkt å satse 110%, men får det ikke til... Magefølelsen sier at det blir feil. Jeg tror at litt av problemet er at jeg føler at jeg har akseptert alt for mye. Har ikke klart å sette grenser for meg selv når jeg ble møtt av sinnet hans. Har ikke klart å stå opp for meg selv. Var i utgangspunktet så redd for å miste han at jeg ikke turte å hevde meg i de konfrontasjonene som oppstod. Opplevde også gjentatte løftebrudd (ikke utroskap). Dette igjen har vært et slag mot selvtilliten og integriteten min (og jeg tror det bidro til at jeg ble deprimert igjen). Det gjorde meg veldig bitter mot han og gjorde at jeg mistet troen på det vi hadde sammen. Jeg er fortsatt livredd for konfrontasjoner, men nå virker det som om vi er to som er det.

Føler at jeg kunne ha lært mye av denne situasjonen, hvis jeg faktisk hadde vært i stand til å handle... Men jeg blir sittende fast i passiviteten, unngår det ubehagelige. Står ikke i det...

Klem tilbake.