Ubehandlet depresjon

[Gjest SiljeSomIkkeErSåSuper]

Hei! Jeg er en kvinne på 27 år som ikke har det så lett om dagen. Humøret mitt går opp og ned, energinivået fra høyt til lavt omhverandre. Utad er jeg vellykket, har en god jobb som markedsutvikler i et mellomstort firma og trives i utgangspunktet med det. Sannheten er at jeg mestrer mindre og mindre av arbeidsoppgavene mine. Jeg har tilogmed løyet på meg ferdigstillelse av diverse jobbrelaterte oppgaver, for ikke å avsløre meg selv. Er veldig flink til å snakke for meg, og er en person som er godt likt. Legger også opp mye av arbeidsdagen min selv, så dette gjør at jeg på en eller annen måte holder meg " flytende". Merker at jeg er en mester på prokrastinasjon. Dette gjelder også på privaten. Små oppgaver kan bli veldig vanskelig å gjennomføre. Har tidligere slitt med anoreksi, dette er mange år siden. Merker nå at spiseproblemene vender tilbake, nå i form av overspising. I perioder trener jeg mye og kaster også opp for å kompensere. Kan også ha perioder hvor jeg har veldig selvkontroll over trening og matinntak, og klarer fint å gå ned i vekt. Jeg er per dagsdato normalvektig, men er ikke fornøyd med kroppen min. Andre mennesker vil karakterisere meg som sporty og sunn. Jeg klarer ikke og akseptere meg selv. Jeg kan i perioder drive med overdreven klemming og kloring på feks. sorte prikker kviser ol. i ansiktet. Dette gjør at jeg får sår og utbrudd, noe som igjen gjør at jeg føler meg nedenfor og ikke vil møte mennesker. Det høres muligens ut som overdrivelse av et lite problem, men sannheten er at dette er en type selvskading som gjør at jeg begrenser meg veldig i forholdsvis det sosiale liv. Klemmer og klorer met når jeg er stresset. Har også et ganske ekstremt forhold til utseendet mitt ellers. Bruker tid og penger på diverse skjønnhetspleie, slik at jeg alltid skal se velstelt ut. Eks. at jeg ikke kan vise frem føttene mine på sommeren hvis de ikke er nystelte osv. Jeg føler en uro i kroppen som ikke vil forsvinne og sliter med å slappe av. Jeg stiller ekstreme høyr krav til meg selv. Når det kommer til andre mennesker i livet mitt, lar jeg sjelden folk komme tett innpå meg. Flere gode mennesker har prøvd, men jeg holder tilbake. Min siste eks dumpet jeg fordi han kom for tett innpå meg. Han jobber i Forsvaret, har bla. vært i Afgahanistan og kan mye om mennesker generelt. Da han prøvde å hjelpe meg, anbefalte meg å oppsøke en profesjonell samtalepartner osv. dumpet jeg ham og var fysisk med en ny partner. Jeg er det som mange mennesker vil kalle pen, og det mangler ikke på beilere. Jeg har ingen problem med å gå på date, vise meg fra min beste side og ha et seksuelt forhold til en annen mann. Ofte tror jeg de ser hva de selv vil se, jeg er en utrolig god skuespiller og er meget flink til å tilpasse meg ulike mennesker samt situasjoner. Ellers har jeg pådratt meg kredittkortgjeld. Dette tynger meg veldig.Shopper selv om jeg ikke har penger. Jeg er en mester i å vise alle andre rundt meg at jeg har det bra, så ikke en gang familien min vet noe om dette. Sist jeg var hos fastlegen min vurderte jeg å be om henvisning til psykolog. Han er så fascinert av meg og imponert hvor langt jeg har kommet meg i livet mitt (fastlege for hele familien, fra før jeg ble født) at jeg klarte ikke prate om følelsene mine. Han ser også "glansbildet". Ting som pleide å gjøre meg glad har nå blitt ubetydelig. Tenker ofte at jeg skal skjerpe meg og ta meg sammen, er energisk og tenker at dette klarer jeg. Jeg gjør jo ikke det, og føler at livet mitt er uten verdi. Gikk i en kort periode til en gestalterapeut, men jeg klarte ikke åpne meg ordentlig. Dyrt ble det også. I forhold til alkohol overdriver jeg ofte inntaket, noe som gjør at jeg får sorte hull. Det er ikke alltid jeg er like stolt dagen etter. Det er trist at folk ser meg når jeg er full og tenker at detter sånn hun er. Blir som regel glad og blid, men ender ofte opp med å bli uansvarlig og mye. At jeg blir krampaktig og overdriver. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler at jeg kun eksisterer og ikke lever. Jeg trenger forandring, hvis ikke går jeg på en ordentlig smell snart. Skyver familie og venner unna og blir mer og mer overfladisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har vel svart selv i innlegget. Du trenger en kompetent psykolog.

Merk kompetent. En vanlig "pratepsykolog" vil ikke kunne endre deg. Du må ha en som konfronterer deg. De unge psykologmennene er vanligvis best.

[motorPrøysen]

Før du finner en psykolog bør du sette deg inn i psykodynamisk vs. kognitive behandlingsmetoder og selv gjøre deg opp en mening om hva slags psykolog som vil passe deg best.

[Gjest]

Du har vel svart selv i innlegget. Du trenger en kompetent psykolog.

Merk kompetent. En vanlig "pratepsykolog" vil ikke kunne endre deg. Du må ha en som konfronterer deg. De unge psykologmennene er vanligvis best.

Tusen takk for tilbakemeldingen.

Har tips til hvor jeg kan finne denne typen psykolog?

Synes det er vanskelig å skulle velge helt ute av "intet".

Jeg holder til i Oslo, Skøyen området.

Mvh Silje