NHD; hjelp til en meget syk far

[Gjest]

Det viktigste er at han ikke har oksygen på seg når han røyker.

Det tror jeg ikke han har gjort, for maskina står på stua.

Idag ga han meg all røyken som han hadde gjemt her og der

[Gjest]

Jeg støtter froskens svar til deg.

Vil bare legge til at din far har rett til å velge selv, men må også ta anvar for sine (dårlige) valg.

Du har ansvar for deg selv. Det innebærer også at du ikke skal akseptere økte belastninger for deg selv som følge av din fars ukloke valg. Fortell i klartekst hvor mye eller lite du kan stille opp og stå fast på det.

Idag spurte han meg om jeg kunne være "hjemmehjelp" for de mht rengjøring så de slapp en fremmed til dette - jeg skulle få betalt for det. Men jeg sa at jeg ikke kunne ta på meg noen oppgaver fordi jeg ikke har kapasitet til det (det har jeg ikke). Jeg sa det klart og tydelig.

Jeg sa også klart fra om at han må slutte med smugrøykinga.

[Gjest]

Din far kan ikke tvinges til sykehjemsplass. Han bestemmer selv om han skal flytte hjem eller ikke, men det er ikke gitt at han vil få hjelp i det omfang han ønsker i hjemmet.

Min svigerfar gikk med på å flytte på sykehjem, men ønsket egentlig å flytte hjem. I løpet av noen uker fikk han tilsynslegen på sykehjemmet med på å seponere alle medisiner (med unntak av morfin), og dermed stoppet hjertet hans kjapt og han døde i løpet av noen dager. Tilsynslegens handlinger lå uhyre nært opp til aktiv dødshjelp slik vi vurderte det. Noen sykehjem ivaretar sine beboere godt, noen gjør det så avgjort ikke, så selv om sykehuspersonalet ser for seg at sykehjem er den beste løsningen så er det ikke gitt at de har rett.

Så lenge verken din mor eller din far er umyndiggjort, så er det opp til dem å avgjøre hvor de vil bo.

Noen fastleger vil respektere et evt. ønske fra deg om å ikke si noe om en henvendelse, mens andre ikke vil gjøre det. Jeg tror det er en vesentlig bedre fremgangsmåte å drøfte situasjonen med ansvarlig lege på sykehuset dersom faren din fortsatt er der.

Jeg fikk snakket litt med sykepleieren på sykehuset, men fortalte henne ikke om hans paranoia. Men han fikk Sobril not angst og uro. Han godtok det.

[Gjest]

Din far kan ikke tvinges til sykehjemsplass. Han bestemmer selv om han skal flytte hjem eller ikke, men det er ikke gitt at han vil få hjelp i det omfang han ønsker i hjemmet.

Min svigerfar gikk med på å flytte på sykehjem, men ønsket egentlig å flytte hjem. I løpet av noen uker fikk han tilsynslegen på sykehjemmet med på å seponere alle medisiner (med unntak av morfin), og dermed stoppet hjertet hans kjapt og han døde i løpet av noen dager. Tilsynslegens handlinger lå uhyre nært opp til aktiv dødshjelp slik vi vurderte det. Noen sykehjem ivaretar sine beboere godt, noen gjør det så avgjort ikke, så selv om sykehuspersonalet ser for seg at sykehjem er den beste løsningen så er det ikke gitt at de har rett.

Så lenge verken din mor eller din far er umyndiggjort, så er det opp til dem å avgjøre hvor de vil bo.

Noen fastleger vil respektere et evt. ønske fra deg om å ikke si noe om en henvendelse, mens andre ikke vil gjøre det. Jeg tror det er en vesentlig bedre fremgangsmåte å drøfte situasjonen med ansvarlig lege på sykehuset dersom faren din fortsatt er der.

Jeg fikk snakket litt med sykepleieren på sykehuset, men fortalte henne ikke om hans paranoia. Men han fikk Sobril not angst og uro. Han godtok det.

[Gjest Poncho]

Huff, jeg vet hvordan dette må ha vært for deg, poncho. Så inderlig vel. Verre er det for deg iom at min mor ikke er og har vært sånn.

Det er meget bra at du har klart å sette grenser - aller mest for din egen del. Synes du er flink - vet at det ikke er lett

Det hjelper så godt å "snakke" med deg om dette, for du har samme erfaring. Tusen takk

Ikke noe synd på meg, foreldrene mine er jo snille, har aldri slått meg. Men de har noen veldig rare ideer. Dette må jeg kjempe med til daglig fordi jeg har fått det inn med morsmelka. Jeg bruker nok mere energi enn de fleste på å finne ut hvordan "normale" mennesker tenker, og hvordan jeg skal tenke for å være normal, en god mor, kone osv.

Jeg må bruke medisiner enda, kutter jeg dem ut, blir jeg syk. Det er nok endel hendelser som har gjort hjernen min litt "smårar". Men det må da være bedre at jeg ser det selv og prøver å gjøre noe med det?

Ser du har vært flink og satt grenser for deg selv, gratulerer med dagen :-).

[Gjest]

Jeg støtter froskens svar til deg.

Vil bare legge til at din far har rett til å velge selv, men må også ta anvar for sine (dårlige) valg.

Du har ansvar for deg selv. Det innebærer også at du ikke skal akseptere økte belastninger for deg selv som følge av din fars ukloke valg. Fortell i klartekst hvor mye eller lite du kan stille opp og stå fast på det.

Hva med å si til familien min at de kan ta litt hensyn til at jeg også sliter - er det mye forlangt av meg?

Jeg har sagt fra om det, men de tar ikke hensyn til det i hele tatt

Idag begynte jeg å grine pga dette. Jeg er i tvil om jeg kan forvente at de tar hensyn.