Burde jeg snakke med henne om det?

[Druzilla]

Jeg har gått til en psykolog i et par måneder nå. De siste gangene har vi snakket om hvordan jeg hadde det på barneskolen. Ble mobbet, fysisk og psykisk. Hadde det veldig vanskelig. Det som gjorde det verre var at moren min sa "Det er vel ikke så ille" når jeg ikke ville gå på skolen og fikk meg til å føle at det ikke var noe å bry seg om. Jeg følte lenge at jeg ikke burde reagere så sterkt på det som skjedde. Men psykologen sa at de følelsene jeg hadde rundt det som skjedde var riktige.

Det jeg lurer på er om jeg burde snakke med henne om det nå? At jeg følte at hun tok for lett på det. At jeg ikke var sikker om hun var glad i meg. Det gjorde det absolutt ikke lettere at hun reagerte på den måten. Jeg kunne kanskje ta henne med til psykologen en gang? Kan vel være lettere å snakke der?

Håper noen kan komme med noen meninger eventuellt erfaringer om dette

M.v.h.

[Gjest 2345987987]

Mitt beste råd er at du må diskutere med psykologen. Kanskje skal det gå litt mer tid før du skal snakke med din mor om dette. Det kan du finne ut av etter hvert. Det er ingen hast.

Og ja, du føler alltid det rette.

[XbellaX]

Jeg vil ikke gi deg råd i den ene eller andre retningen, jeg vil du skal kjenne etter hva som føles riktig for deg. Tenk igjenom hva ønsket ditt er, hva ettervirkningene kan være (jeg vet ikke hva slags forhold du har til din mor per i dag, derfor tar jeg det med). Dersom du ønsker å konfrontere din mor så bør du smålufte det litt for henne på forhånd, eller( og bedre i mine øyne), gi henne en av dine timer hos din psykolog. At både du og psykologen sitter der kan kanskje lett føles som et slags "overfall". Kanskje du kan gi henne 30 min eller noe slikt av din time om du skulle føle for at det er mest riktig for deg å ta det opp med henne.

[Høstløv]

Hva vil du oppnå med å ta dette opp med moren din på nåværende tidspunkt?

[Gjest Poncho]

Hvor gammel er du nå? Bor du hjemme enda?

[Druzilla]

Hva vil du oppnå med å ta dette opp med moren din på nåværende tidspunkt?

Jeg er ikke helt sikker.... Jeg har snakket med henne om dette lenge etter det skjedde, og hun sa fortsatt at det ikke var noe å bry seg med. En av grunnene til at jeg vil snakke med henne om det igjen at jeg føler det er vondt og trist at hun ser sånn på det som skjedde. Jeg vet jo at det er grunnen til jeg har blitt psykisk syk, men tror ikke hun er enig med meg i det. Hadde vært godt å få en bekreftelse fra henne på at hun forstår hvor vondt jeg hadde det.

[Druzilla]

Mitt beste råd er at du må diskutere med psykologen. Kanskje skal det gå litt mer tid før du skal snakke med din mor om dette. Det kan du finne ut av etter hvert. Det er ingen hast.

Og ja, du føler alltid det rette.

Takk for fint svar, jeg skal snakke med henne om det neste time.

[Druzilla]

Jeg vil ikke gi deg råd i den ene eller andre retningen, jeg vil du skal kjenne etter hva som føles riktig for deg. Tenk igjenom hva ønsket ditt er, hva ettervirkningene kan være (jeg vet ikke hva slags forhold du har til din mor per i dag, derfor tar jeg det med). Dersom du ønsker å konfrontere din mor så bør du smålufte det litt for henne på forhånd, eller( og bedre i mine øyne), gi henne en av dine timer hos din psykolog. At både du og psykologen sitter der kan kanskje lett føles som et slags "overfall". Kanskje du kan gi henne 30 min eller noe slikt av din time om du skulle føle for at det er mest riktig for deg å ta det opp med henne.

Vi har ikke hatt det beste forholdet opp igjennom, var mye krangling når jeg var yngre. Jeg har ikke fått det samme gode forholdet til hun som jeg har med pappa, syns det er litt trist. Hun tar ofte ting veldig personlig hvis jeg beskylder henne for noe, derfor jeg tenker det er enklere å ta det opp hos psykologen.

[Druzilla]

Hvor gammel er du nå? Bor du hjemme enda?

Jeg er 27 og har bodd for meg selv siden jeg var 18. På den tiden var jeg til behandling i psykiatrien og det var de som mente jeg burde flytte hjemmefra. Mest pga. forholdet mellom meg og mamma.

[Gjest Poncho]

Jeg er 27 og har bodd for meg selv siden jeg var 18. På den tiden var jeg til behandling i psykiatrien og det var de som mente jeg burde flytte hjemmefra. Mest pga. forholdet mellom meg og mamma.

Personlig, som mor til flere, ville jeg gjerne vite det og fått be om unnskyldning om jeg har gjort noe galt.

Jeg vet at ikke alle er sånn. Min egen mor kunne jeg aldri ha snakket med om noe sånt. Du kjenner din mor, tror du at det vil tjene til noe godt å ta det opp? Er hun typen til å innrømme feil?

[Høstløv]

Jeg er ikke helt sikker.... Jeg har snakket med henne om dette lenge etter det skjedde, og hun sa fortsatt at det ikke var noe å bry seg med. En av grunnene til at jeg vil snakke med henne om det igjen at jeg føler det er vondt og trist at hun ser sånn på det som skjedde. Jeg vet jo at det er grunnen til jeg har blitt psykisk syk, men tror ikke hun er enig med meg i det. Hadde vært godt å få en bekreftelse fra henne på at hun forstår hvor vondt jeg hadde det.

''Jeg har snakket med henne om dette lenge etter det skjedde, og hun sa fortsatt at det ikke var noe å bry seg med.''

Hvorfor tror du at hun er mer villig til å innrømme at du hadde det vanskelig nå enn hun har vært tidligere?

[Druzilla]

Personlig, som mor til flere, ville jeg gjerne vite det og fått be om unnskyldning om jeg har gjort noe galt.

Jeg vet at ikke alle er sånn. Min egen mor kunne jeg aldri ha snakket med om noe sånt. Du kjenner din mor, tror du at det vil tjene til noe godt å ta det opp? Er hun typen til å innrømme feil?

Hun er kanskje ikke det, bare håper at det kan gi oss et bedre forhold. Jeg vet jo nå at hun er glad i meg, men det er fortsatt sårt den måten hun forholdt seg til problemene mine på skolen.

[Druzilla]

''Jeg har snakket med henne om dette lenge etter det skjedde, og hun sa fortsatt at det ikke var noe å bry seg med.''

Hvorfor tror du at hun er mer villig til å innrømme at du hadde det vanskelig nå enn hun har vært tidligere?

Det er lenge siden vi snakket om det sist. Og jeg vet jo ikke om det kommer til å gå bedre nå, men vil gjerne prøve en siste gang før jeg gir opp.