tidligere sosial angst, nå smerter og tilbakefall av angst

[Gjest kvinnetjueåtte]

Hei Jeg er en jente på 28 år som i 2005 ble plaget av sosial angst, jeg fikk gå til samtale hos psykiastrisk sykepleier og på efexor i 2 perioder med god hjelp.Første gangen fikk jeg tilbakefall etter ca. 2 år og begynte på igjen.Neste periode varte det lengre, jeg ble kvitt den verste angsten fra 2008 til nå. Ikke nok med det, for 2 år siden ble jeg plaget av smerter i en midlertidig rotfyllt tann som hadde sprukket.Dette utviklet seg til smerter i kjeve, ansikt osv nedover nakke/skulder/arm. og nå halve kroppen.Tanna ble ferdig rotfylltet og "limet" sammen, men desverre ingen bedring.Det ble så konkludert med at jeg hadde kjeveleddsdysfunksjon og jeg ble satt på bittskinnebehandling, noe jeg ble mye verre av.Jeg ga meg selvfølgelig ikke på at det måtte være tannen og ville ofre den, så de trakk den.Det var nok heller ikke løsningen.Siden har jeg vært hos både nevrolog, tverrfaglig team og til sist kjevekirurg på st.olav.Jeg har fått tatt MR av kjeven hvor de finner at jeg har dysplasi i venstre kjeveledd og at kjeven er underutviklet.Kjevekirurgen på st. olav henviste meg videre til manuell terapeut med spesialisering i kjeveleddsproblematikk.Han forklarte med en gang at han ikke kunne hjelpe meg og at det var fysisk umulig at alle mine plager kunne tilskrives kjeven.Denne manuell terapeuten jobber også på smerteklinikken på st.olav, og sa han ville henvise meg dit.Det var nå for 3 uker siden.Jeg har gått på sarotex 30mg for smertene i over 1 år nå, noe som har hjulpet en god del. Jeg har nå blitt gravid etter ønske, så jeg trapper ned og kjenner smertene øker på.Ellers har jeg gått til fysioterapeut som har gitt meg øvelser jeg har hatt stor nytte av.Han løser også opp knutene mine som jeg har i hele venstre halvdel av kroppen, men de kommer desverre fort tilbake.Var faktisk smertefri i 5 måneder ifjor vår/sommer, men da hadde jeg også vært delvis sykmeldt et år.Han mener det blir for enkelt å si at jeg har kroniske smerter uten årsak, ta medisiner og lær deg og leve med det.Han vil ha røntgenbilder av flere deler av kroppen min.Han tror det kan være en mekanisk årsak som opprettholder plagene mine.Desverre har han ikke noe myndighet(tror jeg) eller så tørr han ikke gå videre med dette til fastlegen min.Fastlegen min har såvidt vært borti meg fysisk, så han har ingen peiling på mine muskelknuter eller fysikk generelt. Jeg går fremdeles hos psykiatrisk sykepleier som nå har fått i oppgave fra teamet sitt og vurdere meg på nytt pga. mine smerter.Jeg er nå livredd for at de summerer alle plagene mine oppgjennom årene og rører det sammen til en somatiseringslidelse.Samtidig så merker jeg nå at jeg holder på å få tilbakefall av sosial angst, noe som jeg tror kommer av at jeg har måttet kjempe så lenge for å bli forstått og mistet selvtilliten itillegg til å nesten aldri få fri fra smertene.Tilbakefallet vil jo bare forsterke mistanken hos det psykiatriske teamet om at alle mine plager er psykisk relatert.Jeg føler meg rett og slett forhåndsdømt pga. mine tidligere psykiske problemer og er redd jeg ikke får rett behandling hva angår mine fysiske plager.Jeg vet at det psykiske og det fysiske henger sammen, tro meg.Det jeg mener er at for å kunne gi rett behandling må man vel også kunne se begge delene hver for seg.Ellers kunne man vel bare levd på luft og kjærlighet..Min psykiatriske sykepleier og teamet hennes har ingen forutsetninger for å kunne si at jeg ikke har fysiske plager bare basert på det jeg sier.De kjenner ikke kroppen min.Og de hører ikke på hvordan jeg selv oppfatter min sykehistorie.Siden jeg nå er gravid og vil være en god mor for barnet mitt er jeg helt desperat etter å få profesjonell hjelp.Jeg vil være det beste av meg selv.Hva mener du om dette?Får jeg den hjelpen jeg trenger og har rett på eller går dette samme vei som høna sparker?Jeg har blitt kastet rundt i helsevesenet og føler meg som en byrde.Jeg tørr snart ikke ta opp noe med legen lenger i frykt for å bli "hypokondrisert".Det er en klaustrofobisk følelse/situasjon det å føle at man ikke blir trodd.Er veldig spent på hva du mener om dette og om det er flere som kjenner seg igjen i dette. Mvh kvinne, 28.