Er jeg på vei mot veggen nå?

[Gjest dronningen av høye skuldre]

Når vet man at man er på vei til å møte den berømte veggen? Hvor går grensen mellom "dette er normalt og noe jeg bare må komme meg gjennom", og "dette er for mye"?

Det siste halve året har jeg slitt mye på jobb. Jeg har en jobb med høye krav, da spesielt salgskrav jeg ikke klarer å møte. Det er helt unaturlig for meg å være så pågående som jeg må være for å levere det budsjettet jeg skal, jeg blir kvalm av meg selv når jeg virkelig går inn for å selge slik vi skal. Hele dette halve året har jeg lett etter andre jobber, men det er ikke så mange å velge mellom der jeg bor.

Jeg har hele tiden hatt innstillingen at jeg bare må komme meg gjennom dette på et vis, fokusere på det jeg liker ved jobben og prøve å finne måter jeg kan lære meg å selge mer uten å selge sjela samtidig. Men jo mer jeg biter tenna sammen og jobber med meg selv, jo mer protesterer kroppen min. Jeg har muskelspenninger i hele kroppen, skuldrene er så stramme at bare det å bære veska over skuldra gjør vondt. Hodepine har jeg hele tiden, sove gjør jeg i rykk og napp. Det virker som jeg ikke klarer å slappe av nok til å falle i dyp søvn, jeg bare ligger og våker på overflaten. Det gjør jo at jeg alltid er trøtt, jeg sovner på t-banen og har nesten duppa av i møter. Når jeg kommer hjem sovner jeg som regel, mat orker jeg bare ikke og trening må jeg tvinge meg selv til. Jeg har ikke overskudd til noe, glefser etter ungene og orker knapt at mannen min tar på meg. I helgene går lørdagen til soving og husarbeid, søndag formiddag letter det litt men så begynner det å nærme seg mandag og jobb og jeg kjenner at jeg bare har lyst å grine.

Helga som var skulle jeg bytte lyspære ute, og stigen sklei på snøen så jeg ramla så lang jeg var. Mens jeg lå der og kjente etter om jeg slo meg ble jeg faktisk skuffa over at jeg ikke hadde vondt noe sted, for jeg skulle så gjerne ha brukket noe eller fått en hjernerystelse så jeg slapp å dra på jobb på en stund. Passe sykt...

Hva tenker dere, kjære dolere? Er dette noe jeg bare må stå i og komme meg gjennom, eller holder jeg på å ta rennfart mot en betongvegg her? Jeg har virkelig ikke råd til å slutte før jeg har en annen jobb, sykemelde meg kan jeg ikke for jeg er alt 20% sykemeldt pga kronisk fysisk sykdom. I april har jeg vært sykemeldt i et år og må over på AAP om jeg ikke klarer full jobb, økonomien vår tåler bare ikke at jeg går ned så mye i lønn. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal begynne...

Er det noen som har noen tips?

[Gjest togli]

Klarer du å bestemme deg for å IKKE tenke på jobben når du er ferdig for dagen? Bestemme deg for å jobbe fra kl. 9-16 (om det er jobbtida di?) og la det bli med dette UANSETT?

Kan du samtidig sørge for at du setter av tid til deg selv alene på ettermiddager/kvelder/helga? Lås badedøra... fyll i deilig badevann og nyt badet så lenge at du kjenner at du begynner å slappe av. Jeg tror det å lære seg å tillate seg selv litt "luksus" og tid alene er kjempeviktig for å overleve de hektiske hverdagene....

Håper det ordner seg!

[tonie]

Jeg tror jeg hadde tatt en dårligere jobb bare for å komme ut av den jeg var i hvis det var så ille som det du beskriver. Evt satset på billigere bolig og AAP.

Hva med mannen din, jobber han fullt? Kan han få en bedre betalt jobb?

[EnolaGay]

Ta kontakt med legen og spør om akkurat det samme du sa her. Kanskje du kan få en terapeut en periode til å sortere ut hva som er hva.

[Gjest]

Ta kontakt med legen og spør om akkurat det samme du sa her. Kanskje du kan få en terapeut en periode til å sortere ut hva som er hva.

Tenkte på akkurat det samme. Kjenner meg så godt igjen.