Psykiske problemer og familie

[Gjest typsik??]

Er det typsik at voksne mennesker som har psykiske problemer kommer fra hjem hvor mor/far og/eller søsken er svært godt likt i samfunnet, men hvor de ikke bryr seg og nedverdiger sine voksne barn/søsken?

Med svært godt likt mener jeg her at de hjelper, tar seg tid til å snakke med og stiller mye opp for mennesker de knapt kjenner eller venner, men sine egne voksne barn/søsken har de kun som en hoggestabb.

[Gjest wai]

Det er ikke typisk...

[Gjest Dim sung]

Mener du som årsak til de psykiske problemene (at vedkommende har blitt syk pga atferden til familien?), eller at familien blir slik/oppfører seg slik fordi de har noen som er syk blant seg og takler det dårlig?

Vet ikke om det er typisk akkurat, men jeg kjenner et tilfelle der den som er syk FØLER at det er slik det er. Familien er omsorgsfulle og har yrker som prester og leger, og er dermed "vel ansett" og gjør mye bra for andre. De forsøker å gjøre mye bra for den syke også, men vedkommende er svært syk, og synes selv det er fælt at familien ikke stiller nok opp, på riktig måte, at de hjelper andre, h*n føler de håner h*n ved alle tilbud om hjelp osv. Jeg tror den syke føler seg ekstra syk pga familiens "vellykkethet", men det er jo ikke slik. Etterhvert gir de opp, fordi enhver utstrakt hånd blir tatt ille opp og tolket negativt.

[Gjest typsik??]

Mener du som årsak til de psykiske problemene (at vedkommende har blitt syk pga atferden til familien?), eller at familien blir slik/oppfører seg slik fordi de har noen som er syk blant seg og takler det dårlig?

Vet ikke om det er typisk akkurat, men jeg kjenner et tilfelle der den som er syk FØLER at det er slik det er. Familien er omsorgsfulle og har yrker som prester og leger, og er dermed "vel ansett" og gjør mye bra for andre. De forsøker å gjøre mye bra for den syke også, men vedkommende er svært syk, og synes selv det er fælt at familien ikke stiller nok opp, på riktig måte, at de hjelper andre, h*n føler de håner h*n ved alle tilbud om hjelp osv. Jeg tror den syke føler seg ekstra syk pga familiens "vellykkethet", men det er jo ikke slik. Etterhvert gir de opp, fordi enhver utstrakt hånd blir tatt ille opp og tolket negativt.

Mener i de tifeller en er disponert for psyksike lidelser som ikke hadde trengt å bryte ut, om familien var god og hjelpsom mot sin egen familie. Ingen tror kanskje at nettopp de samme ressursterke og "flotte" menneskene bryter ned singe egne eller ikke støtter de.

Noen mennesker får enormt med hjelp og støtte av sin egen famile. Dette er kanskje grunnen til at de holder seg friske og kan fungere normalt i samfunnet. Mens andre opplever en "dårlig" famile som ingen tror er "dårlig". Da kan kanskje de disponerte arvelige psykiske problemene komme frem.

[Gjest typsik??]

Det er ikke typisk...

Hvordan vet du det?

[Madelenemie]

Hei!

Vet ikke om det er typisk?

Men jeg husker en venn fortalte at ble sjokkert da barnevernet sa til vedkommende fordi tok seg av barna til et annet familiemedlem som ble alvorlig psykisk syk at "det ikke er vanlig at familier stiller slik opp for hverandre".

Min venn ble overrasket for syns det er det mest naturlige å stille opp for familien først og fremst, men i følge barnevernet tilhørte det sjeldenhetene.

Et annet tilfelle jeg kjenner til er det en aspergerperson der både far og mor og søsken er leger, samt forsker, aspergerpersonen blir i følge egne ord, ikke verdsatt, er ensom og det er mye som virker rart tatt i betraktning at foreldre jobber i omsorgsyrker.

Det er en veldig stille og hyggelig asperger, så det er ikke noen krevende person. En av mine favoritter faktisk.

[Gjest wai]

Hvordan vet du det?

Psykiske plager finner man i alle slags familier, med alle slags bakgrunner. Tror verken det ene eller det andre er typsisk, kanskje mer typisk at folk med foreldre med psykiske plager får det.