Trøstespising (nhd)

[Gjest]

Finnes det noen måte en kan "erstatte" trøstespising (adferd) med - eller er det kun viljen (bestemme seg for å ikke gjøre det) som må til?

[nitty-gritty]

Alle uvaner må erstattes med gode vaner for å skape varig endring - i alle fall er dette min erfaring. Selvfølgelig er viljestyrke en viktig komponent, men du kommer ikke langt med den alene om du ikke legger opp til at du skal lykkes.

Hvorfor trøstespiser du? I forhold til mat og forholdet til det er det hjelpsomt å bli kjent med sin egen kropp. Når er du sulten? Når er du mett? Hvorfor spiser du X i stedet for Y?

Hver bit du putter i munnen må være gjennomtenkt en periode. Ikke la deg selv spise i "svime". Ikke spis foran TVen eller datamaskinen, spis for sult og ingen annen grunn. Lytt til deg selv; hva trenger du nå, hvilke følelser er det du ønsker å drukne? Hva annet kan du gjøre for å få det bedre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jo lengre jeg jobber i psykiatrien, jo mer blir jeg tilhenger av slagordet til Nike:

Just do it!

[Gjest Ladytron]

For meg hjalp det egentlig å bare slutte å trøstespise (overspise, i mitt tilfelle). Jeg hadde trodd at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, at jeg "måtte" overspise. At det var som en sykdom.

Det viste seg å være feil.

Det vanskeligste var å takle alle følelsene som oppstod når jeg ikke bedøvet meg med mat, men jeg klarte å stå i det. Å la de komme og gå igjen... Etterhvert forsvant impulsen til å overspise (den første uken var verst). Nå har jeg ikke trøstespist på snart tre år. Det er ikke lenger et alternativ, uansett hva som skjer i livet.

[Gjest geneva]

Jeg tror det er viljen. Har gjort noen grep når det gjelder mat. Jeg har kuttet ut mye på søppelmat, dvs ferdigmat og snop. Jeg gikk etter min slanke datter en dag og så på matmengdene som hun spiste. Så kopierte jeg dette og spiste deretter. Posjonene ble med dette så og si halvert, men jeg spiser litt oftere enn før. Har erstattet søppelmat med mye frukt og grønnsaker.

Har jeg veldig lyst til å trøstespise, venter jeg i helst en time, før jeg evt spiser noe sunt, eller jeg tar en gulrot eller et eple.

Det gjelder å være veldig bevisst på hva man putter i munnen, i tillegg MÅ man ikke spise for å ha det bra. Lær deg å stå i den angsten du kjenner, gå en tur, strikk, gjør noe annet enn å spise.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg hjalp det egentlig å bare slutte å trøstespise (overspise, i mitt tilfelle). Jeg hadde trodd at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, at jeg "måtte" overspise. At det var som en sykdom.

Det viste seg å være feil.

Det vanskeligste var å takle alle følelsene som oppstod når jeg ikke bedøvet meg med mat, men jeg klarte å stå i det. Å la de komme og gå igjen... Etterhvert forsvant impulsen til å overspise (den første uken var verst). Nå har jeg ikke trøstespist på snart tre år. Det er ikke lenger et alternativ, uansett hva som skjer i livet.

You just did it !

Gratulerer :-)

[Gjest]

Jo lengre jeg jobber i psykiatrien, jo mer blir jeg tilhenger av slagordet til Nike:

Just do it!

Det er slagordet til frosken også

[Gjest]

Jo lengre jeg jobber i psykiatrien, jo mer blir jeg tilhenger av slagordet til Nike:

Just do it!

Det er slagordet til frosken også

[Gjest]

Jo lengre jeg jobber i psykiatrien, jo mer blir jeg tilhenger av slagordet til Nike:

Just do it!

Det er slagordet til frosken også

[Gjest]

For meg hjalp det egentlig å bare slutte å trøstespise (overspise, i mitt tilfelle). Jeg hadde trodd at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, at jeg "måtte" overspise. At det var som en sykdom.

Det viste seg å være feil.

Det vanskeligste var å takle alle følelsene som oppstod når jeg ikke bedøvet meg med mat, men jeg klarte å stå i det. Å la de komme og gå igjen... Etterhvert forsvant impulsen til å overspise (den første uken var verst). Nå har jeg ikke trøstespist på snart tre år. Det er ikke lenger et alternativ, uansett hva som skjer i livet.

'' Jeg hadde trodd at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, at jeg "måtte" overspise. At det var som en sykdom.''

Akkurat sånn har det vært hos meg også nå. Jeg hadde tilogmed holdt meg uten overspising i to år - og vips så var jeg plutselig inne i en ond sirkel. Men nå er det slutt!

Takk for svar

[Gjest]

Alle uvaner må erstattes med gode vaner for å skape varig endring - i alle fall er dette min erfaring. Selvfølgelig er viljestyrke en viktig komponent, men du kommer ikke langt med den alene om du ikke legger opp til at du skal lykkes.

Hvorfor trøstespiser du? I forhold til mat og forholdet til det er det hjelpsomt å bli kjent med sin egen kropp. Når er du sulten? Når er du mett? Hvorfor spiser du X i stedet for Y?

Hver bit du putter i munnen må være gjennomtenkt en periode. Ikke la deg selv spise i "svime". Ikke spis foran TVen eller datamaskinen, spis for sult og ingen annen grunn. Lytt til deg selv; hva trenger du nå, hvilke følelser er det du ønsker å drukne? Hva annet kan du gjøre for å få det bedre?

Har tenkt litt på denne idag, som jeg får bruk for ellers også:

''Hver bit du putter i munnen må være gjennomtenkt en periode''

Det er verdt å tenke på for alle og enhver tror jeg

[Gjest]

Jeg tror det er viljen. Har gjort noen grep når det gjelder mat. Jeg har kuttet ut mye på søppelmat, dvs ferdigmat og snop. Jeg gikk etter min slanke datter en dag og så på matmengdene som hun spiste. Så kopierte jeg dette og spiste deretter. Posjonene ble med dette så og si halvert, men jeg spiser litt oftere enn før. Har erstattet søppelmat med mye frukt og grønnsaker.

Har jeg veldig lyst til å trøstespise, venter jeg i helst en time, før jeg evt spiser noe sunt, eller jeg tar en gulrot eller et eple.

Det gjelder å være veldig bevisst på hva man putter i munnen, i tillegg MÅ man ikke spise for å ha det bra. Lær deg å stå i den angsten du kjenner, gå en tur, strikk, gjør noe annet enn å spise.

Det er sant som du sier, det er søppelmat - rett og slett.

Tusen takk for at du delte din erfaring, det var interessant å lese hvordan du har gjort det

[Gjest]

Jo lengre jeg jobber i psykiatrien, jo mer blir jeg tilhenger av slagordet til Nike:

Just do it!

Hvorfor trøstespiser man egentlig?

Jeg skjønner ikke hvordan mat kan dempe følelser, hvordan det hjelper meg. Så for meg er det en meningsløs adferd - men likevel så skjer det.. Propper i meg masse søppel.

Er det det samme som selvskading?

Jeg har vært frisk for bulimi nervosa i to år, hatt et normalt kosthold og holdt meg unna snop osv- og så får jeg en tøff tid på jobben, og vips! så er jeg i gang med trøstespising. Nærmest automatisk.Jeg skjønner det ikke. Finnes det noen forklaring på det?

Nå er det imidlertid slutt.

[laban]

Hvorfor trøstespiser man egentlig?

Jeg skjønner ikke hvordan mat kan dempe følelser, hvordan det hjelper meg. Så for meg er det en meningsløs adferd - men likevel så skjer det.. Propper i meg masse søppel.

Er det det samme som selvskading?

Jeg har vært frisk for bulimi nervosa i to år, hatt et normalt kosthold og holdt meg unna snop osv- og så får jeg en tøff tid på jobben, og vips! så er jeg i gang med trøstespising. Nærmest automatisk.Jeg skjønner det ikke. Finnes det noen forklaring på det?

Nå er det imidlertid slutt.

At noe godt funker som trøst eller belønning på kort sikt, lærer mange helt fra de er små. Og det er jo et lett tilgjengelig gode som kan avlede fra det egentlige problemet, enten det handler om et barn som har fått et skrubbsår, noe man helst vil slippe å tenke på eller "jeg fortjener det"-faktoren. Så det er ikke så rart at det er lett å ty til spising for å føle seg bedre.

Her står det litt mer:

http://tpn.vg.no/intervju/tittel/1066

Det beste er vel om man klarer å finne en erstatning som er mindre usunn. F.eks. spise noe med litt næring i stedet for sjokolade eller annet som er fullt av både sukker og kalorier.

[Madelenemie]

For meg hjalp det egentlig å bare slutte å trøstespise (overspise, i mitt tilfelle). Jeg hadde trodd at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, at jeg "måtte" overspise. At det var som en sykdom.

Det viste seg å være feil.

Det vanskeligste var å takle alle følelsene som oppstod når jeg ikke bedøvet meg med mat, men jeg klarte å stå i det. Å la de komme og gå igjen... Etterhvert forsvant impulsen til å overspise (den første uken var verst). Nå har jeg ikke trøstespist på snart tre år. Det er ikke lenger et alternativ, uansett hva som skjer i livet.

Hei!

Ja da har vi samme erfaring om enn på ulike områder.

Jeg sluttet med mine meltdown da min psykiater kalte det umodenhetsanfall. Da ble jeg fornærmet, tror jeg..lurer jeg på... og tenkte "Jaså er det det det er, da skal jeg aldri få det igjen", og det var siste gangen jeg hadde det.

Jeg hadde lest litt om autistiske meltdown på nettet og syns det var meget ubehagelig å få dette kanskje 2 ganger i året, da jeg isolerte meg pga av utslitthet/overbelastning, at det var et umodenhetsanfall hadde jeg aldri tenkt meg, umodenhet misliker jeg på alle måter, er man voksne oppfører man seg anstendig og aldersadekvat. Jeg vet ikke helt hvordan min psykiater kunne vite dette, men mulig hun har erfaring, hun ble jo ferdig med embedsstudiet i medisin i 1969, så hun har lang erfaring.

Hun diagnostiserte faktisk en ung mann med asperger flere år før diagnosen ble kjent, det sa hun hun syns var artig å tenke på.

Jeg har for tiden ingen kommunikasjonsproblemer, trolig pga av oxytocin, jeg tror jeg dermed bør ta meg en jobb, jeg kan egentlig nå jobbe i resepsjonen på biblioteket, da jeg ikke har noen problemer med å snakke lenger, ingen! Det er merkelig!

[Lillemus]

Hei!

Ja da har vi samme erfaring om enn på ulike områder.

Jeg sluttet med mine meltdown da min psykiater kalte det umodenhetsanfall. Da ble jeg fornærmet, tror jeg..lurer jeg på... og tenkte "Jaså er det det det er, da skal jeg aldri få det igjen", og det var siste gangen jeg hadde det.

Jeg hadde lest litt om autistiske meltdown på nettet og syns det var meget ubehagelig å få dette kanskje 2 ganger i året, da jeg isolerte meg pga av utslitthet/overbelastning, at det var et umodenhetsanfall hadde jeg aldri tenkt meg, umodenhet misliker jeg på alle måter, er man voksne oppfører man seg anstendig og aldersadekvat. Jeg vet ikke helt hvordan min psykiater kunne vite dette, men mulig hun har erfaring, hun ble jo ferdig med embedsstudiet i medisin i 1969, så hun har lang erfaring.

Hun diagnostiserte faktisk en ung mann med asperger flere år før diagnosen ble kjent, det sa hun hun syns var artig å tenke på.

Jeg har for tiden ingen kommunikasjonsproblemer, trolig pga av oxytocin, jeg tror jeg dermed bør ta meg en jobb, jeg kan egentlig nå jobbe i resepsjonen på biblioteket, da jeg ikke har noen problemer med å snakke lenger, ingen! Det er merkelig!

''jeg tror jeg dermed bør ta meg en jobb, jeg kan egentlig nå jobbe i resepsjonen på biblioteket, da jeg ikke har noen problemer med å snakke lenger, ingen!''

Resepsjonen? Det er ingen resepsjon på biblioteket. Vi har skrankene der man veileder, større bibliotek har egne skranker for innlevering og utlån og de store hovedbibliotekene har en egen avdeling, administrasjonen, der man styrer det hele fra. Jeg er litt usikker på hvilken avdeling du ser for deg? Om du har problemer med å takle plutselige, uforutsette situasjoner så er nok ikke publikumsavdelingene noe for deg...

[Madelenemie]

''jeg tror jeg dermed bør ta meg en jobb, jeg kan egentlig nå jobbe i resepsjonen på biblioteket, da jeg ikke har noen problemer med å snakke lenger, ingen!''

Resepsjonen? Det er ingen resepsjon på biblioteket. Vi har skrankene der man veileder, større bibliotek har egne skranker for innlevering og utlån og de store hovedbibliotekene har en egen avdeling, administrasjonen, der man styrer det hele fra. Jeg er litt usikker på hvilken avdeling du ser for deg? Om du har problemer med å takle plutselige, uforutsette situasjoner så er nok ikke publikumsavdelingene noe for deg...

Hei!

Okey, jeg mente skranken i publikumsavdelingen. :-)

Jeg har så lite asperger vansker for tiden at jeg er forundret over at min psykiater mener jeg fortsatt har asperger syndrom.

Men det er greit, og egentlig bra, man må jo i alle fall se at denne endringen vedvarer og hvorledes den i lengden vil arte seg.

Det kan hende det vil fortsatt bli for hektisk for meg der, men jeg kan i vertfall svare på spørsmål og stille spørsmål tilbake, jeg har ikke følelsen av at ordene sitter fast og jeg trenger ikke skrive før jeg treffer menneske, jeg bare treffer dem og snakker. Samt jeg har vist øyekontakt! :-)

Den eneste som ikke har sagt noe om endringen med meg er min psykiater, tror ikke hun har sagt noe, hun syns jeg alltid er like velformulert og trygg, men jeg sa til henne at før jeg kommer er jo alt skrevet omhyggelig av det vi skal snakke om, og da er jeg jo trygg, velformulert og avslappet, jeg fomler bare når det kommer noe ufirberdt, nå fomler jeg ikke med det lenger heller, jeg bare ser menneskene inn i øynene , smiler og svarer.

[Lillemus]

Hei!

Okey, jeg mente skranken i publikumsavdelingen. :-)

Jeg har så lite asperger vansker for tiden at jeg er forundret over at min psykiater mener jeg fortsatt har asperger syndrom.

Men det er greit, og egentlig bra, man må jo i alle fall se at denne endringen vedvarer og hvorledes den i lengden vil arte seg.

Det kan hende det vil fortsatt bli for hektisk for meg der, men jeg kan i vertfall svare på spørsmål og stille spørsmål tilbake, jeg har ikke følelsen av at ordene sitter fast og jeg trenger ikke skrive før jeg treffer menneske, jeg bare treffer dem og snakker. Samt jeg har vist øyekontakt! :-)

Den eneste som ikke har sagt noe om endringen med meg er min psykiater, tror ikke hun har sagt noe, hun syns jeg alltid er like velformulert og trygg, men jeg sa til henne at før jeg kommer er jo alt skrevet omhyggelig av det vi skal snakke om, og da er jeg jo trygg, velformulert og avslappet, jeg fomler bare når det kommer noe ufirberdt, nå fomler jeg ikke med det lenger heller, jeg bare ser menneskene inn i øynene , smiler og svarer.

''Okey, jeg mente skranken i publikumsavdelingen. :-)''

) Hvordan er det med lyd-overfølsomheten din? Har den også endret seg etter at du fikk denne medisinen? For et stort folkebibliotek er ikke lenger et stille og rolig sted, men et levende sted med mye lyd. ) Barnehager, skoleklasser, ungdommer som spiller dataspill og eldre som diskuterer alt mulig (mye andre verdenskrig, de blir aldri ferdige med den!) så det ljomer! )

[Madelenemie]

''Okey, jeg mente skranken i publikumsavdelingen. :-)''

) Hvordan er det med lyd-overfølsomheten din? Har den også endret seg etter at du fikk denne medisinen? For et stort folkebibliotek er ikke lenger et stille og rolig sted, men et levende sted med mye lyd. ) Barnehager, skoleklasser, ungdommer som spiller dataspill og eldre som diskuterer alt mulig (mye andre verdenskrig, de blir aldri ferdige med den!) så det ljomer! )

Hei!

Nei jeg tror det er uendret, dessverre.

Var innom nå, var en barnehage der :-) men jeg er så glad og uthvilt fordi mye er blitt så mye enklere for meg nå, da kan man merke jeg tåler støy litt bedre. Jeg smiler alltid til barn da de er søte og mine favorittmennesker, nå som jeg er voksen selv i vertfall, men det bråkte fælt inn i ørene, jeg tenkte på den måten er alt som før. Men jeg kunne jo hatt øreproppene i ørene, men det hadde jeg altså ikke, ofte har jeg det når jeg skal inn på støyende steder. Biblioteket er helt fint, helt til det kommer skoleklasser, barnehager :-) I voksenavdelingen er det alltid stille nok for meg. Jeg har et slikt Norges kort, så jeg låner bøker på ulike bibliotek i Norge, og jeg trives på alle bibliotek.

Det er ikke verre enn at man ikke jobber i barneavdelingen :-)

Jeg får faktisk fortere med meg hva flere sier også, dvs jeg deltar lettere i samtaler med flere mennesker, akkurat den effekten er vel uventet, jeg vet ikke hva som kan være forklaringen på det, innbilning vil jeg ikke si det er heller, for andre mennesker som ikke vet jeg bruker dette blir stadig overrasket. feks av at jeg bare blir stående for å "slå av en prat" som det heter. Det hender stadig oftere at jeg gjør det. Når jeg ikke har mer ¨å si, sier jeg feks "Ja ja du får ha en god dag, det var hyggelig å snakke med deg". (slikt kommer bare av seg selv, som om det har vært lagret inni meg før, men ikke kommet ut, jeg tenkte ofte, "å det var jo bare det jeg skulle sagt" men da var det ofte for sent.) Merkelig er det i vertfall :-)

[laban]

Hei!

Ja da har vi samme erfaring om enn på ulike områder.

Jeg sluttet med mine meltdown da min psykiater kalte det umodenhetsanfall. Da ble jeg fornærmet, tror jeg..lurer jeg på... og tenkte "Jaså er det det det er, da skal jeg aldri få det igjen", og det var siste gangen jeg hadde det.

Jeg hadde lest litt om autistiske meltdown på nettet og syns det var meget ubehagelig å få dette kanskje 2 ganger i året, da jeg isolerte meg pga av utslitthet/overbelastning, at det var et umodenhetsanfall hadde jeg aldri tenkt meg, umodenhet misliker jeg på alle måter, er man voksne oppfører man seg anstendig og aldersadekvat. Jeg vet ikke helt hvordan min psykiater kunne vite dette, men mulig hun har erfaring, hun ble jo ferdig med embedsstudiet i medisin i 1969, så hun har lang erfaring.

Hun diagnostiserte faktisk en ung mann med asperger flere år før diagnosen ble kjent, det sa hun hun syns var artig å tenke på.

Jeg har for tiden ingen kommunikasjonsproblemer, trolig pga av oxytocin, jeg tror jeg dermed bør ta meg en jobb, jeg kan egentlig nå jobbe i resepsjonen på biblioteket, da jeg ikke har noen problemer med å snakke lenger, ingen! Det er merkelig!

Dette gjelder generelt, uansett hvilken diagnose man har eller medisin man bruker:

Vær forsiktig med å øke aktivitetene og forpliktelsene for fort når det kommer en god periode. Før eller senere kommer det dager da belastningen er større enn vanlig, og da kan det fort bli for mye hvis man befinner seg like ved tålegrensen.

Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal glede seg over eller utnytte de gode periodene, men passe på å fremdeles kjenne sin begrensning.

Jeg vil ikke mene noe om hvorvidt du bør jobbe eller studere eller ingen av delene. Jeg vil bare fraråde deg å ta på deg for mye uten å ha diskutert det med de du stoler på.