Tør ikke dra til byen i morgen

[Gjest kastanjebrun]

I morgen skal jeg møte en psykiatrisk sykepleier i byen

Problemet er at jeg er 33 år og føler at jeg ser ut som jeg er 80 år. Vet vel at jeg egentlig ikke gjør det helt.... men alikevel. Den sterke følelsen av at jeg ser gammel ut som en gammel dame er så sterk i dag. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå framover nå mot våren. Har en sterk lyst til å isolere meg her, bare trene og spise sunt. Men da ødelegger jeg for familien. Vet at de vil bli utrolig skuffa hvis jeg gjør det.

Har ikke lyst til å utsette meg for en solstråle. Dette er så vanskelig!. Lurer veldig på hva utfallet på denne tilstanden vil bli. Hvis jeg isolerer meg så mister jeg jo alt det andre av livet mitt.

Sliter veldig i kveld. Burde jeg fortelle sykepleieren om dette?, eller legen min?. Jeg er så redd for hvordan jeg blir møtt. Om at det hele blir pinlig.

Kan nevne at jeg for et par uker siden ble spurt om legitimasjon på polet, men jeg tror de lyger til meg, i tillegg hadde jeg sminke på meg. Jeg skjønner ikke dette selv. Jeg skjønner det virkelig ikke. Og tenker også at det må være noe med belysningen slik at de ikke ser rynkene mine.

Det er så ensomt å ha det slik.

[Gjest]

Du har en ypperlig mulighet til å gjøre noe med problemet det bunner i dersom du tar det opp med henne. Jeg vil tro du føler det sånn også i møte med andre?

Prøv å fokuser på at hun er en hjelper; de møter mange forskjellige mennesker, og de skal gi råd - ikke dømme.

God tur

[Gjest ikkenikke]

Det er noe galt med selvsynet ditt. En 33-åring ser ikke ut som ei på 80.

[Gjest kastanjebrun]

Det er noe galt med selvsynet ditt. En 33-åring ser ikke ut som ei på 80.

Takk for svar.

Jeg skjønner det rett og slett ikke. Har kjærest til og med, og regner med at han ikke ville vært sammen med en på 80. Men alikevell, det er alvorlig. Jeg tenker på det absolutt hele tiden.

Tanken om å isolere meg er så sterk nå, har så lyst til å bare gjøre det. Jeg stoler ikke på meg selv. Ting kan snu seg selvsagt, men akkurat nå tviler jeg på det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke om meg selv.

[Gjest]

Takk for svar.

Jeg skjønner det rett og slett ikke. Har kjærest til og med, og regner med at han ikke ville vært sammen med en på 80. Men alikevell, det er alvorlig. Jeg tenker på det absolutt hele tiden.

Tanken om å isolere meg er så sterk nå, har så lyst til å bare gjøre det. Jeg stoler ikke på meg selv. Ting kan snu seg selvsagt, men akkurat nå tviler jeg på det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke om meg selv.

Det er nettopp derfor (det du beskriver) at jeg ga deg det rådet jeg gjorde også. Snakker av erfaring.

[Gjest ikkenikke]

Takk for svar.

Jeg skjønner det rett og slett ikke. Har kjærest til og med, og regner med at han ikke ville vært sammen med en på 80. Men alikevell, det er alvorlig. Jeg tenker på det absolutt hele tiden.

Tanken om å isolere meg er så sterk nå, har så lyst til å bare gjøre det. Jeg stoler ikke på meg selv. Ting kan snu seg selvsagt, men akkurat nå tviler jeg på det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke om meg selv.

Ta det opp med behandler. Høres tvangsrelatert ut og det kan du få hjelp for. Men hjelpen kommer ikke om du ikke deler dette med noen.