Lar du angsten styre?

[Gjest wippi]

Jeg har i perioder slitt med angst, spesielt for å gå inn på butikker og handle. I tilegg tannlegen og fly... Men jeg har aldri latt den bestemme over meg. En venninne av meg har angst for mye. Noen dager går hun ikke ut for dør på grunn av angst og i perioder er det komplett umulig for henne å ta den enkleste telefon, for å bestille en taxi feks.

I går "kjeftet" jeg på henne, og sa at du må slutte å la angsten styre. Eneste måten å overvinne den på er å face den, samme hvor redd du blir. Du er såpass gammel nå, at du vet at angst ikke er dødelig, at det ikke er farlig å snakke i telefon eller at andre skal synes du er rar.

Synes dere jeg var urimelig? Jeg kunne bruke to timer før jeg fikk gjennomført en tur på Rema når jeg var på det verste, men jeg ga aldri opp. Det er heller ikke alle telefoner jeg synes er kjekke å ta, men jeg greier å bite sammen tennen å hoppe i det.

På den andre siden, er jeg kommet langt lengre enn henne i livet, for å si det på en teit måte...

Men jeg synes det er meningsløst å skulle unngå alt. Kan en i det hele tatt bli noe bedre da?

[Gjest geneva]

Jeg tror man må utfordre angsten. Har heller aldri latt meg styre av den. Jeg går i butikken ol. selv om jeg har angst.

Noen må nok kanskje ha en mere gradvis tilnærming til angsten. Tenke seg en skala fra en til ti. Så skal de nærme seg det de er redde for og ikke ha høyere angst enn på sju f.eks. Det kan faktisk gjøre vondt verre om man får et skikkelig angstanfall på butikken og "dummer seg loddrett ut."Men som regel så går det jo mye bedre enn man tror på forhånd, sånn er det ihvertfall for meg.

[Gjest]

Jeg sleit fælt med sosial angst før, dvs ca 30 år. Jeg var kjempesjenert, følte meg usynlig og oppførte meg deretter. Selvfølelsen og selvtilliten var helt på bunnen.

Nå møter jeg mange forskjellige, nye og kjente, mennesker hver dag, på jobben. Jeg greier å føre en normal samtale og jeg gjemmer meg ikke bak reoler når jeg møter kjente på butikken. Jeg blir ikke stresset. Nå møter jeg folk med rak rygg og selvtillit.

Jeg har blitt frisk for min sosiale angst. Definitivt. Men det er noen ting jeg enda jobber med, ting jeg gjerne vil unngå. Så jeg er ikke i mål enda.

Jeg har også noen små tilbakefall av og til, men jeg opplever at det er som en humpete vei der det går litt opp og ned; ett skritt tilbake - to skritt frem.

Før har jeg tenkt "nå er det bare å gi opp pga tilbakefallet, og fordi jeg ikke fiksa det denne gangen". Nå har jeg blitt bedre på å akseptere og tenke at "det var greit med dette lille tilbakefallet - neste gang går det sikkert bedre igjen".

Jeg tror at det er en prosess som tar tid, det er ikke gjort på en-to-tre og så er man kvitt angst. Iallefall har det vært det for meg. Men noe som har hjulpet meg mye er slagordet til frosken, som er "just do it".

Før var jeg fæl til å utsette ting; jeg skaffet meg kunnskap og redskaper, men jeg kom meg ikke videre. Rett og slett fordi jeg ikke gjennomførte. Jeg utsatte og unngikk. Etter at jeg ble obs på dette, og bestemte meg for at nå skulle intet utsettes mer, har jeg hatt en stor fremgang. Det er så godt å ha det sånn, det føles som jeg har fått et nytt liv, et liv jeg ikke trodde fantes en gang. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg hadde det før, så tenker jeg "er det mulig?". Det er nesten så jeg ikke tror det er sant, når jeg ser tilbake.

Jeg tenker at det var veldig fint gjort av deg å være så direkte til din venninne. Men da er det også viktig at hun vet at du mener det godt.

Får hun behandling for angsten sin? Det er ikke lett å komme utav dette på egen hånd, jeg tror ikke jeg hadde klart det uten den hjelpen jeg har fått.