Hva er normal sorg?

[rose23]

Jeg hadde en venninne. Den eneste jeg har lagt meg tett inntil i senga og søkt trøst hos. Hun bodde langt unna meg, men kom til meg da hun var på randen av selvmord. Barna sine fikk hun ikke se, da barnevernet hadde tatt dem. Hun var beskyldt for mye dritt som ikke var sant. Hun var håpløs, men også elskelig grei. Hun var utstøtt av sin egen familie... Men jeg fortalte henne hva jeg følte da min mor holdt på å dø. Hvor mye hun betydde for meg... Etter hun reiste hjem sa hun at det var jeg som reddet livet hennes. Vi hadde kjælenavn på hverandre, nesten som vi skulle ha vært et par.

Så fikk jeg melding om at hun hadde tatt livet av seg og jeg kommer liksom ikke over det. Ringer ofte opp telefonsvareren hennes, for å høre den muntre stemmen som lover at hun er tilgjengelig på et annet nummer fram til juli.Det føles liksom som at jeg ikke greier å innse at hun er borte. Graven hennes er 100 mil unna. Jeg tenker ofte på ungene hennes.... om jeg skal videreformidle alt hun sa til meg... Jeg dro ikke i begravelsen hennes på grunn av avstanden og tiden...

Er det noen måte å sette punktum?

[Elis31]

Jeg vil tro at barne etterhvert blir kjempeglad om du tar en prat med de. Kommer ann på hvor store de er.

[Gjest anime]

Normal sorg, er det noe som heter det?

Alle sørger på sin måte, gi det den tid det trenger.

[Gjest]

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt. Det var så sterkt.

Du spør om det er noen måte du kan sette punktum på. Jeg tror jeg ville dratt til graven, selv om det er 100 mil. Kanskje vil du greie å sette punktum da.

Hvor gamle er barna hennes?

[rose23]

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt. Det var så sterkt.

Du spør om det er noen måte du kan sette punktum på. Jeg tror jeg ville dratt til graven, selv om det er 100 mil. Kanskje vil du greie å sette punktum da.

Hvor gamle er barna hennes?

3, 12 og 16 år deromkring.... Tenker spessielt på han eldste som bor på ungdomshjem. Hun var en mor uten barn. Hun hadde en annen også som ble 21 år. Han fikk heller ikke ha kontakt med henne og tok livet av seg....

Vet liksom ikke om det hjelper å besøke grava.... Det er fullt av minner av henne også i huset mitt. Jeg har jakken jeg fikk med henne. Glasset hun drakk av. Bildene.... Vi sov i sengen min....

Det verste er alle spørsmålene en sitter igjen med. Hvorfor kom du ikke hit? Trodde du ikke på meg? Hva skjedde? Hva tenker barna?

[Gjest]

3, 12 og 16 år deromkring.... Tenker spessielt på han eldste som bor på ungdomshjem. Hun var en mor uten barn. Hun hadde en annen også som ble 21 år. Han fikk heller ikke ha kontakt med henne og tok livet av seg....

Vet liksom ikke om det hjelper å besøke grava.... Det er fullt av minner av henne også i huset mitt. Jeg har jakken jeg fikk med henne. Glasset hun drakk av. Bildene.... Vi sov i sengen min....

Det verste er alle spørsmålene en sitter igjen med. Hvorfor kom du ikke hit? Trodde du ikke på meg? Hva skjedde? Hva tenker barna?

Jeg tenkte at om du besøker grava så kan det hende det går opp for deg at hun er borte, hvis du skjønner hva jeg mener..

Jeg føler med deg.. håper at du kan få noen råd i denne tråden..

[Gjest togli]

En venninne av meg døde for et par år siden... Vi kjente aldri hverandres barn siden vi ikke hadde kontakt fra vi var 16 år gamle fram til et års tid før hun døde for to år siden. Etter at hun døde tok jeg kontakt med hennes to døtre som da var 15 og 18 år gamle, og de har siden ofte tatt kontakt med meg på chat (de bor langt unna). Spesielt den yngste jenta har tatt kontakt, og har spurt endel om moren sin og hatt behov for å snakke om mye... Det har vært godt for oss begge tror jeg, selv om hennes savn selvfølgelig er enormt mye større enn mitt! Hun har feks. sendt meg sms når hun har kommet opp til eksamen osv.

Sjekk om barna hennes er på Facebook og se om du får kontakt med dem? Kanskje vil de synes det er godt? Om du får snakka med dem, så tenk nøye på hvordan du vil samtale med dem om moren deres osv. Sett deg inn i deres sted så godt du kan.

*klem*