Finnes det nettpsykologer med driftstilskudd?

[XbellaX]

Oi, tur _opp_ på fjellet - det er litt av en endring fra da du bare ville stå i lavlandet og servere kaffe latte ;-) Men ja, alderen tar visst de fleste av oss etterhvert...*s*

Tur _opp_ på fjellet ja, men godt innpå selve fjellet for jeg blir unormalt stresset av høyder. Akk ja, kanskje til hausten. (Antok naturligvis at der serveres kaffe latte der oppe og? Evt får jeg ta med et par termoser :-)

[Gjest bølger]

''Det er dessverre ikke alltid du når frem til arbeidsgiver selv om de er lovpålagt. Kanskje er du så psykisk sterk at du likevel vil klare å ta opp kampen alene. Jeg hadde ikke klart det. ''

Det er helt riktig, noen arb.givere er unormalt vrange. Men før man kan slå fast det må man i det minste forsøke å legge frem problemet. En arbgiver kan ikke gjøre noe med et problem han/hun ikke vet eksisterer. Dersom ikke arbgiver er tilsnakkenes finnes der som regel en tillitsvalgt. Jeg nekter å tro at de aller fleste mennesker, psyke som friske, er så skjøre at de ikke klarer å legge frem et problem og forsøke komme til en løsning. Dersom man automatisk ser på enhver utfordring som en "kamp" har man store problemer.

''Jeg kan fremdeles ikke forstå hva som er problemet med at hun tar dette opp med fastlegen.'' Jeg har problemer med tannlegen min. Skal jeg ta dette opp med min fastlege? Jeg har også problemer med at postmannen legger posten min i feil postkasse, skal jeg spørre fastlegen om han kan fikse dette også? Ja, satt på spissen men seriøst ment. En skal i første omgang gå dit problemet er, gi arbeidsplassen mulighet og (evt hjelp) til å rydde opp i problemene og vanskene. Sitte å få støtte og trøst av en fastlege er sikkert koselig men jeg skjønner ikke hvorfor man heller ikke ønsker en varig løsning. Ja, ikke alle problemer kan løses på den måten men poenget mitt er at det bør være førstevalget, ikke denne fastlegen.

Hvis jeg ble psykisk syk av det så ville jeg tatt det opp med fastlegen.

Jeg lurer på hvordan dere kan vite at hun ikke har tatt det opp med arbeidsgiver?

[XbellaX]

Hvis jeg ble psykisk syk av det så ville jeg tatt det opp med fastlegen.

Jeg lurer på hvordan dere kan vite at hun ikke har tatt det opp med arbeidsgiver?

''Hvis jeg ble psykisk syk av det så ville jeg tatt det opp med fastlegen.''

Hvis jeg ble psykisk syk av jobben min ville jeg gått direkte til arbeidsgiver, til tillitsvalgt, til mine kolleger. Jeg har en ansvarsfølese for mitt arbeid og mitt arbeidssted. Dersom jeg sliter psykisk med noe på jobb kan det være flere av mine kolleger som også gjør det, jeg kan ikke kun tenke på meg selv.

''Jeg lurer på hvordan dere kan vite at hun ikke har tatt det opp med arbeidsgiver?'' Jeg skriver jo at jeg ikke vet det? Jeg skriver videre at når vedkommende sier hun vil dra til legen så spør jeg hvorfor hun ikke går til arbeidsgiver, og at det er DER man bør begynne, for hva annet kan en fastlege gjøre enn å sykemelde og prate. Nada.

[Gjest bølger]

''Hvem er det som tror at fastlegen vet alt?''

Det er blant annet en tendens fra politisk hold å ville legge flere og flere oppgaver på fastlegene, og tillegge dem både kompetanse og overskudd til å følge opp alle sine pasienter i detalj, delta på en haug med møter og i tillegg oppsøke de pasientene som ikke oppsøker dem. Fastlegene forsøkes gis rollen som samfunnets frelsere. Sånn omtrent.

Det kan godt hende at politikerne legger for mye på legene, men jeg kan fremdeles ikke forstå hva som er problemet med at hww tar arbeidssituasjonen opp med legen hvis hun blir psyk av det.

[Gjest bølger]

''Hvis jeg ble psykisk syk av det så ville jeg tatt det opp med fastlegen.''

Hvis jeg ble psykisk syk av jobben min ville jeg gått direkte til arbeidsgiver, til tillitsvalgt, til mine kolleger. Jeg har en ansvarsfølese for mitt arbeid og mitt arbeidssted. Dersom jeg sliter psykisk med noe på jobb kan det være flere av mine kolleger som også gjør det, jeg kan ikke kun tenke på meg selv.

''Jeg lurer på hvordan dere kan vite at hun ikke har tatt det opp med arbeidsgiver?'' Jeg skriver jo at jeg ikke vet det? Jeg skriver videre at når vedkommende sier hun vil dra til legen så spør jeg hvorfor hun ikke går til arbeidsgiver, og at det er DER man bør begynne, for hva annet kan en fastlege gjøre enn å sykemelde og prate. Nada.

Nå er ikke jeg så psykisk sterk at jeg mestrer alle situasjoner som kan være en selvfølge for de andre. Kan ha problemer med å ta det opp med arbeidsgiver. Er det da så stort problem for andre at jeg sier til fastlegen at nå er jeg i en vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å takle selv.

[XbellaX]

Nå er ikke jeg så psykisk sterk at jeg mestrer alle situasjoner som kan være en selvfølge for de andre. Kan ha problemer med å ta det opp med arbeidsgiver. Er det da så stort problem for andre at jeg sier til fastlegen at nå er jeg i en vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å takle selv.

''Nå er ikke jeg så psykisk sterk at jeg mestrer alle situasjoner som kan være en selvfølge for de andre. Kan ha problemer med å ta det opp med arbeidsgiver.''

Om en faktisk er så skjør at en ikke klarer å fortelle sin arbeidsgiver at hør her, nå opplever jeg dette som vanskelig, da må jeg si jeg forundrer meg over at vedkommende i det hele tatt klarer å jobbe og klarer å omgås med andre mennesker på jobb. Jeg forstår heller ikke hvorfor du ser på det som en kamp og som et voldsomt problem. Det som er vanskelig, som krever tankegang, som krever at en må gjøre noe annerledes og som ikke går etter planen er ikke nødvendigvis en KAMP. Kamp er negativt ladet, se over ordene du bruker, ikke tenk automatisk at dette går til helvete, dette klarer jeg ikke.

''Er det da så stort problem for andre at jeg sier til fastlegen at nå er jeg i en vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å takle selv.''

Nå er det fjerde gang du spør om dette, jeg har svart. Nei, det er ikke et stort problem men jeg stiller deg spørsmålet hvorfor du tror at kosesnakking med legen og en _evt_ sykemelding skal kunne hjelpe deg.

[Gjest wai]

''Nå er ikke jeg så psykisk sterk at jeg mestrer alle situasjoner som kan være en selvfølge for de andre. Kan ha problemer med å ta det opp med arbeidsgiver.''

Om en faktisk er så skjør at en ikke klarer å fortelle sin arbeidsgiver at hør her, nå opplever jeg dette som vanskelig, da må jeg si jeg forundrer meg over at vedkommende i det hele tatt klarer å jobbe og klarer å omgås med andre mennesker på jobb. Jeg forstår heller ikke hvorfor du ser på det som en kamp og som et voldsomt problem. Det som er vanskelig, som krever tankegang, som krever at en må gjøre noe annerledes og som ikke går etter planen er ikke nødvendigvis en KAMP. Kamp er negativt ladet, se over ordene du bruker, ikke tenk automatisk at dette går til helvete, dette klarer jeg ikke.

''Er det da så stort problem for andre at jeg sier til fastlegen at nå er jeg i en vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å takle selv.''

Nå er det fjerde gang du spør om dette, jeg har svart. Nei, det er ikke et stort problem men jeg stiller deg spørsmålet hvorfor du tror at kosesnakking med legen og en _evt_ sykemelding skal kunne hjelpe deg.

''kosesnakking med legen''

Hva er det for noe?

[mariaflyfly]

''Hun har ikke skrevet noe om det her, så jeg antar at dette ikke er tatt opp med arbeidsgiver.''

Hvordan kan du anta det selv om hun ikke har skrevet det? Det er ikke alltid du når frem hos arbeidsgiver. Det er heller ikke alle som har tillitsvalgt.

Jeg kan ikke forstå hva som er så galt med at hun tar dette om med fastlegen sin.

''Jeg kan ikke forstå hva som er så galt med at hun tar dette om med fastlegen sin.'

Skjønner det. Men hva vil det gagne henne med en sykemelding? Det utsetter bare problemet.

[Gjest bølger]

''Nå er ikke jeg så psykisk sterk at jeg mestrer alle situasjoner som kan være en selvfølge for de andre. Kan ha problemer med å ta det opp med arbeidsgiver.''

Om en faktisk er så skjør at en ikke klarer å fortelle sin arbeidsgiver at hør her, nå opplever jeg dette som vanskelig, da må jeg si jeg forundrer meg over at vedkommende i det hele tatt klarer å jobbe og klarer å omgås med andre mennesker på jobb. Jeg forstår heller ikke hvorfor du ser på det som en kamp og som et voldsomt problem. Det som er vanskelig, som krever tankegang, som krever at en må gjøre noe annerledes og som ikke går etter planen er ikke nødvendigvis en KAMP. Kamp er negativt ladet, se over ordene du bruker, ikke tenk automatisk at dette går til helvete, dette klarer jeg ikke.

''Er det da så stort problem for andre at jeg sier til fastlegen at nå er jeg i en vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å takle selv.''

Nå er det fjerde gang du spør om dette, jeg har svart. Nei, det er ikke et stort problem men jeg stiller deg spørsmålet hvorfor du tror at kosesnakking med legen og en _evt_ sykemelding skal kunne hjelpe deg.

Det kommer an på hva problemet er, om jeg klarer å ta det opp med arbeidsgiver. Nå er jeg så skjør at jeg ikke vil klare å ta alt opp med arbeidsgiver. men tror jeg har en plass i arbeidslivet likevel.

Og dessuten så kosesnakker jeg ikke med legen, Men det kan hjelpe å snakke om det og prøve å finne løsninger. Se ting fra andre vinkler. Event. sykemelding hvis jeg er så nedkjørt at jeg ikke klarer det.

Legen spurte en gang hva som var viktigst for meg. Helsen eller jobben, en gang jeg ikke ville bli sykemeldt. En annen gang var det NAV som sa at jeg skulle gå til legen å få full sykemelding. Så jeg er ikke av dem som går og får sykemelding for hver minste ting, men måtte innse at noen ganger er det nødvendig.

Men denne diskusjonen begynte med at hww ville snakke med legen om problemet, og jeg må fremdeles si at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke skulle kunne gjøre det.

Men egentlig så er det ikke mer å diskutere.

Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.

[Gjest bølger]

''Jeg kan ikke forstå hva som er så galt med at hun tar dette om med fastlegen sin.'

Skjønner det. Men hva vil det gagne henne med en sykemelding? Det utsetter bare problemet.

Ingen har sagt at full sykemelding vil løse problemet. Jeg har i denne tråden skrevet om andre muligheter, men dessverre så er full sykemelding noen ganger nødvendig, uten at det trenger å være det i dette tilfellet.

Husk at vi ikke alle er like og kan reagere veldig forskjellig på samme ting. Så la hww diskutere dette med legen uten at dere trenger å se negativt på det.

Ser ingen vits i å fortsette diskusjonen.

[Gjest wai]

Det kommer an på hva problemet er, om jeg klarer å ta det opp med arbeidsgiver. Nå er jeg så skjør at jeg ikke vil klare å ta alt opp med arbeidsgiver. men tror jeg har en plass i arbeidslivet likevel.

Og dessuten så kosesnakker jeg ikke med legen, Men det kan hjelpe å snakke om det og prøve å finne løsninger. Se ting fra andre vinkler. Event. sykemelding hvis jeg er så nedkjørt at jeg ikke klarer det.

Legen spurte en gang hva som var viktigst for meg. Helsen eller jobben, en gang jeg ikke ville bli sykemeldt. En annen gang var det NAV som sa at jeg skulle gå til legen å få full sykemelding. Så jeg er ikke av dem som går og får sykemelding for hver minste ting, men måtte innse at noen ganger er det nødvendig.

Men denne diskusjonen begynte med at hww ville snakke med legen om problemet, og jeg må fremdeles si at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke skulle kunne gjøre det.

Men egentlig så er det ikke mer å diskutere.

Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.

''Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.''

Enig, folk sliter med ulik problematikk, så det som gjelder for den ene trenger ikke gjelde for den andre. Enkelte her inne er enveiskjørt.

[XbellaX]

Det kommer an på hva problemet er, om jeg klarer å ta det opp med arbeidsgiver. Nå er jeg så skjør at jeg ikke vil klare å ta alt opp med arbeidsgiver. men tror jeg har en plass i arbeidslivet likevel.

Og dessuten så kosesnakker jeg ikke med legen, Men det kan hjelpe å snakke om det og prøve å finne løsninger. Se ting fra andre vinkler. Event. sykemelding hvis jeg er så nedkjørt at jeg ikke klarer det.

Legen spurte en gang hva som var viktigst for meg. Helsen eller jobben, en gang jeg ikke ville bli sykemeldt. En annen gang var det NAV som sa at jeg skulle gå til legen å få full sykemelding. Så jeg er ikke av dem som går og får sykemelding for hver minste ting, men måtte innse at noen ganger er det nødvendig.

Men denne diskusjonen begynte med at hww ville snakke med legen om problemet, og jeg må fremdeles si at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke skulle kunne gjøre det.

Men egentlig så er det ikke mer å diskutere.

Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.

''Det kommer an på hva problemet er, om jeg klarer å ta det opp med arbeidsgiver. Nå er jeg så skjør at jeg ikke vil klare å ta alt opp med arbeidsgiver. men tror jeg har en plass i arbeidslivet likevel.'' Misforstå meg rett, jeg er fullt klar over at mye kan være vanskelig å ta opp men jeg tror nok mange, inkl. deg, undervurderer deg selv når du snakker om skjørhet. Jeg er rimelig sikker på at du antar det vil bli en kamp fremfor å se på det som en utfordring og noe som kan samarbeides om å få til en løsning på.

''Og dessuten så kosesnakker jeg ikke med legen, Men det kan hjelpe å snakke om det og prøve å finne løsninger. Se ting fra andre vinkler. Event. sykemelding hvis jeg er så nedkjørt at jeg ikke klarer det.''

Å snakke med sin lege er jeg ikke motstander av men på samme tid er det ikke rart det er vanskelig å få legetime for mennesker når en skal dra til legen for det minste problem. Jeg mener ikke å være krass når jeg sier dette, jeg er klar over at alle ikke kan mestre alt, det er heller ikke poenget, men jeg synes ansvarsfølelsen i det du skriver er ekstremt liten. Viljen og ønsket om å forandre er jo nesten fraværende. I stedet for å forsøke _litt_ så løper du å gjemmer deg, tolker jeg det som akkurat nå. Jeg tror du kan mye mer.

''Legen spurte en gang hva som var viktigst for meg. Helsen eller jobben, en gang jeg ikke ville bli sykemeldt. En annen gang var det NAV som sa at jeg skulle gå til legen å få full sykemelding. Så jeg er ikke av dem som går og får sykemelding for hver minste ting, men måtte innse at noen ganger er det nødvendig.''

Definitivt. Og som jeg skrev tidligere, en gradert sykemelding kan gi nytt liv til noen mennesker. Jeg er ikke imot dette, på noen måte, men jeg synes det er oppriktig synd at dette er første løsning for noen. Minste motstandsvei kommer man aldri langt med.

''Men denne diskusjonen begynte med at hww ville snakke med legen om problemet, og jeg må fremdeles si at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke skulle kunne gjøre det.'' Nå er det femte gang jeg svarer deg :-) Hww skal få lov til å gjøre akkurat som hun ønsker, det er ikke et stort problem om hun ønsker å gå til fastlegen og prate så det synger etter. Det jeg lurer på er hvorfor hun ikke går til arbeidsgiver og tillitsvalgt, og om hun faktisk har gjort det alt.

''Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.'' Dette er en ganske utspekulert måte å hevde seg i debatter om psykisk helse. Skal vi ha en konkurranse her inne om hvem som er sykest? Vil den som er sykest ha mer rett? Eller, kan det være slik at vi alle har erfaringer og at det ikke skader noen å ta en seriøs diskusjon.

[Gjest wai]

''Det kommer an på hva problemet er, om jeg klarer å ta det opp med arbeidsgiver. Nå er jeg så skjør at jeg ikke vil klare å ta alt opp med arbeidsgiver. men tror jeg har en plass i arbeidslivet likevel.'' Misforstå meg rett, jeg er fullt klar over at mye kan være vanskelig å ta opp men jeg tror nok mange, inkl. deg, undervurderer deg selv når du snakker om skjørhet. Jeg er rimelig sikker på at du antar det vil bli en kamp fremfor å se på det som en utfordring og noe som kan samarbeides om å få til en løsning på.

''Og dessuten så kosesnakker jeg ikke med legen, Men det kan hjelpe å snakke om det og prøve å finne løsninger. Se ting fra andre vinkler. Event. sykemelding hvis jeg er så nedkjørt at jeg ikke klarer det.''

Å snakke med sin lege er jeg ikke motstander av men på samme tid er det ikke rart det er vanskelig å få legetime for mennesker når en skal dra til legen for det minste problem. Jeg mener ikke å være krass når jeg sier dette, jeg er klar over at alle ikke kan mestre alt, det er heller ikke poenget, men jeg synes ansvarsfølelsen i det du skriver er ekstremt liten. Viljen og ønsket om å forandre er jo nesten fraværende. I stedet for å forsøke _litt_ så løper du å gjemmer deg, tolker jeg det som akkurat nå. Jeg tror du kan mye mer.

''Legen spurte en gang hva som var viktigst for meg. Helsen eller jobben, en gang jeg ikke ville bli sykemeldt. En annen gang var det NAV som sa at jeg skulle gå til legen å få full sykemelding. Så jeg er ikke av dem som går og får sykemelding for hver minste ting, men måtte innse at noen ganger er det nødvendig.''

Definitivt. Og som jeg skrev tidligere, en gradert sykemelding kan gi nytt liv til noen mennesker. Jeg er ikke imot dette, på noen måte, men jeg synes det er oppriktig synd at dette er første løsning for noen. Minste motstandsvei kommer man aldri langt med.

''Men denne diskusjonen begynte med at hww ville snakke med legen om problemet, og jeg må fremdeles si at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke skulle kunne gjøre det.'' Nå er det femte gang jeg svarer deg :-) Hww skal få lov til å gjøre akkurat som hun ønsker, det er ikke et stort problem om hun ønsker å gå til fastlegen og prate så det synger etter. Det jeg lurer på er hvorfor hun ikke går til arbeidsgiver og tillitsvalgt, og om hun faktisk har gjort det alt.

''Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk. Og selv om dere har vært det selv, så er det ikke samme problemene alle sliter med.'' Dette er en ganske utspekulert måte å hevde seg i debatter om psykisk helse. Skal vi ha en konkurranse her inne om hvem som er sykest? Vil den som er sykest ha mer rett? Eller, kan det være slik at vi alle har erfaringer og at det ikke skader noen å ta en seriøs diskusjon.

''Skal vi ha en konkurranse her inne om hvem som er sykest? Vil den som er sykest ha mer rett?''

Alle ser jo hvem som vil ha rett i denne sammenhengen, og ikke gir dere dere heller.

[XbellaX]

''Skal vi ha en konkurranse her inne om hvem som er sykest? Vil den som er sykest ha mer rett?''

Alle ser jo hvem som vil ha rett i denne sammenhengen, og ikke gir dere dere heller.

Da misforstår du. Har du byttet nick igjen forresten? Målet er ikke å ha rett eller feil, målet er å komme med noen synspunkter og rokke litt ved dette fastgrodde (for noen) tankemønsteret, og utfordre det litt. Det er dere som drar inn følgende: ''Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk.''

[Gjest wai]

Da misforstår du. Har du byttet nick igjen forresten? Målet er ikke å ha rett eller feil, målet er å komme med noen synspunkter og rokke litt ved dette fastgrodde (for noen) tankemønsteret, og utfordre det litt. Det er dere som drar inn følgende: ''Lurer noen ganger på om dere egentlig vet hvordan det er å være psykisk syk.''

Ok, da får du prøve å rokke på det fastgrodde tankemønsteret så mye du vil, rokk i vei :-)

''Har du byttet nick igjen forresten?''

Jepp.

[XbellaX]

Ok, da får du prøve å rokke på det fastgrodde tankemønsteret så mye du vil, rokk i vei :-)

''Har du byttet nick igjen forresten?''

Jepp.

''Jepp.'' Hyggelig å vite hvem man snakker med. Jeg likte det forrige bedre, det var så pent :-)

Jeg skal la vær å rokke mer, det er tross alt søndag ;-)

[Gjest wai]

''Jepp.'' Hyggelig å vite hvem man snakker med. Jeg likte det forrige bedre, det var så pent :-)

Jeg skal la vær å rokke mer, det er tross alt søndag ;-)

Hehe, ja det er tross alt søndag :-)

Å, var det andre bedre? Hm, kanskje jeg bør skifte tilbake da? Sikker på at du vet hvem jeg var?

"wai" det er en thailandsk hilsen, noe lignende namaste. Ville hatt namaste, men det var opptatt :-/

[Gjest]

Nettopp stabilitet er det beste argumentet i forhold til å få behandling på hjemstedet ditt.

Å reise ørten mil, først hit og så dit, er da ikke med på å skape stabilitet?

Min tanke var medisinvurdering - ikke behandling.

[Gjest]

Jeg vet ikke hva du legger i å bli hørt, jeg vil også minne deg på at å farte land og strand og punge ut 2-3000 kroner for en samtale eller to ikke automatisk betyr at alt blir mye bedre. Tenk stabilitet, tenk at du skal ha hjelp fremover i tid.

Det er det jeg har vært opptatt av hele tiden..

[Gjest]

Jeg har problemer med å se hva din lege har med arb.situasjonen din å gjøre med tanke på hva du skrev tidligere om arbeidsstedet, hvorfor tar du/dere ikke dette med tillitsvalgt?

Når du strever såpass mye med disse medisinene synes jeg også det er rart du ikke prioriterer dette hos din lege og spør om henvisning videre?

Jeg vurderer å la det ligge, ser dere mener det er helt feil å ta det med fastlegen.

Vi skal ha personalmøte snart, men jeg ble satt til å jobbe den dagrn så jeg får ikke vært med på det. Vi har heller ikke tillitsvalgt.

Det er noen kolleger som vet om det. Sjefen vil jeg ikke belaste mens hun er sykemeldt.