"Familie"

[Gjest Ladytron]

Av ulike årsaker har jeg ingen kontakt med min far, men jeg har alltid hatt litt kontakt med hans familie (mine onkler og tanter, farfar og farmor). For tiden begrenser det seg til en gang i året, da jeg var barn var det noe hyppigere.

Saken er at jeg føler at det er noe falskt og uekte over denne kontakten. At selv om disse menneskene er i min familie, så føles relasjonene så distanserte. Det har nok noe å gjøre med at vi treffes så sjelden, i tillegg framstår en del av dem som svært overflatiske og statusorienterte, samt veldig opptatt av materielle ting. Dette havner på kant med mine egne verdier, men jeg forsøker etter beste evne å passe inn... Selv om jeg ikke egentlig føler at jeg gjør det.

Jeg stusser i blant over denne kontakten, tenker at det kanskje hadde vært bedre om vi ikke hadde hatt kontakt, for det gjør ingenting godt for meg i mitt liv. Disse familiebesøkene handler om å ta på seg et falskt smil og svare ja på alle "går det bra?" spørsmålene og prøve å trekke fram det som går bra (for eksempel jobb, studier, trening, reiser) og ikke si noe om det som går mindre bra (i mitt tilfelle tilbakevendende depresjoner). Når jeg kommer hjem er jeg gjerne helt psykisk utmattet og kvalm.

Det plager meg ikke at kontakt er av slik art i andre settinger, for eksempel i arbeidslivet. Det er bare noe med det å være en familie som for meg betyr noe annet enn dette... Noen ganger lurer jeg også på om jeg blir nedvurdert fordi min far er det sorte fåret i familien og jeg blir dømt etter hva han har gjort før meg.

Jeg har pleid å stille opp i de fleste besøkene, hvis ikke vanker det syrlige kommentarer om at da kan jeg takke meg selv for at vi møtes så sjelden. Men en gang i året? Blir sittende med tanker om at disse menneskene har aldri hatt tid til meg (heller ikke meg som barn).

Overproblematiserer jeg egentlig dette? Jeg klarer bare ikke å legge bort følelsene av at det føles ikke helt riktig å være en del av dette.

[Lillemus]

Hvorfor drar du på dette årlige besøket da? Hvis det bare bryter deg ned og ikke gir deg noe som helst positivt så skjønner jeg ikke hvorfor du drar dit.

[Gjest Ladytron]

Hvorfor drar du på dette årlige besøket da? Hvis det bare bryter deg ned og ikke gir deg noe som helst positivt så skjønner jeg ikke hvorfor du drar dit.

Jeg går vel fordi hvis jeg ikke hadde gått så ville det i praksis ha betydd å bryte kontakten med hele den siden av familien. Hva tenker du lillemus? Er det noe jeg reellt kan vurdere å gjøre? De har jo aldri gjort meg noe vondt, de har bare vært veldig fraværende.

[Mammantil3]

Skal man ha kontakt med noen, må det være et gjensidig ønske om nettopp det. Det gjelder også familie. Det må også være noe godt over den kontakten man skal ha med andre, både venner og familie.

Jeg kan ikke helt se ut fra det du skriver, at du har godt av kontakten med din fars familie. De virker jo heller ikke så ivrige - kommer de på besøk til deg? Ringer de noen gang? Sms? Mail?

For 15 år siden tok jeg et oppgjør med mitt eget liv. Jeg har ikke offisielt brutt med familien, men jeg lot bare være å ta kontakt med en del av den, for å se hva som skjedde. Det skjedde ingenting, dvs., de fortsatte som de alltid har gjort, ved å sende en gratulasjon på bursdagen min og that's it. Helt greit for meg, jeg gjør det samme til dem.

(Nå har jeg kontakt med noen i familien, da, de som jeg bryr meg om, og de som bryr seg om meg.)

Jeg syns, helt oppriktig, at man ikke skal pleie relasjoner som drar en ned. Det er gjerne mye mer smertefullt enn å la være.

[Lillemus]

Jeg går vel fordi hvis jeg ikke hadde gått så ville det i praksis ha betydd å bryte kontakten med hele den siden av familien. Hva tenker du lillemus? Er det noe jeg reellt kan vurdere å gjøre? De har jo aldri gjort meg noe vondt, de har bare vært veldig fraværende.

Jeg synes ikke du trenger å gå, det høres ikke akkurat ut som at du har lyst heller, men at du gjør det av ren plikt?

[Gjest Ladytron]

Jeg synes ikke du trenger å gå, det høres ikke akkurat ut som at du har lyst heller, men at du gjør det av ren plikt?

Ja, det blir av ren plikt. Skulle gjerne hatt et nærere forhold, men det kommer ikke til å skje.

[Gjest Ladytron]

Skal man ha kontakt med noen, må det være et gjensidig ønske om nettopp det. Det gjelder også familie. Det må også være noe godt over den kontakten man skal ha med andre, både venner og familie.

Jeg kan ikke helt se ut fra det du skriver, at du har godt av kontakten med din fars familie. De virker jo heller ikke så ivrige - kommer de på besøk til deg? Ringer de noen gang? Sms? Mail?

For 15 år siden tok jeg et oppgjør med mitt eget liv. Jeg har ikke offisielt brutt med familien, men jeg lot bare være å ta kontakt med en del av den, for å se hva som skjedde. Det skjedde ingenting, dvs., de fortsatte som de alltid har gjort, ved å sende en gratulasjon på bursdagen min og that's it. Helt greit for meg, jeg gjør det samme til dem.

(Nå har jeg kontakt med noen i familien, da, de som jeg bryr meg om, og de som bryr seg om meg.)

Jeg syns, helt oppriktig, at man ikke skal pleie relasjoner som drar en ned. Det er gjerne mye mer smertefullt enn å la være.

Takk for innspill.

Nei, opplever ikke akkurat at de er ivrige. Besøk har de aldri kommet på. De ringer aldri, mailer aldri. Hender jeg får en bursdags-SMS, men aldri gave til jul eller bursdag. Vi treffes bare i det årlige besøket deres.

Da jeg var barn ble jeg ofte oppfordret til å ta kontakt oftere, men da jeg ringte eller spurte om jeg kunne besøke dem fikk jeg beskjed om at det ikke passet. Så det sluttet jeg med. Det ble med et par ganger i året, initiert av dem.

Jeg får tenke litt gjennom det. Kanskje det er like greit å bare gjøre som du har gjort. Jeg kan si at jeg har lagt planer hver gang det nærmer seg et årlig besøk, ta i mot de syrlige kommentarene, så tenker jeg at invitasjonene raskt tar slutt. Det tenker jeg fordi at det var et par år jeg ikke kunne fordi at jeg bodde i en annen by. Da jeg flyttet tilbake igjen til hjembyen min hadde en av slektningene, verten for middagsselskapet, bestemt seg for at jeg ikke lenger skulle inviteres (noe hennes mann da satte foten ned for).

Jeg får vel heller bare sette pris på den familien jeg har, som faktisk er der, og som jeg kan være meg selv rundt.

[Gjest Kayia]

Jeg har full forståelse for at du har opprettholdt kontakten sålangt, det er nok ikke lett å slå hånden av dem, men må nesten spørre litt i svaret mitt Greier du å kjenne på hvorfor du har holdt kontakten med dem fram til nå? Er det noe - tross følelsen av at det har vært falskt og stivt - du har likt ved å være en del av familien? Kan det foreksempel handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med din far, eller har det vært noe ok i relasjonen til dem?

Det er selvfølgelig ditt valg hvorvidt du vil opprettholde kontakten med dem, men om jeg var deg ville jeg være helt sikker på at det var riktig før jeg gikk til et slikt skritt. Er det noen blant denne gjengen du kan stole på og kunne snakket med foreksempel? Hva med han som satte ned foten da vertinnen ikke ville invitere deg, kan han være noen du kan åpne deg for? Alle er forskjellige, og det kan godt være at denne gjengen er så overfladiske som de har vært overfor deg, men kanskje kan de by på overraskende støtte og omsorg om de visste at alle dine dager ikke er rosa også? Jeg vet ikke altså - _du_ kjenner dem og vet, men å kutte kontakt med familie er jo noe det er verd å ha tenkt godt gjennom før det evt gjennomføres

[Gjest Ladytron]

Jeg har full forståelse for at du har opprettholdt kontakten sålangt, det er nok ikke lett å slå hånden av dem, men må nesten spørre litt i svaret mitt Greier du å kjenne på hvorfor du har holdt kontakten med dem fram til nå? Er det noe - tross følelsen av at det har vært falskt og stivt - du har likt ved å være en del av familien? Kan det foreksempel handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med din far, eller har det vært noe ok i relasjonen til dem?

Det er selvfølgelig ditt valg hvorvidt du vil opprettholde kontakten med dem, men om jeg var deg ville jeg være helt sikker på at det var riktig før jeg gikk til et slikt skritt. Er det noen blant denne gjengen du kan stole på og kunne snakket med foreksempel? Hva med han som satte ned foten da vertinnen ikke ville invitere deg, kan han være noen du kan åpne deg for? Alle er forskjellige, og det kan godt være at denne gjengen er så overfladiske som de har vært overfor deg, men kanskje kan de by på overraskende støtte og omsorg om de visste at alle dine dager ikke er rosa også? Jeg vet ikke altså - _du_ kjenner dem og vet, men å kutte kontakt med familie er jo noe det er verd å ha tenkt godt gjennom før det evt gjennomføres

''Kan det foreksempel handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med din far, eller har det vært noe ok i relasjonen til dem?''

Hmm, nå måtte jeg tenke meg litt om. Ja, tror kanskje det kan handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med min far. Han er jo en del av mitt opphav også, selv om vi ikke har kontakt. Så da er jo de også det, selv om jeg opplever at vi er ganske ulike. Det hender iblant at de trekker fram historier fra barndommen til han og mine onkler og tanter, og da sier de ofte fine ting om han. Det er litt godt å høre om de egenskapene han hadde før han havnet på skråplanet. At han var en bra person, godt likt og var dyktig innen interessene sine.

Jeg har også en del gode minner fra tidlig barndom. Da husker jeg at jeg følte at det var et trygt og godt sted å være. Men så fant de (nye) kjærester (tror ikke nødvendigvis at alle likte meg) og fikk nye familier og var opptatt med karrieren og tok ikke lenger kontakt, og så endte det som nå, med et middagsselskap i året.

''Er det noen blant denne gjengen du kan stole på og kunne snakket med foreksempel?''

Har en onkel som jeg liker godt, han er ikke så veldig mye eldre enn meg. Vi har truffet hverandre et par ganger utenfor familiebesøket og tatt en bursdagskaffe eller lignende. Kanskje jeg på sikt kunne ha snakket litt mer med han.

''Alle er forskjellige, og det kan godt være at denne gjengen er så overfladiske som de har vært overfor deg, men kanskje kan de by på overraskende støtte og omsorg om de visste at alle dine dager ikke er rosa også?''

Isåfall tror jeg det må bli nevnt onkel. De andre synes jeg det blir vanskelig å snakke med fordi de er så opptatt av sin egen fasade.

Hmm, det er vel nesten et år til neste gang, så jeg trenger ikke å forhaste meg.

[Gjest Kayia]

''Kan det foreksempel handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med din far, eller har det vært noe ok i relasjonen til dem?''

Hmm, nå måtte jeg tenke meg litt om. Ja, tror kanskje det kan handle om en slags kompensasjon for manglende kontakt med min far. Han er jo en del av mitt opphav også, selv om vi ikke har kontakt. Så da er jo de også det, selv om jeg opplever at vi er ganske ulike. Det hender iblant at de trekker fram historier fra barndommen til han og mine onkler og tanter, og da sier de ofte fine ting om han. Det er litt godt å høre om de egenskapene han hadde før han havnet på skråplanet. At han var en bra person, godt likt og var dyktig innen interessene sine.

Jeg har også en del gode minner fra tidlig barndom. Da husker jeg at jeg følte at det var et trygt og godt sted å være. Men så fant de (nye) kjærester (tror ikke nødvendigvis at alle likte meg) og fikk nye familier og var opptatt med karrieren og tok ikke lenger kontakt, og så endte det som nå, med et middagsselskap i året.

''Er det noen blant denne gjengen du kan stole på og kunne snakket med foreksempel?''

Har en onkel som jeg liker godt, han er ikke så veldig mye eldre enn meg. Vi har truffet hverandre et par ganger utenfor familiebesøket og tatt en bursdagskaffe eller lignende. Kanskje jeg på sikt kunne ha snakket litt mer med han.

''Alle er forskjellige, og det kan godt være at denne gjengen er så overfladiske som de har vært overfor deg, men kanskje kan de by på overraskende støtte og omsorg om de visste at alle dine dager ikke er rosa også?''

Isåfall tror jeg det må bli nevnt onkel. De andre synes jeg det blir vanskelig å snakke med fordi de er så opptatt av sin egen fasade.

Hmm, det er vel nesten et år til neste gang, så jeg trenger ikke å forhaste meg.

Veldig bra at du har tid til å tenke på dette før du skal ta en beslutning:) Jeg ville anbefalt deg å ta kontakt med onkelen som du ser ut til å ha mye til felles med, også aldersmessig, og være ærlig med hva du har følt. Fortell at alle dager ikke har vært gode, fortell at du føler deg litt på siden i familien, fortell også at du har satt pris på å være der, og at du ikke syntes det føltes ok da de diskuterte hvorvidt du skulle komme. Fortell også at det ikke har vært lett for deg mht din far. Jeg er sikker på - om han ikke er en ufølsom kort fyr, at han vi forstå dette. Kanskje kan han hjelpe deg til å føle deg mer tilpass og inkludert når du er sammen med dem også - om du skulle lande på at du ønsker dette. Jeg syns jo det høres ut som dette har vært en fin arena for deg også, selv om det har vært stivt og litt tullball med invitasjoner innimellom. Å få høre fine sider om et menneske man selv først og fremst ikke har så fine minner om, er ikke en ubetydelig verdi i seg selv for sitt eget liv ;-) Jeg ville som sagt vært helt sikker før jeg kuttet kontakt med familie helt. Det med røtter er noe eget - men for all del: det å opprettholde kontakten skal ikke gå ut over din egen helse