Mat

[Gjest matmatmat]

Jeg må dessverre innrømme at jeg har en spiseforstyrrelse. Det har jeg hatt i mange år og ingen behandling har hjulpet. I begynnelsen ønsket jeg hjelp, men nå tar frykten fullstendig overhånd.

Tallet på vekten er min verste fiende og jeg har ikke oversikt over hvor mange vekter jeg har kastet. Vil ikke at vekten skal styre livet mitt. Men jeg har kjøpt like mange som jeg har kastet for jeg klarer ikke å ikke ha vekt tilgjengelig. Og det holder ikke med èn for den kan jo vise feil. Jeg vet dette høres sykt ut men det er slik det er for meg. Uten vekt blir det nærmest umulig å innta noe. Uten vekt har jeg ingen kontroll og tenker bare på hva vekten kommer til å vise, hvor tykk jeg er, hvor mye jeg har lagt på meg.

Om jeg objektivt sett er tynn vet jeg ikke. Jeg ser bare fett. Hvis andre sier at jeg ser syk ut eller må legge på meg blir det i mitt hode til at jeg ikke er flink nok, ikke har viljestyrke nok. Sykt jeg vet, men slik er livet mitt.

Jeg har vært syk så lenge at jeg regnes som kroniker uten mulighet for bedring. Det er ikke lenger noe behandlingstilbud, det er inn på medisinsk for å stabilisere når det går for langt. Noe som gir meg enda mer panikk og jeg må gjøre opp for alt når jeg skrives ut.

Det virker kanskje innlysende at jeg er syk men for meg er det alvor. Uansett hva vekten viser ser jeg fett overalt. Klarer ikke å treffe noen fordi jeg føler meg for tjukk, for motbydelig.

Jeg orker ikke å ha det slik lenger men aner ikke hva jeg skal gjøre. Fastlegen følger meg opp men det er lite han kan gjøre. Jeg har viklet meg altfor langt inn i dette.

Vært mange på bra behandlingssteder hvor jeg virkelig har forsøkt, men så blir det for skummelt og ute igjen er det tilbake til gamle vaner. Jeg føler meg så låst, fanget i min egen motbydelige kropp. Jeg orker ikke at resten av livet skal være slik. Det virker kanskje ikke som om jeg vil bli frisk. Tidligere har jeg fått mye hjelp uten at det har hjulpet. Jeg har/er innstilt på å jobbe med maten, frykten for kalorier overskygger alle gode intensjoner. Jeg får panikk og mister kontrollen fullstendig når jeg har mat i magen.

Det er et umulig dilemma, jeg vil ikke at mat/vekt skal styre livet mitt samtidig som jeg ikke takler mat eller vektoppgang. En vond sirkel jeg kunne ønske at jeg aldri viklet meg inn i. Men det er for sent å være etterpåklok..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du prøvd RKSF i Nord-Trøndelag?

[Gjest matmatmat]

Har du prøvd RKSF i Nord-Trøndelag?

Nei, bare østlandet.

[Gjest matmatmat]

Har du prøvd RKSF i Nord-Trøndelag?

Jeg har nå forsøkt å lese meg litt opp på RSKF sin behandlingsfilosofi/-modell. Mye virker veldig bra men ut i fra det jeg har lest virker det på meg som det er et veldig fokus på vektoppgang dersom man mener det er nødvendig. Jeg vet at underernæring også påvirker psyken slik at man ikke alltid får utbytte av terapi (det er i hvert fall det jeg har blitt fortalt utallige ganger).

Jeg ønsker virkelig å bli fri fra maten men tanken på vektoppgang gjør meg livredd. Jeg er ikke på mitt tynneste nå og jeg klarer ikke å tro på de som sier jeg er for tynn. De gangene jeg har havnet på legevakten har de tatt det som en selvfølge at jeg har anoreksi, også de gangene kommet pga andre ting.

Jeg ser tallet på vekten og selv om jeg med fornuften vet at vekten viser riktig stoler heller ikke på den - det må være noe galt og den må skiftes ut. Jeg forstår at alt dette er en syk tankegang men for meg er det likevel helt reelt.

Jeg hører ikke til RSKF og hvis jeg skulle tørre å be legen om å søke meg dit går jeg ut i fra at det er lange ventelister. Jeg ønsker å få et normalt liv, men er redd at alt fokus ville vært på RSKF i en eventuell ventetid med minimalt næringsinntak for å "gjøre opp" for vektøkning på et behandlingssted. Men jeg vil jo ha mer energi enn jeg har nå, jeg vil klare å hente posten uten være helt utslitt når jeg har gått opp igjen. Skjønner jo at dette kommer av for lite næring og at økt næringsinntak er eneste løsning, men bare tanken på å tilføre kroppen ekstra kalorier gjør meg kvalm, hjertet dunker som besatt, jeg får helt panikk bare av å tenkte på det.

RSKF virker veldig bra på mange måter. Men hva om jeg ikke klarer å være flink nok, ikke klare å holde spisekontrakten og dermed bli "kastet ut", det hadde jeg nok taklet veldig dårlig.

Kanskje hadde miljøforandringen vært positiv. Jeg var et sted et stykke unna uten tidspress i ca et år og etter utskrivelse var jeg veldig mye bedre lenge. Men nå er det ikke lenger slik det var. Inn og ut og korte opphold gir meg som regel veldig lite..