Å si det som det er?

[Gjest kdfl]

Må kanskje begynne med å fortelle at jeg over lengere tid har hatt en dårlig periode nå og at det toppet seg for noen uker siden med flere dager med «konstante» destruktive tanker.

Det er ikke første gangen jeg har det slik, det er selvfølgelig veldig ensomt og tungt, men det verste er kanskje intensiteten. Blir så opphengt i de destruktive tankene at ingen ting annet betyr noe der og da. Det er på en måte så jeg blir litt «redd meg selv», redd for hva jeg kan finne på å gjøre i affekt, men samtidig er jeg også livredd for å miste kontrollen over meg selv ved å blande inn andre.

Jeg klarer ikke å ta mot til meg og fortelle de jeg har rundt meg (hjelpeapparatet) hvordan jeg har det mens det står på som verst, i stedet så isolerer jeg meg og sliter meg gjennom det alene. Terskelen for å ta kontakt er så utrolig høy og jeg tror noe av grunnen ligger i min frykt for «å miste kontrollen» og at jeg ikke vet hva som kan skje om jeg forteller det til noen.

Dette har også ført til at jeg ikke sier det som det virkelig er til psykologen eller fastlegen når jeg kommer meg ut av disse «ekstra tunge periodene», i frykt for at de skal gripe inn neste gang de ser jeg er litt «lengere nede» enn normalt.

Hadde en samtale med en god venninne og hun foreslo at jeg skulle prøve å finne ut av «hva som er det verste som kan skje» om man tar kontakt med psykologen eller fastlegen når jeg har det slik som jeg beskrev ovenfor og jeg tror kanskje at det kan hjelpe meg til å senke terskelen for å ta kontakt med noen og siden jeg ikke tør å spørre om dette i RL, så spør jeg her inne i stedet.

Hvordan reagerer hjelpeapparatet om en pasient forteller om sine konstante og intense selvmordstanker og håpløsheten han eller hun føler? Er det noen som har egenopplevde erfaringer eller jobber innen helsevesenet eller psykiatrien som kan fortelle meg litt om dette?

[Gjest adtj]

Jeg tror ikke du trenger være redd for at de blir overivrig eller vil ta opp selvmordstemaet for ofte. Grunnen til det er vel at det er et vanskelig tema selv for behandlere. Det du kan forvente er muligens en samtale der dere snakker om temaet, hva du kan gjøre for å bedre situasjonen el når du har det tungt. Du vil få litt omtanke. Jeg tror du må gjøre det som føles riktig for deg, om det er å ta det opp eller holde ut situasjonen alene. Er det fare for ditt liv, så ta det opp med legen eller psykologen. Det er modent og ansvarsfullt å ta det opp i steden for å risikere ditt eget liv. Jeg tror du får det du ønsker og trenger om du tar det opp. Det er ikke slik at behandlerne krisemaksimerer situasjonen og det er nok ikke fare for at de tar det opp hver gang du er litt nedfor. Det er nok større sjanse for at du får for lite oppfølging om du ikke tar opp temaet selv hver gang. Jeg er ingen behandler, men skriver bare hva jeg tror. Ta vare på deg selv og ha i bakhodet at det kommer bedre dager selv når du har det som tyngst og ikke ser det der og da. En lege/psykolog kan være en støtte når du har det ekstra tungt.

[Gjest kdfl]

Jeg tror ikke du trenger være redd for at de blir overivrig eller vil ta opp selvmordstemaet for ofte. Grunnen til det er vel at det er et vanskelig tema selv for behandlere. Det du kan forvente er muligens en samtale der dere snakker om temaet, hva du kan gjøre for å bedre situasjonen el når du har det tungt. Du vil få litt omtanke. Jeg tror du må gjøre det som føles riktig for deg, om det er å ta det opp eller holde ut situasjonen alene. Er det fare for ditt liv, så ta det opp med legen eller psykologen. Det er modent og ansvarsfullt å ta det opp i steden for å risikere ditt eget liv. Jeg tror du får det du ønsker og trenger om du tar det opp. Det er ikke slik at behandlerne krisemaksimerer situasjonen og det er nok ikke fare for at de tar det opp hver gang du er litt nedfor. Det er nok større sjanse for at du får for lite oppfølging om du ikke tar opp temaet selv hver gang. Jeg er ingen behandler, men skriver bare hva jeg tror. Ta vare på deg selv og ha i bakhodet at det kommer bedre dager selv når du har det som tyngst og ikke ser det der og da. En lege/psykolog kan være en støtte når du har det ekstra tungt.

''Jeg tror du må gjøre det som føles riktig for deg, om det er å ta det opp eller holde ut situasjonen alene. Er det fare for ditt liv, så ta det opp med legen eller psykologen.''

Problemet er vel på en måte at jeg ikke klarer å si i fra når jeg trenger å ha noen rundt meg. Ønsker ikke å være til belastning for noen og derfor ønsker jeg heller ikke å involvere venner eller familie, selv om jeg vet at de ser at jeg har det tungt og er bekymret, så vet de ikke hva jeg tenker på og det vil jeg helst at de skal slippe også.

Vet at det er legen eller psykologen min jeg må kontakte, men frykter vel kanskje også at de ikke vil tro meg om jeg sier hvordan jeg har hatt det (i ettertid) for jeg lever jo enda og da kan det jo ikke være så ille…

''Det er modent og ansvarsfullt å ta det opp i stede for å risikere ditt eget liv. Jeg tror du får det du ønsker og trenger om du tar det opp.''

Er klar over at jeg ikke får hjelp om jeg ikke er ærlig og forteller ting som det er og at jeg sikkert burde ha sagt det klart og tydelig i stedet for «å pakke det inn» i diverse hint, som det er umulig for dem å forstå. Vet ikke hva jeg trenger når det er som verst, på en måte skulle jeg ønske noen andre kunne overta ansvaret litt og at jeg slapp å kjempe i mot tankene alene.

''Det du kan forvente er muligens en samtale der dere snakker om temaet, hva du kan gjøre for å bedre situasjonen når du har det tungt.''

Ser at det sannsynligvis vil skje om jeg forteller om det i ettertid, men hva skjer egentlig om jeg trosser angsten for å ta kontakt de dagene jeg har det på denne måten?

''Ta vare på deg selv og ha i bakhodet at det kommer bedre dager selv når du har det som tyngst og ikke ser det der og da.''

Tusen takk.