flaut og forvirrende psykisk problem

[Gjest Dame 21]

Hey, jeg er en dame på 21 år som har et veldig flaut problem, som jeg har hatt helt siden 12 års alder som jeg ikke har snakket om med noen, men som har gitt meg problemer nå i voksen alder. Alt i alt hadde jeg en veldig god oppvekst, med gode støttende foreldre, men har hatt emosjonelle turbulenser iløpet av livet. jeg ble mobbet i branehagen og på barneskolen, men dette gikk over av seg selv på ungdomsskolen. når jeg var 12/13 år (husker ikke helt når) ble jeg diagnosert med anorexia men fullførte ikke terapien da jeg ikke kom overens med psykologen min. hun ljøg veldig mye til meg og gjorde løfter som hun aldri holdt, hun sa jeg bare var oppmerksomhetsjuk og at det var derfor jeg utagerte og at je ghadde en del skjønnhetssproblemer og måtte bruke mer sminke, men jeg følte aldri at sminke var grunnen til noe som helst så jeg gadd ikke mer, da jeg begynte å spise igjen og legge på meg var det heller ikke lengre behov for videre terapi og jeg ble friskmeldt. når jeg var 15 år døde en gammel barndomsveninne, og når jeg var 17 fikk moren min alvorlig brystkreft (som hun har overvunnet, hun er ved relativt god helse i dag) og når jeg var 18 ble jeg voldtatt. Siden det har jeg ikke hatt noen emosjonelle problemer og alt dette er ganske mange årsida så jeg føler meg relativt som en lykkelig person og har et godt liv og en god familie. Det flaue problemet mitt er at jeg har tider hvor jeg uttagerer veldig uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan det skjer, jeg blir bare helt irrasjonell, og når menneskene rundt meg vil vite hva som er galt med meg kan jeg ikke svare eller forklare for dem, for jeg vet ikke hva som skjer med meg. Det er veldig som om jeg har en annen personlighet som tar over kontrollen, for når jeg uttagere mister jeg veldig kontroll over meg selv. Egentlig er jeg en veldig stille, sky og snill person som bryr meg om andre mennesker og dyr, det har jeg vært hele livet og jeg fikk høre veldig som liten at jeg var for snill og lot andre tråkke på meg. Denne andre personligheten begynte å komme over meg når jeg hadde spiseforstyrrelser, hun er veldig hatefull og mistroende overfor andre mennesker, og hun er veldig hatefull overfor meg og rasende. Så hun ville sulte meg og skade meg så jeg slo meg selv mye så je ghadde mye blåmerker og det gikk så langt at jeg pådro meg fysiske skader på de indre organene mine. når jeg var liten ødela hun nesten forholdet mitt med moren min, vi brakte mye sammen og moren min ble veldig flau over meg og skammet seg over meg og syntes jeg var en oppmerksomhetssjuk og bortskjemt drittunge og at jeg måtte skjerpe meg, så jeg prøvde så best jeg kunne å kontrollere denne personligheten som oversvømmer meg til tider, selv nå i voksen alder. men etter spiseforstyrrelsen forsvant hun bare helt fram til jeg ble voldtatt som 18åring, da begynte det igjen bare mye verre og jeg klarte ikke å fullføre vgs. jeg vil ikke høres helt schizofren ut når jeg forteller dette, det er ikke sånn på den måten i det hele tatt, jeg vet veldig godt at hun er meg men hun er ikke meg, for jeg klarer ikke å relatere meg og identifisere meg med alt hun er, for hun er bare en ondskapsfull person jeg ikke vil ha noe som helst å gjøre med. og det er der jeg føler meg veldig bortkommen og forvirret, for jeg forstår ikke hvordan jeg kan ha denne forferdelige personligheten i meg. Hun er bare rasende, manipulativ, og det er veldig brutalt de periodene hvor jeg skifter personlighet. alt dette ødela forholdet mitt med samboeren min helt, som jeg hadde en veldig seriøst følelsesladet forhold med. Når hun kommer over meg og jeg mister kontroll er det veldig brutalt, de periodene får jeg intense hodepineangrep flere ganger om dagen, jeg er surrete, har mye hukommelsestap; jeg kan glemme ting som egentlig er veldig lett for meg å huske, som telefonnum mitt, bankkoden min osv..... Ekssamboeren min forteller meg at jeg er flyktig, humørsyk, selvdestruktiv og forteller jeg har sagt eller gjort ting jeg ikke klarer huske, jeg hyperventilerer hvis jeg drikker alkohol eller kommer opp i situasjoner hvor jeg føler jeg mister kontroll over omgivelsene mine, og veldig ofte uten at jeg selv merker det går jeg inn i transer hvor jeg bare sklir ut, det er akkurat som om hjernen min bare kobler ut og jeg blir helt virkelighetssfjern, når det skjer tror folk rundt meg at jeg er full eller rusa og det er vanskelig, men ikke umulig, å få kontakt med meg igjen. Folk som kjenner meg forteller meg at de synes jeg er en veldig søt og omsorgsfull person, men de nærmeste, som familie, ekssamboeren og venner som har kommet i kontakt med den andre personligheten min blir veldig skremt av meg og ikke minst sinte og såret. For denne andre personligheten jeg har er veldig veldig rasende, manipulativ, hatefull, skadefro. Hun skriker, og kaster ting og sårer folk med vilje, og sier veldig veldig stygge ting om andre, og ikke minst er hun ute etter å såre og terrorisere de menneskene i livet mitt som står meg nærmest og som jeg elsker mest. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men det var sånn forholdet mitt gikk i dass. Samboeren min sa at jeg såret han og at jeg brøt han ned psykisk og at han ikke orket mer. og det skjønner jeg veldig godt, for når denne personligheten tok over meg gjorde jeg helt forferdelige ting mot han, jeg var aldri voldelig mot han eller utro elns sånt, men denne personligheten ville så sterkt at han skulle hate meg at hun gjorde helt forferdelige ting jeg ikke orker snakke om. men det som er mest forvirrende oppi alt sammen er at det gjentar, seg som et mønster. jeg får denne personligheten og mister total kontroll og så blir jeg meg selv igjen etter noen timer, dager eller uker og da innser jeg at jeg må ta ansvar for alt hun har gjort og unnskylde meg, men så skjer det bare igjen og igjen og igjen og går som i en ond og evig sirkel hvor jeg sårer og så sier unnskyld. dette er grunnen til at mange forteller meg at jeg er ekstremt humørsjuk, mennesker rundt meg vet ikke hvilken "meg" de skal forholde seg til eller hvilken personlighet som er ekte. og alt er bare så sjukt forvirrende og akkurat nå er jeg på et punkt hvor jeg bare er helt utmattet og isolerer meg fra alt og alle. Det er veldig terroriserende mentalt å ha denne personen i hodet mitt som hater alle og snakker så stygt om menneskene jeg elsker til meg og ljuger og skaper løgner og virkelighetssfjerne historier inne i hodet mitt om andre mennesker, og hun kommer opp med konspirasjonsteorier om at alle hater meg osv ....... så ekskjæresten min må stadig bli sint og rasende på meg for at jeg skal forstå hva som er virkelig og hva som er løgn og virkelighetssfjernt inne i hodet mitt, noe som er veldig slitsomt og utmattende for han, så jeg kan ikke kontakte han mer og ikke minst er hun veldig rasende mot meg og sier stygge ting til meg og prøver konstant å bryte ned selvtilliten min og hun vil drepe meg, og det er så forvirrende, for jeg vet hun bare er inne i hodet mitt, men jeg vil ikke dø, men allikavel har jeg denne personligheten inne i hodet mitt som konstant forteller meg hvor og hvordan jeg bare kan slutte alt sammen. men noe av det som jeg synes er rarest med alt sammen er at jeg hele livet har søkt mye trøst og fred i å tegne og male, å skape og lage ting har blitt en slags obsession for meg, så mange ganger kaller jeg denne personligheten også for kreativiteten min, det er hun som forteller meg hva jeg skal skape og så lenge jeg holder på så stilner det, da blir alt raseriet hennes borte og jeg føler meg som en normal og stabil person igjen. men med en gang jeg slutter med kreativt arbeid, som når jeg flytta sammen med eksen min, så splittes jeg helt og jeg går inn i denne onde sirkelen hvor jeg mister kontroll over personlighetene mine og jeg mister meg selv veldig og blir deprimert. jeg har jo forstått nå at kreativt arbeid er den eneste muligheten jeg har for et normalt og produktivt liv, og jeg er veldig god på det så jeg skal starte på kunstskole nå til høsten, og det har jeg gitt meg mye håp mdh til framtiden min og karriere osv... men det som jeg lurer på til aller sist, er om jeg bare er egoistisk og oppmerksomhetssjuk og at alt dette er noe som vil gå over av seg selv over tid, eller om jeg etter hvert når jeg har mulighet og råd til det burde oppsøke en psykolog?

[Gjest Co Co Po]

Hva med å bruke avsnitt?

Begynte å lese innlegget men gav opp..

[motorPrøysen]

Med henvisning fra fastlegen vil ikke psykolog koste deg mer enn ca. to tusen i året.

[bibben]

Med henvisning fra fastlegen vil ikke psykolog koste deg mer enn ca. to tusen i året.

...forutsatt at hun får tak i en psykolog med driftsavtale ) ...håper at hun er så heldig...

[Bella Dotte]

...forutsatt at hun får tak i en psykolog med driftsavtale ) ...håper at hun er så heldig...

''...forutsatt at hun får tak i en psykolog med driftsavtale ) ...håper at hun er så heldig...''

...og heldigere med den nye enn med den første... jeg gremmes...

[Gjest DDNOS]

Hei. For det første vil jeg si at dette ikke er noe du trenger å skamme deg over, men jeg skjønner det er forvirrende. Jeg synes du skal lese om dissosiativ lidelse og se om du kjenner deg igjen.

Her er en bra blogg:

http://andreasmaske.wordpress.com/dissosiativ-lidelse/

Hvis du vil lese mer, kan jeg anbefale boka "Coping with Trauma-Related Dissociation". Å få denne diagnosen, fikk puslespillbrikkene mine til å falle på plass, og jeg kjente meg igjen i mye av innlegget ditt så jeg ville bare nevne det for deg.

Uansett om du kjenner deg igjen eller ei, bør du oppsøke hjelp!

Alt godt