samboer endrer atferd når mine barn kommer på besøk

[Gjest chanella]

Hei. Jeg er så sliten og orker ikke flere konflikter. Jeg har levd i drama fra jeg var liten og var glad da jeg endelig som 42 åring skulle få meg et liv, men tok feil.. Dilemma er at min samboer ikke tåler barna mine, særlig datteren min på 17. Jeg flyttet til et annet fylke for å bo med han etter samråd med barna mine som er fra 17-23.Annenhver helg kommer datteren min over med båten. dette er kun halvannen dag da reisen er lang.M og jeg har over lengre tid hatt en konflikt gående. Han tåler ikke hva hun sier, hva hun gjør, hva hun er optatt av, hvordan hun kler seg, hennes fremtidige mål og hvem hun henger med. Han omtaler henne som hore og irriterer seg bare hun er tilstede. Hun har nå trukket seg tilbake og og sitter for det meste på rommet sitt når hun er hos meg. Hun liker ikke M og har ikke så lyst til å komme hit mere.Han har i lengre tid også brukt tid på sine dommer over min sønn på 19. Jeg har hjertet i halsen kontenuelig og kjenner at dette er smertsomt. Annen hver uke kommer jentene hans på 8 og 11 år. Jeg smører matpakker, steller de, kjøper klær og tar de med meg ut. Når M jobber turnus er det jeg som må opp tidlig og ha de klare for skolen. Jeg smører matpakker og lager frokost, baker kaker og lager kakao. Rydder rom og trøster..og den lille stunden jeg har med mine egne barn blir alltid ødelagt av en samboer som blir irritabel og gretten. Nå biter han så fort jeg åpner munnen angående hans barn. Vi har et fantastisk forhold og elsker hverandre. Han klandrer meg for at jeg ikke gjør nok for forholdet men barna betyr så mye for meg at dette dreper det jeg føler for han. Han dømmer muslimer, kristne og mine barn. Dette er tredje gangen smerten får meg til å føle at jeg vil gi opp. Jeg har sagt at jeg flytter men han bare skylder på meg.Min tolleranse for hans barn er 100% mens han har 0. Dette vil knuse småjentene hans. De er veldig glad i meg og avhengig av meg. Han vil også få problemer med å ha fast turnus som nattevakt. Alikevel fortsetter dette. Kan du fortelle meg hva som kan hjelpe oss? vi har forsøkt familieterapi men de satt bare passive og vi gikk derfra uten veiledning eller noe..

[Gjest Hulderen]

Du aksepterer ikke at din samboer kaller din 17-årige datter for hore!

Du har faktisk mer ansvar for din datter enn for hans barn. At han får poblemer med turnusen uten deg, er utelukkende hans problem. Flytt, og ta vare på din datter.

[Høstløv]

Jeg tror at du har skrevet om denne problemstillingen tidligere. Du har mye større ansvar for å skape et rolig og stabilt hjem for dine barn enn du har overfor en samboer.

Flytt og gi dine barn en rolig, harmonisk og fredfull hjemmesituasjon når de besøker deg.

[gullfisk]

Hvorfor har du ikke kasta han på hodet ut første gangen han kalte din datter hore? Eller sporenstreks flyttet ut selv? Dere har ikke et fantastisk forhold der dere elsker hverandre, det er ikke forenelig med en slik ytring og/eller holdning. Bør du ikke bo sammen med din datter i stedet? Du kan ikke prioritere han foran henne.

[gullfisk]

Hvorfor har du ikke kasta han på hodet ut første gangen han kalte din datter hore? Eller sporenstreks flyttet ut selv? Dere har ikke et fantastisk forhold der dere elsker hverandre, det er ikke forenelig med en slik ytring og/eller holdning. Bør du ikke bo sammen med din datter i stedet? Du kan ikke prioritere han foran henne.

[Gjest Kayia]

Her er det fortiden din som henter deg inn tror jeg. Du har levd i et kaos fra du var liten sier du, og dermed er det naturlig at lengselen etter ro er stor, men evnen til å gjøre valg som fører til ro ditto nedsatt. Du har valgt å flytte sammen med en mann som omtaler ditt barn som hore, og jeg tror ikke du kan forvente ro med en slik mann. Han respekterer deg ikke, og den dagen det ikke er dine barn som er irritasjonsmomentet blir det noe annet.

Tror

[EnolaGay]

Hvordan kan du leve med en mann som behandler dine barn slik?

Det finnes ingen tilgivelse for å sitte og godta det der, og det kommer du til å få merke når barna dine er voksne og tar avstand fra deg!

[Gjest Kayia]

Jeg kjenner at jeg må kommentere det at mannen din kaller datteren din hore ytterligere:

Jeg har også et barn på 17. Vedkommende er på veg til å bli voksen, flott og selvstendig, men fremdeles er det mange hendelser og utfordringer bidrar til å forme personligheten og ikke minst selvtillitten hans.

Du har en datter du lar en mann kalle hore uten at det får konsekvenser. Du sitter lojal ved hans side og lar det skje. Greier du tenke over hva du sier til din datter gjennom dette??

Hvorfor beskytter du ikke dine barn?

[tonie]

Dette er ikke holdbart. Ta dine barns parti og flytt ut snarest.

[Gjest AnnalenaS]

Kjære deg. Du har heldigvis fornuften i behold dypt der inne et sted, la den for guds skyld komme frem. Jeg mener å huske at du tidligere skrev om dette, og du fikk mange råd. Din samboer er fortsatt slik du beskrev sist. Derfor er rådene fortsatt de samme som du fikk da ----> FORLAT HAM!

Det er tydelig at du lever i håpet, lever på de "gode" stundene, hvor han viser deg sin kjærlighet, og du er utsultet nok på kjærlighet, til å ta imot. Men ekte kjærlighet er ikke slik. Ved ekte kjærlighet tar man vare på alle rundt som betyr noe for den man elsker. Han elsker deg gjerne, men og du elsker nok ham, men kjærlighet alene er ikke nok! Langt ifra. Hvor er respekt, likeverdighet osv? Det MÅ være tilstede, men finnes ikke her. Fryktelig ujevnt når den ene prøver, og den andre ikke har evner til å respektere. Det at han mangler dette er ikke noe du kan gjøre noe med. Selv om du prøver aldri så mye, kan du ikke endre ham til å bli slik dere kan leve med. Det må du forstå. Slik er det bare. Det du må gjøre, er å flytte din respekt for ham, over på din datter. Og bare henne. Det er hun som er den viktigste i denne situasjonen, ikke glem det.

Du sier han ikke endrer adferd, han ser ikke hvor galt han behandler dere begge, og han skylder på deg. So what? La ham skylde på deg. Det må være lettere å bære "skylden" enn at han ødlegger din datter. Han har tydeligvis en alvorlig brist i personligheten, og det er garantert at han aldri blir "frisk" der. Du har levd i konflikter hele ditt liv. Det gjør vondt å høre. Og desto mer imponerende at du faktisk ser hva som er riv ruskende galt. Du mangler en siste rest av styrke til å bryte ut av forholdet, noe du søker her. TA IMOT STYRKEN VI GIR DEG. Om din datter ser hvordan du inndirekte lar henne bli behandlet, vil hun selv akseptere å bli behandlet dårlig av sin fremtidige ektemann, hun vil tro det er normalt.

Gå med hodet hevet fra dette destruerende forholdet. Vis din datter at du ikke aksepterer hva han gjør mot henne - og mot deg. Mulig din datter vil få en sinnereaksjon, en plutselig trygghet i tilværelsen kan faktisk gjøre det mot oss. Det er normalt. La henne i så fall frese fra seg, vær tålmodig med henne - og med deg selv.

Dere har søkt hjelp, men fikk bare tafatte familierådgivere. All ære for å ha forsøkt, men en trøst til deg; ikke engang verdens beste familierådgivere kan endre samboers psyke adferd. Det er ikke vits i å vente på rette behandler. De kan dessverre ikke trylle.

Frykter du at din samboer kan bli sint og farlig når du forlater ham? Ikke nøl med å søke hjelp. Krisesenteret er der for å hjelpe, det er jobben deres. De KAN dette, de vet hva som skal til. Og jo, dette er mer enn nok til å søke hjelp.

At din samboer får problemer i ettertid skal du ikke la bekymre deg. Du har gitt ham utallige sjanser, IKKE GI HAM FLERE!

Gå og pakk sakene dine, gjerne i skjul i starten. Gjør det meste klart, slik at det er bare å hente dette ved anledning. Få noen til å hjelpe deg, i tilfelle han skulle miste besinnelsen. Ta bare med deg det du trenger i starten, møbler og tyngre ting kan andre hente ut for deg senere. Her kan også krisesenteret hjelpe til. Har du ingen sted å bo? Krisesenteret De er fantastiske. Der får du bo til du har kommet i orden et annet sted, og de hjelper deg i prosessen. Hva du og din datter opplever fra din samboer er nemlig karakterisert som psykisk mishandling.

Vær sterk. Ikke nøl. Din datter og du fortjener så utrolig mye bedre. Sett i gang prosessen! Alle gode ønsker fra

[Gjest Belladonnas]

Det er mulig å be om ny behandler på familierådgivning. Dere kan også gå privat. Jeg kan anbefale Eva Tryti i Oslo. Mannen din oppfører seg helt urimelig mot dine barn. Jeg hadde pakket kofferten og sagt at slik oppførsel ovenfor mine barn kommer ikke på tale. Og ikke flyttet inn igjen før det var ryddet helt opp i og han hadde lagt seg paddeflat.

Kan det skyldes en slags sjalusi mot dine barn? At de betyr alt for deg?

[Gjest AnnalenaS]

Glemte en ting. Ikke lag noe drama av flyttingen. Ikke pakk kofferten i sinne, og gråt frem at nå flytter jeg. Slikt blir nesten alltid feil. Gjør det kontrollert, og i stillhet. Dersom du frykter hans reaksjon, reis mens han er på jobb, og forklar over telefon, mail, hva som helst. Det er ikke ditt ansvar å gjøre det smooth for ham. Om du forlater ham på en slik måte, og han beskylder deg for å være råtten, skal du ikke la det gå inn på deg. Han har vært råtten mot din datter og deg altfor lenge. Synd for ham!

Finn frem "egoismen" i deg, morsinstinktet, løvinnen som beskytter sine barn!!!!

[Kalevaala]

''Han omtaler henne som hore og irriterer seg bare hun er tilstede.''

Hva i all verden er det som holder deg igjen hos denne mannen? Det er helt ubegripelig for meg at du utsetter deg selv og barna dine for dette.

[Angustia]

''Vi har et fantastisk forhold og elsker hverandre.''

Les gjennom innlegget ditt en gang til - og vurder om begrepene "fantastisk forhold" og "elsker" fortsatt er reelle.

Støtter de som har svart deg så langt; dette skal du ikke finne deg i, først og fremst av hensyn til barna dine. Han elsker deg sikkert på sitt vis, men du skal ikke ofre barna dine eller deg sjøl for en illusjon av familielykke. På grunnlag av det du skriver her tenker jeg at det beste for alle parter er å bryte ut av forholdet - lykke til :-)

[PieLill]

Så vondt du må ha det.

''..og den lille stunden jeg har med mine egne barn blir alltid ødelagt av en samboer som blir irritabel og gretten. Nå biter han så fort jeg åpner munnen angående hans barn. Vi har et fantastisk forhold og elsker hverandre. Han klandrer meg for at jeg ikke gjør nok for forholdet men barna betyr så mye for meg at dette dreper det jeg føler for han. Han dømmer muslimer, kristne og mine barn.''Dette blir en gedigen selvmotsigelse. I et fantastisk forhold biter man ikke så fort den andre åpner munnen. Man blir heller ikke irritabel og gretten av den andres barn. Når man elsker hverandre driver man ikke med bebreidelse. Man er dessuten genuint opptatt av velferden til den den man elsker bryr seg om.

''Dette er tredje gangen smerten får meg til å føle at jeg vil gi opp. Jeg har sagt at jeg flytter men han bare skylder på meg.''Dette handler ikke om å gi opp, men å ta ansvar. Ansvar for ditt eget liv. Ansvar for dine egne barn og ditt forhold til dem. Han har kjørt deg opp i et hjørne der du er tvunget til å velge mellom han og hans barn eller deg selv og dine barn. Om du ikke velger ham bort, velger du automatisk bort dine egne barn.

Det finnes ikke en sjanse i havet for at du kan fortsette i denne relasjonen uten at det skader dine barn og din relasjon til dem. Er du villig til å ofre barna dine for en mann som verken verdsetter eller respekterer deg? Hadde han verdsatt deg og respektert deg, hadde han også respektert dine barn og verdsatt dine tanker om hans barn.

''Min tolleranse for hans barn er 100% mens han har 0. Dette vil knuse småjentene hans. De er veldig glad i meg og avhengig av meg.''Men er du villig til å ofre dine barn for dem?

''Han vil også få problemer med å ha fast turnus som nattevakt. Alikevel fortsetter dette.''Det fortsetter fordi han er trygg på at dine trusler om å gå er tomme ord.

''Kan du fortelle meg hva som kan hjelpe oss? vi har forsøkt familieterapi men de satt bare passive og vi gikk derfra uten veiledning eller noe..''Her må du definere 'oss'; Oss som din samboer og deg. Eller oss som dine barn og deg.

Det som kan hjelpe dine barn og deg, er at du kommer deg langt vekk fra denne mannen. Koste hva det koste vil.

Jeg er pessimist på dine vegner når det gjelder forholdet til din samboer. Han mangler det som skal til for å vise sin utkårede et minstemål av respekt, likeverd og verdsettelse. Du mangler det grunnleggende for å kunne sette en slik mann på plass. (Og hadde du vært av typen som kunne det, ville han sikkert holdt seg langt unna deg.)

Det meste tyder på at dere har et forhold som er tuftet på at han tråkker på deg. Når han tråkker på dine barn er det nesten verre enn om han hadde tråkket direkte på deg.

Jo lengre du utsetter å ta konsekvensen av at han ikke respekterer dine barn og dermed ikke deg, jo mer er jeg redd du kommer til å angre.

mvh