Skremmende følelser som ikke går over, NHD?

[vetikkemer]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I årevis har jeg prøvd å holde meg selv oppe med gjøremål, målsetninger, positive fornuftige tanker og fokus utover, og det har holdt meg gående, men det kjennes bare ut som en slags hypnotisk tilstand jeg tvinger meg selv inn i, noe jeg gjør for å dekke over en veldig tom og skremmende følelse. Til slutt greier jeg ikke å presse bort den skremmende følelsen mer, og den overvelder meg helt. Det er som en stor skremmende avgrunn, er vel den beste måten jeg kan beskrive på. Før kunne jeg tenke at det var jobben som var feil for meg, og så skifte jobb, men jeg ser at den følelsen dukker opp uansett hvor optimalt det blir.

Det er bare når jeg har en kjæreste jeg føler meg trygg og god inni, men forholdene mine varer ikke fordi de ikke føler det rette for meg som de sier. Da jeg var i tidlig 20-årene tålte jeg alt, kjempet og kranglet og ga aldri opp... De jeg var sammen med da sa de elsket meg. Jeg vet ikke hva jeg gjør annerledes nå, men jeg blir dumpet av alle. Det knuser meg hver gang og det tar veldig lang tid å komme over det. Jeg blir aldri bra nok, selv om jeg går inn i forholdet med fornyet selvtillit, tar det rolig og tenker at denne gangen kan det gå bra. Skal innrømme at de to siste har vært noen jeg har merket at også har hatt noe sårt i seg, og det var på en måte godt å ikke være den eneste skadeskutte, men uansett hvor mye kjærlighet jeg gir så føler ikke de kjærlighet.

Vennskap blir bare halvhjertet, selv om jeg sikkert virker veldig engasjert så blir jeg lett ensom sammen med dem.

Da jeg var i tenårene gråt jeg mye, men det gjør jeg ikke mer. Antidepressiva gjør ikke annet enn at jeg sover mindre, det er bra, men den forferdelige følelsen vedvarer.

Hva skal jeg gjøre?