Livet og flukten

[Gjest Ladytron]

Jeg fikk en innsikt her for en tid tilbake siden, på psykiatriforum. Hvorfor blir jeg værende i et forhold som bidrar til at livet føles så tomt og meningsløst? Jo, av samme grunn til at jeg ble værende så lenge i en spiseforstyrrelse og et overdrevent forbruk av alkohol. Fordi en del av meg liker det. En del av meg liker å slippe å ta ansvar for livet, en del av meg liker tryggheten i de gamle mønstrene.

Det er ikke til å komme forbi at jeg til tider følte det var deilig å drikke meg full og følelsesløs alene. At det var godt å stikke fingeren ned i halsen og kjenne på nummenheten, at tankekjøret slapp taket, alt ga slipp. Å spise så mye sukkerholdig mat at jeg tilslutt sovnet. Å kutte meg til blods til alt var helt tomt.

Det er fint å se samboeren min igjen etter å ha tilbragt 10 timer alene hjemme. Det er godt når han holder rundt meg. Det er fint når vi lager noe godt til middag eller drar på ferie sammen. Forholdet har definitivt sine følelsesmessige oppturer også. Det er veldig trygt å bli sittende hjemme, å unngå selve livet jeg ønsker. Å ikke utsette meg for noen farer.

Noe annet bulimien, tvangsspisingen, alkoholen og mitt nåværende forhold har til felles er selvforakten. Å føle at jeg ikke lever i tråd med mine egentlige verdier. Å føle meg hjelpeløs og verdiløs.

Ambivalensen.

Det jeg ønsker er vel å vite med sikkerhet at det jeg gjør er det rette. Idéelt skulle jeg ha ventet med å gå til jeg mistet alle følelser for han, til valget ikke lenger var vanskelig. Sannheten er vel at det ikke kommer til å skje, noensinne. Jeg vil alltid være glad i han, jeg vil alltid ønske det beste for han, han vil alltid ha en plass i hjertet mitt. På tross av alt vi har vært gjennom kommer jeg til å ha mange gode minner også.

Da jeg sluttet spiseforstyrrelsen og alkoholen savnet jeg til tider tryggheten og de gode følelsene, jeg lengtet tilbake. Samtidig måtte jeg se på livet mitt og på meg som person, på hvem jeg ønsket å være og hva jeg ønsket å oppnå. At jeg ønsket å være tilstedeværende, en god venn og et godt familiemedlem. At jeg trengte intellektuelle og fysiske utfordringer. Jeg ønsket et gjennomgående godt liv, i tråd med hva som var viktig for meg. Dette var ikke mulig å få til når mine krefter og energi gikk til dysfunksjonelle mønstre.

Og det er også av denne grunnen jeg bør gå fra min samboer, fordi alt som er godt overskygges av det som føles feil.

Jeg ønsker å komme meg gjennom denne tunge tiden også. Ta grep og gå videre. Jeg vil snakke om det i fortid.

[Gjest Ladytron]

Kanskje noe jeg må lære å slå meg til ro med er at et godt liv inneholder et stort spekter av følelser, inkludert tap, sorg og savn. At et godt liv innebærer å sette grenser og møte ubehag. At et godt liv også innebærer å justere kursen eller om nødvendig velge helt på nytt.

[Gjest]

Kanskje noe jeg må lære å slå meg til ro med er at et godt liv inneholder et stort spekter av følelser, inkludert tap, sorg og savn. At et godt liv innebærer å sette grenser og møte ubehag. At et godt liv også innebærer å justere kursen eller om nødvendig velge helt på nytt.

Det der har jeg tenkt på også.. At det er slik livet er.

[Gjest Ladytron]

Det der har jeg tenkt på også.. At det er slik livet er.

Akseptere det som er (på godt og vondt), lytte til magefølelsen og handle etter egne verdier, det tror jeg er viktig.

Hvorfor skal det være så vanskelig? Hmm, kanskje fordi at det er nytt og ukjent for meg...

Skjønner at jeg burde utfordre meg selv for at dette skal komme mer naturlig.

[Gjest]

Akseptere det som er (på godt og vondt), lytte til magefølelsen og handle etter egne verdier, det tror jeg er viktig.

Hvorfor skal det være så vanskelig? Hmm, kanskje fordi at det er nytt og ukjent for meg...

Skjønner at jeg burde utfordre meg selv for at dette skal komme mer naturlig.

Jeg tror også det er noe med det å venne seg til det som er nytt.

Men aksept har veldig mye å si. Det har jeg brukt mye i min terapi - og det funker. Ikke alltid like lett men..

[bibben]

Akseptere det som er (på godt og vondt), lytte til magefølelsen og handle etter egne verdier, det tror jeg er viktig.

Hvorfor skal det være så vanskelig? Hmm, kanskje fordi at det er nytt og ukjent for meg...

Skjønner at jeg burde utfordre meg selv for at dette skal komme mer naturlig.

Jeg vil gjemme på det du her har skrevet. Det var lærerike setninger som er verd å ta med seg.

Alt godt,

[rose23]

Mye gjenkjennelig her. Vi er redd for å leve, redd for følelser, redd for å bli forlatt og alene. Det er til tider mer vanskelig å skulle "holde ut" dette, men de selvdestruktive alternativene er bare kortsiktige løsninger. Som å pisse i buksa, fordi en fryser.

Da er det lurt å finne mer konstruktive metoder som en kjæreste, trene, få en hobby o.s.v :-) Hold på det du har som gjør deg godt ;-)