NHD - trenger veldig faglig vurdering

[PieLill]

Jeg googlet P-sprøyte nå, men vil ikke bruke det pga. dette, siden jeg allerede har osteopeni og er i faresonen for å utvikle benskjørhet om en 10 års tid.

''Det er vist at medroksyprogesteron gir lavere bentetthet, og det er derfor mistanke om at p-sprøyten kan gi benskjørhet''

''Jeg googlet P-sprøyte nå, men vil ikke bruke det pga. dette, siden jeg allerede har osteopeni og er i faresonen for å utvikle benskjørhet om en 10 års tid.''

Nei, da er p-sprøyte en heller dårlig idé. Så synd.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Først og fremst trenger du å jobbe med deg selv. Det er 98% du selv som må gjøre dette, og 2% hjelp kan du få av en terapeut.

En sjelden nevnt egostyrkefaktor er "Evnen til sunn resignasjon". Det er ikke alt i livet som blir slik vi ønsker. Tross dette kan en selv skaffe seg et meget godt liv dersom en velger å satse på det virkelige livet fremfor å fortape seg i drømmene.

2. Hvis jeg skal anbefale en terapi, må det bli ACT. Du kan lese om det på www.psykologibloggen.no. ACT er en andregenerasjons kognitiv terapi.

3. Din depresjon er ikke "endogen", men skyldes klare ytre forhold/belastninger. Slike belastninger kan ikke kureres med medisiner. Men antidepressiva som Wellbutrin kan gi deg de kreftene som skal til for å gjennomføre pkt 1.

[Gjest]

Jeg er veldig glad for at du fikk et faglig godt svar på dette. Håper du føkger rådene til nhd og gir deg selv nuligheten til å få det klart bedre.

Ønsker deg masse lykke til :-)

[Gjest]

1. Først og fremst trenger du å jobbe med deg selv. Det er 98% du selv som må gjøre dette, og 2% hjelp kan du få av en terapeut.

En sjelden nevnt egostyrkefaktor er "Evnen til sunn resignasjon". Det er ikke alt i livet som blir slik vi ønsker. Tross dette kan en selv skaffe seg et meget godt liv dersom en velger å satse på det virkelige livet fremfor å fortape seg i drømmene.

2. Hvis jeg skal anbefale en terapi, må det bli ACT. Du kan lese om det på www.psykologibloggen.no. ACT er en andregenerasjons kognitiv terapi.

3. Din depresjon er ikke "endogen", men skyldes klare ytre forhold/belastninger. Slike belastninger kan ikke kureres med medisiner. Men antidepressiva som Wellbutrin kan gi deg de kreftene som skal til for å gjennomføre pkt 1.

Er ACT en behandligsform mange behandlere bruker (dersom du vet)?

[huuff]

Hva er det beste og verste som kan skje om du _prøver_ medisiner? Og samme; Hva er det beste og verste som kan skje om du fortsetter som nå?

Hva blir det mest fornuftige ut fra en risiko/kost/nytte-vurdering?

Har du tatt opp med din behandler at du ikke synes du har så mye nytte av terapien? Har du tatt dette opp med fastlege?

Har du fulgt de rådene du har fått av fastlege og andre behandlere?

mvh

Det er klart jeg kan prøve, men når han i det ene øyeblikket ikke kaller meg deprimert, da blir jeg ikke så motivert for å starte på en slik medisin. Jeg har lagt på meg en str på et år og er rimelig misfornøyd med det... og er redd tbl kan påvirke dette + som sagt søvnen. Jeg har derfor skikkelig fokus på trening, og det begynner å hjelpe med maten.

Råd jeg får, er vel det samme som her - ta et valg og hold ved det.... Jeg burde kanskje si at jeg ikke føler så mye hjelp i disse samtalene.

[huuff]

''så får tenke over det igjen.''

Du gjør jo ikke annet enn å "tenke over det".

Det er tildels ganske provoserende å lese hvordan du henger fast i mønsteret og ikke vil ta til deg det folk skriver her inne, bl.a. om avhengigheten til din eks.

Du lever jo fullstendig i fornektelse, og i tillegg ønsker du å sette en unge til verden i et forhold som er dømt til å gå til helvete. Det er intet mindre enn galskap.

Hvis jeg gjorde alt så riktig, så hadde jeg ikke brukt dette forumet.

Jeg er ikke avhengig av eks, men i dyp tvil på om vi ikke egentlig har det like greit som de jeg ser rundt meg.

Et barneønske etter 30 er vel heller ikke unormalt.

[huuff]

Kjære deg huuff, om du hadde elsket din eks (nåværende samboer - igjen) hadde du vært ærlig mot han og ikke latt han gå rundt som en klovn mens du dyrket dine følelser overfor han du kalte HAN, og gjentok igjen og igjen at du _egentlig_ ville ha. Det er en ting å falle for en annen - det kan mange gjøre, men de man føler det er greit å lyve for og fortsette å bedra og fortie overfor respekterer man ikke nok til at man kan si at man elsker dem....

Jeg står på at jeg helt klart gjør det. Jeg har aldri elsket han andre, men vært svært forelsket. Det er vel ikke helt unormalt at dette kan skje i forhold som har slitt lenge. Det er mange utroskpassaker hvor den ene vil gå, men så går det seg til likevel. Fordi det er dypere følelser med i bildet.

[huuff]

1. Først og fremst trenger du å jobbe med deg selv. Det er 98% du selv som må gjøre dette, og 2% hjelp kan du få av en terapeut.

En sjelden nevnt egostyrkefaktor er "Evnen til sunn resignasjon". Det er ikke alt i livet som blir slik vi ønsker. Tross dette kan en selv skaffe seg et meget godt liv dersom en velger å satse på det virkelige livet fremfor å fortape seg i drømmene.

2. Hvis jeg skal anbefale en terapi, må det bli ACT. Du kan lese om det på www.psykologibloggen.no. ACT er en andregenerasjons kognitiv terapi.

3. Din depresjon er ikke "endogen", men skyldes klare ytre forhold/belastninger. Slike belastninger kan ikke kureres med medisiner. Men antidepressiva som Wellbutrin kan gi deg de kreftene som skal til for å gjennomføre pkt 1.

Tusen takk for et nyttig svar:) Jeg likte særlig godt frasen "sunn resignasjon." Det er vel her det skorter vesentlig.

Det jeg er svært nysgjerrig på er hvordan wellbutrinen virker helt konkret på det jeg opplever. Hva vil endres? Men dette kan jeg selvfølgelig spørre psykiateren om.

Jeg skjønner at det er jeg selv som må ta affære, men jeg synes i det minste en terapi kan inneholde kontinuitet. Jeg er lei av "hvordan har du det?" som innledningsspørsmål, så forteller jeg om det samme om og om igjen, og så "ta vare på deg selv for det fortjener du" som avslutningsspørmål. - Uff, nå høres jeg sint ut, men hva med å jobbe litt mer akivt? Jeg har en meget "styrende" jobb og ønsker egenlig ikke å ta styringen og foreslå aktiviteter også i terapirommet....

[Gjest Nickløsheletida]

Det er klart jeg kan prøve, men når han i det ene øyeblikket ikke kaller meg deprimert, da blir jeg ikke så motivert for å starte på en slik medisin. Jeg har lagt på meg en str på et år og er rimelig misfornøyd med det... og er redd tbl kan påvirke dette + som sagt søvnen. Jeg har derfor skikkelig fokus på trening, og det begynner å hjelpe med maten.

Råd jeg får, er vel det samme som her - ta et valg og hold ved det.... Jeg burde kanskje si at jeg ikke føler så mye hjelp i disse samtalene.

'' Jeg burde kanskje si at jeg ikke føler så mye hjelp i disse samtalene''

Fordi psykiateren ikke kan ta valget for deg? Hva forventer du av disse samtalene da?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

'' Jeg burde kanskje si at jeg ikke føler så mye hjelp i disse samtalene''

Fordi psykiateren ikke kan ta valget for deg? Hva forventer du av disse samtalene da?

Det er dessverre mange behandlere som er på nivået "Hvordan har du det i dag?" og "Ta godt vare på deg selv".

Det foregår utrolig mye elendig "psykoterapi". Derfor tror jeg på det trådstarter skriver.

[huuff]

Jeg er veldig glad for at du fikk et faglig godt svar på dette. Håper du føkger rådene til nhd og gir deg selv nuligheten til å få det klart bedre.

Ønsker deg masse lykke til :-)

Jeg ble glad for det jeg også - og tusen takk

[Gjest Nickløsheletida]

Det er dessverre mange behandlere som er på nivået "Hvordan har du det i dag?" og "Ta godt vare på deg selv".

Det foregår utrolig mye elendig "psykoterapi". Derfor tror jeg på det trådstarter skriver.

Det er godt mulig. Jeg har ikke peiling, men sant og si så ser jeg ikke helt hvordan en psykiater skal kunne løse problemet hennes når hun allerede har fått alle svarene. Slik jeg har forstått det så sier psykiateren at hun må ta et valg, slik alle her inne også sier.

Og ja, jeg vet det ikke er lett å ta et valg ( det vet jeg alt om), men ingen andre kan gjøre det for deg heller.

[huuff]

'' Jeg burde kanskje si at jeg ikke føler så mye hjelp i disse samtalene''

Fordi psykiateren ikke kan ta valget for deg? Hva forventer du av disse samtalene da?

Selvfølgelig ikke. Nå er ikke jeg utdannet psykiater, så mulig jeg tenker helt feil... - Dog, jeg ville hatt en mer aktiv tilnærming til en pasient som åpenbart er standing still.

Men det er ikke meningen å klage - jeg bare sier at hittil så har jeg ikke opplevd særlig nytte av det uten, foruten at det er et sted jeg kan lufte alt jeg har på hjertet -og det er jo godt det.

[Gjest Kayia]

Jeg står på at jeg helt klart gjør det. Jeg har aldri elsket han andre, men vært svært forelsket. Det er vel ikke helt unormalt at dette kan skje i forhold som har slitt lenge. Det er mange utroskpassaker hvor den ene vil gå, men så går det seg til likevel. Fordi det er dypere følelser med i bildet.

Ok. Da har du en anneledes måte å vise oppriktig og sterk kjærlighet enn det jeg prefererer iallefall ;-)

Begrunnelsen for min påstand ligger i at du har snakket mye nedsettende om denne mannen, du har gjort han så mye urett gjennom lange tider og du har presisert gang på gang at dere er sammen fordi dere har vært sammen lenge, kjenner hverandre godt, og at du føler det begynner å haste å få barn. Der er han en grei kandidat.

Jeg må virkelig si at jeg håper ikke min kjære beskriver sin kjærlighet til meg på den måten overfor venner/ kollegaer iallefall.... ;-p

[Gjest Kayia]

Jeg står på at jeg helt klart gjør det. Jeg har aldri elsket han andre, men vært svært forelsket. Det er vel ikke helt unormalt at dette kan skje i forhold som har slitt lenge. Det er mange utroskpassaker hvor den ene vil gå, men så går det seg til likevel. Fordi det er dypere følelser med i bildet.

En ting til ...

Det er mange som er sammen med en partner de ikke elsker dypt og inderlig og likevel får det til å fungere, så jeg argumenterer ikke for at det å elske er alfa og omega for _alle_.

Det jeg betviler er at du elsker din eks så mye som du overbeviser deg selv om akkurat nå.

Og, med det sagt, så tror jeg - basert på det du har sagt her inne - at du og din eks er et slikt par som kan få det godt uten å elske hverandre dypt og oppleve lidenskap. Dere får det ikke til å fungere selv om dere begge vil, og av det jeg har sett gjør forsøkene deg nedstemt, ikke oppløftet. Det er på denne bakgrunn jeg tror at ditt største problem ikke er følelsene og hektet på HAN (som du neppe får), men hektet på din eks.

[Gjest Kayia]

Jeg står på at jeg helt klart gjør det. Jeg har aldri elsket han andre, men vært svært forelsket. Det er vel ikke helt unormalt at dette kan skje i forhold som har slitt lenge. Det er mange utroskpassaker hvor den ene vil gå, men så går det seg til likevel. Fordi det er dypere følelser med i bildet.

OBS, her ramlet det ut et kjempeviktig "ikke". Det skulle stå:

Og, med det sagt, så tror jeg IKKE - basert på det du har sagt her inne - at du og din eks er et slikt par som kan få det godt uten å elske hverandre dypt og oppleve lidenskap.

[Gjest Nickløsheletida]

Selvfølgelig ikke. Nå er ikke jeg utdannet psykiater, så mulig jeg tenker helt feil... - Dog, jeg ville hatt en mer aktiv tilnærming til en pasient som åpenbart er standing still.

Men det er ikke meningen å klage - jeg bare sier at hittil så har jeg ikke opplevd særlig nytte av det uten, foruten at det er et sted jeg kan lufte alt jeg har på hjertet -og det er jo godt det.

''Nå er ikke jeg utdannet psykiater, så mulig jeg tenker helt feil... - Dog, jeg ville hatt en mer aktiv tilnærming til en pasient som åpenbart er standing still''

Det er ikke sikkert du tenker feil. Jeg tenker at det du burde fått hjelp til er å endre tankemønsteret ditt. Litt rart hvis dette ikke har blitt forsøkt.

[PieLill]

Tusen takk for et nyttig svar:) Jeg likte særlig godt frasen "sunn resignasjon." Det er vel her det skorter vesentlig.

Det jeg er svært nysgjerrig på er hvordan wellbutrinen virker helt konkret på det jeg opplever. Hva vil endres? Men dette kan jeg selvfølgelig spørre psykiateren om.

Jeg skjønner at det er jeg selv som må ta affære, men jeg synes i det minste en terapi kan inneholde kontinuitet. Jeg er lei av "hvordan har du det?" som innledningsspørsmål, så forteller jeg om det samme om og om igjen, og så "ta vare på deg selv for det fortjener du" som avslutningsspørmål. - Uff, nå høres jeg sint ut, men hva med å jobbe litt mer akivt? Jeg har en meget "styrende" jobb og ønsker egenlig ikke å ta styringen og foreslå aktiviteter også i terapirommet....

Om du ikke har utbytte av terapien, kan det kanskje være greit å ta en pause og evt. se deg om etter en annen terapeut.

mvh

[huuff]

Ok. Da har du en anneledes måte å vise oppriktig og sterk kjærlighet enn det jeg prefererer iallefall ;-)

Begrunnelsen for min påstand ligger i at du har snakket mye nedsettende om denne mannen, du har gjort han så mye urett gjennom lange tider og du har presisert gang på gang at dere er sammen fordi dere har vært sammen lenge, kjenner hverandre godt, og at du føler det begynner å haste å få barn. Der er han en grei kandidat.

Jeg må virkelig si at jeg håper ikke min kjære beskriver sin kjærlighet til meg på den måten overfor venner/ kollegaer iallefall.... ;-p

Ok,det er klart jeg var mer opptatt av han andre den gang jeg oppriktig trodde det skulle bli oss. Da hadde eks og jeg levd "hver våre liv" ganske lenge. Men så ble det altså bedre .

Jeg ser ikke på han som en nødløsning - jeg ser på han som muligens det rette valget:)

Men nå ser det ut til at det er over uansett.

[huuff]

En ting til ...

Det er mange som er sammen med en partner de ikke elsker dypt og inderlig og likevel får det til å fungere, så jeg argumenterer ikke for at det å elske er alfa og omega for _alle_.

Det jeg betviler er at du elsker din eks så mye som du overbeviser deg selv om akkurat nå.

Og, med det sagt, så tror jeg - basert på det du har sagt her inne - at du og din eks er et slikt par som kan få det godt uten å elske hverandre dypt og oppleve lidenskap. Dere får det ikke til å fungere selv om dere begge vil, og av det jeg har sett gjør forsøkene deg nedstemt, ikke oppløftet. Det er på denne bakgrunn jeg tror at ditt største problem ikke er følelsene og hektet på HAN (som du neppe får), men hektet på din eks.

Ok... Men jeg er uenig i det med følelser altså. Elsker å ligge inntil han, klemme osv, men det er et eller annet mer enn det jeg ikke har så lyst til. Og det er det som gjør meg så forvirret, for med han andre - anywhere, anytime.