Noen som liker å være uføretrygdet her?

[tjohei]

Er det noen som liker å være uføretrygdet? Jeg regner med at de aller flest egentlig vil jobbe og gjøre nytte for seg, men fordi samfunnet ikke er lagt til rette for ustabile/syke folk så blir man gjerne uføretrygdet hvis man har en kronisk lidelse.

[Nøtteskall]

Absolutt ikke. Jeg skulle gjerne hatt en jobb, husker så stolt jeg var av meg selv når jeg fikk den jobben som jeg ønsket meg en gang i tiden, og som jeg hadde tatt utdannelse for å få. Er utrolig lei meg for at situasjonen er slik som den er nå. Det er veldig ensomt å være utafor arbeidslivet, og føler også at jeg ikke blir møtt med like stor respekt lenger. Når folk kaller meg en taper så svir det veldig. De som alltid har vært psykisk friske skjønner nok ikke hvor vondt dette er, og tror vi sitter å koser oss hele dagen.

Men jeg jobber med det å nyte livet. Det er litt sånn at vi liksom ikke skal få lov til å være livsnytere, det forventes jo nesten av oss at vi psykisk syke skal det ordentlig vondt for å få trygda vår. Men glade mennesker er jo ikke lik psykisk friske mennesker.

[Sara Bernard]

Aldri i verden om jeg lar meg uføretrygde. Jeg har kronisk sykdom, men presser meg selv til å jobbe deltid. Det går utvilsomt utover helsen og mine evner til å bidra i hus og hjem, men å gå fullstendig "arbeidsløs" ville vært utrolig mye verre.

Men det er meg.

[serenity777]

Liker og liker, jeg må vel si att når det ble som det ble så er jeg glad jeg ikke bor i ett u-land. Men føler meg litt som en paria. Vet att mange tror att uføretrygd for psykiske lidelser er bare en unnskyldning for ikke å ta seg sammen. Men på en annen måte så ser jeg selv på schizofrenien min som en ordentlig "lidelse".

Innimellom har jeg jobbet, og jeg skal snart begynne igjenn. For jeg merker jeg er rastløs, men jeg vil bare jobbe deltid, og det må være en jobb som er rimelig enkel (vasking o.l.), med lite sosiale sammenhenger, for det sosiale er jeg en krøppling på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal omgåes folk, og jeg har store problemer med irritasjon, misforståelser o.l.

[Druzilla]

Jeg vil ikke si jeg liker å være det. Jeg likte meg veldig godt på skolen(faglig) og har lært god arbeidsmoral hjemmefra. Har ikke mye til overs for mennesker som ikke jobber fordi de ikke gidder. De gir oss uføre et dårlig rykte. Mange tror at vi er som dem. Selv om jeg ikke liker å være uføretrygdet er jeg veldig glad for at jeg har den tryggheten. Jeg jobber tre dager i uka og føler at jeg bidrar så godt jeg kan. Mer enn det har jeg ikke energi til.

[miakami]

kjeder meg ihjel

[FGT]

Jeg syns det er flott å ha uførtrygd, og kan allikevel gjøre nytte for meg.

[FGT]

Aldri i verden om jeg lar meg uføretrygde. Jeg har kronisk sykdom, men presser meg selv til å jobbe deltid. Det går utvilsomt utover helsen og mine evner til å bidra i hus og hjem, men å gå fullstendig "arbeidsløs" ville vært utrolig mye verre.

Men det er meg.

Forstår ikke helt din tankegang, for er det ikke viktig å ta av seg hus og hjem og andre gjøremål også, det er jo en jobb det også ? Men jeg forstår deg, hvis du ikke har noe annet du kan gjøre for å føle deg nyttig utenom dette. Men samvittigheten bør fortelle oss at vi trenger ikke å normalisere helsituasjonen, slik at vi må presse oss hele tiden, hviss vår helsesituasjon setter visse begrensinger for oss. Tror ingen er heller tjent på det.

[FGT]

Aldri i verden om jeg lar meg uføretrygde. Jeg har kronisk sykdom, men presser meg selv til å jobbe deltid. Det går utvilsomt utover helsen og mine evner til å bidra i hus og hjem, men å gå fullstendig "arbeidsløs" ville vært utrolig mye verre.

Men det er meg.

forstår ikke helt din tankegang, for er det ikke viktig å ta av seg hus og hjem og andre gjøremål også, det er jo en jobb det også ? Men jeg forstår deg, hvis du ikke har noe annet du kan gjøre for å føle deg nyttig utenom dette. Men samvittigheten bør fortelle oss at vi trenger ikke å normalisere helsituasjonen, slik at vi må presse oss hele tiden, hviss vår helsesituasjon setter visse begrensinger for oss. Tror ingen er heller tjent på det.

[berreundrar]

Ja, jeg liker det! Nettopp fordi jeg ikke greier å gjøre nytte for meg i en vanlig jobb...

Da er det deilig å være uføretrygdet. Godt det finnes slik omsorg fra det offentlige å få!

Med uføretrygd har jeg krefter til å være mor og husmor, kone, venninne, og datter. -som jeg ellers ikke ville ha hatt hvis jeg hadde jobbet.

[Bella Dotte]

Det slår definitivt å være på midlertidige stønader, både når det gjelder stønadens størrelse og forutsigbarheten. Jeg har det mye bedre nå selv om jeg *definitivt* er "utenfor arbeidslivet". Mye mindre stress mht om jeg har penger neste måned, hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal bo osv.

Alternativet til å "bare gå hjemme" - som jeg slett ikke gjør, men jeg gjør det nok mye mer enn "folk flest" fordi jeg ikke har så mye overskudd - hadde vært en evig jakt etter en jobb som jeg ikke ville fått fordi jeg ikke er noen attraktiv arbeidstaker, til tross for at jeg innimellom føler meg svært så ressurssterk.

[Helmi]

Jeg liker ikke _årsaken_ til at jeg er uføretrygdet. Altså min sykdom. Men når det er sagt, så er jeg veldig glad for at vi har et system som tar vare på oss som ikke klarer å delta i arbeidslivet.

[Gjest anime]

Liker det fordi jeg ikke hadde klart å jobbe, men liker ikke å ikke gjøre noe. Det er kjedelig.

[Sara Bernard]

forstår ikke helt din tankegang, for er det ikke viktig å ta av seg hus og hjem og andre gjøremål også, det er jo en jobb det også ? Men jeg forstår deg, hvis du ikke har noe annet du kan gjøre for å føle deg nyttig utenom dette. Men samvittigheten bør fortelle oss at vi trenger ikke å normalisere helsituasjonen, slik at vi må presse oss hele tiden, hviss vår helsesituasjon setter visse begrensinger for oss. Tror ingen er heller tjent på det.

Jeg ville ikke vært en god mor / ektefelle hvis jeg ikke følte jeg hadde et eget liv som jeg mestret. Jeg har vært 100% sykmeldt i lengre perioder, og blir deprimert.