Takk til dere som svarte meg

[violette]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått i dag. Jeg har så vidt begynt å se meg etter en leilighet. Jeg var så godt igang sist men da ble vi enige i at vi skulle prøve 100 % begge to. Jeg skulle da ta tak i det som kommer i neste linje. For han tåler ikke at jeg har mat klart til dem og serverer dem.. Han tåler ikke hår etter henne på badet enda vi er tre jenter i huset utenom min datter. Han tåler ikke at hun røyker på trappa eller hører på musikk i høretelefoner, eller trommer med fingrene på tastatur, eller prater i timehvis i tlf gratis. Det er alltid et eller annet som irriterer. Nå kan vi ikke prate om noe lenger, og er det noe angående hans jenter "tar han meg".

Jeg vil oppklare en uttalelse som har kommet feil ut. Jeg hadde aldri godtatt at min samboer hadde kalt min datter hore! Aldri.Men han har sagt dette til meg. Han mener også at hun kan takke seg selv fordi hun har fått hendvendelser av godt voksne menn på nettsiden. Hun har aldri vist en pupp eller kløft. Hun viser trutmunn noe som mange unge jenter gjør. Jeg gjorde det selv men den gang var det ingen data.

Noen av svarene jeg har fått traff meg rett i hjertet. Jo, barna er alt for meg. Jeg elsker dem overalt på jord. Jeg har ikke forlatt dem eller noe. De er selvstendige ungdom med egne liv som tar tid.

Det er ikke slik at jeg reiste fra datteren min eller guttene uten å ta de med på råd. De ønsker at jeg skal være lykkelig og har sine egne liv. Guttene bor for seg selv og jobber og datteren min har jobb, skole og hest.Hun bor hos faren sin. Hun har alltid bodd med meg men hun fikk velge selv denne gangen.

Min forige kjæreste ble drept i en ulykke, og forige samboer manipulerte meg. Mitt 15 år lange ekteskap med barnefaren ødela meg. jeg har opplevd menn som noen man ikke kan stole på og derav også min egen far som har vært psykotisk hele livet. Min ene søster forsøkte å ta sitt liv pga ham,og det har preget familien også hans egne forsøk.

Så Da jeg traff M måtte han være motsatt av forhold jeg hadde hatt. Jeg har aldri klart å stole på noen mann,ikke en gang min egen far. M var annerledes,trygg og seriøs. Forhold for han var viktig. Han brydde seg ikke om andre kvinner, ikke om porno, ikke om hvor og når jeg trente og hvor ofte. Jeg hadde ytringsfrihet og mitt eget liv jeg kunne leve. Han var ikke sjalu eller beskyldte meg for ting jeg ikke gjorde. Han viste meg oppmerksomhet på en annen måte og aksepterte at jeg i voksen alder lot meg utredes.Jeg fikk en diagnose(AD/HD) som jeg skammer meg forfedrdelig over. Jeg har grått mye for jeg føler meg ynkelig og annerledes. Føler at det står i pannen min. Det er et stempel som ikke går vekk. Men han synes jeg var like fantastisk for det.Til tross for dette er det ingen som vet eller kunne gjette det. Vi kunne også gå langs stranda eller gå på fest uten at han snudde seg etter andre. Disse tingene er verdier for meg siden jeg har vært utsatt for utroskap flere ganger. Dette med å innse at livet mitt sørgelig har tatt en annen retning nå er fryktelig smertsomt. Jeg har fast stilling her i kommunen og takket være det har jeg forutsigbar inntekt. Men med penger kan jegikke kjøpe meg fri fra smerten eller til mer kjærlighet, Heller ikke mer tid med barna mine. Men jeg kan ikke gi fra meg hverken jobben min eller området jeg bor på. Jeg har pratet åpent med min datter om M og vi snakker mye om disse vonde tingene. Hun vet at de/hun betyr alt for meg og jeg har sagt til henne flere ganger, at jeg ønsker å flytte. Hun ønsker at vi skal få dette til men det blir for slitsomt for meg.Jeg har ingen familie her, ingen å prate med, ingen venner. Men jeg kan ikke si opp levebrødet mitt så jeg må bo her. Jeg har ingen støtte fra mamma og pappa heller. De har aldri vært der og kommer aldri til å være der heller. Jeg har to søstre som ikke vil forstå. De ser ikke M slik jeg ser og vil aldri tro meg......så jeg bor her med min livs kjærlighet og vi klarer ikke selv og ordne opp. Jeg har aldri klart å stole på noen men det klarte jeg med han. Etter å hatt skuldrene opp til ørene i 8 måneder slappet jeg av. All krangling handler om mine barn. Det finnes ingen konflikter ellers.Det blir alltid og ord mot ord. Barna mine har vært en del av et langt løp av sorg pga skilsmisse og brudd med samboer og tapet av en kjæreste de ble veldig glad i.... nå dette. Joda de liker M men guttene har på langt nær ikke opplevd ham slik jeg gjør. Her om dagen fikk jeg slengt etter meg at jeg var sykelig opptatt av kropp. Han irriterer seg over at jeg står oppført som pt på fac også. Riktignok er ikke det min jobb i dag men jeg har kunder som jeg trener på hobbybasis. Jeg har jobbet som dette og har livslang erfaring. Nå begynner det å være til irritasjon også...." du er ikk pt"bruker han si.Med dette som bakgrunn så er jeg ja, opptatt av kropp og kosthold, men så la jeg også på meg 12 kilo i forhold med han fordi jeg måtte slite med et sunt liv alene. Jeg mistet styrken min og ble mer likgyldig. Jeg føler meg sliten døgnet rundt. Og når jeg har en fridag fra jobb og jobber litt færre dager har vi jentene hans hele uken. Tid til mine egne ting eller kvalitetstid har jeg ikke hatt på lenge.Og iallefall ikke da for da jobber han våkennetter. Med min diagnose har jeg variabler med "ups and downs" og dette hjelper ikke tablettene mot.Jeg trenger å være for meg selv, trenger å løpe i naturen og må ha egentid. Men han må jo sove ut alle dagene han er oppe. Jeg roter frem og tilbake i tankene mine og grubler meg til migrene. Ja og jeg vet at slik skal det ikke være så jeg må ta til meg den styrken dere der ute har gitt meg! Jeg må kjempe uansett hvor smertsomt det er å forlate en jeg elsker. Jeg ser at det er som blir sagt her inne at han kan umulig elske meg på tross for....han elsker meg på grunn av og det er ikke nok. Det er ikke rett. Jeg elsker alle hans mangler og dårlige sider men det er nok ikke motsatt. Tusen takk til dere alle som tok dere tid til å svare meg.