Vil ta, sykdommen vil ikke..Dum?

[Gjest Psykose eller medisiner?]

I dag tror jeg, jeg stod opp på feil fot.

Dagen startet med å krangle, krangle, krangle.

Jo mer jeg kranglet jo mer sint ble jeg.

Til slutt ble jeg så sint at jeg startet med de rare tingene jeg har begynt med i det siste når jeg er sint, nemlig å klappe i hendene.

Men det er jo ikke relevant for det jeg vil frem til her.

Jeg ble overbevist om at dem ville kun en ting med medisinene mine, det er å gi meg så mye bivirkninger at dem slipper å høre fra meg på en stund.

Jeg bestemte meg så og si på sekundet.

Jeg har ikke fått pratet med h*n som liksom skal prate med meg 1-2 ganger i uka på over en måned.

Men etter jeg bestemte meg for å slutte på medisiner på dagen.

Så ble det fart i sakene og h*n vil prate med meg allerede i morgen.

Mens jeg var sint kontaktet jeg advokat og ba han sende brev om at jeg ikke skulle ta medisiner før jeg evnt fikk et tvangsmedisineringsvedtak.

Så jeg føler på hele meg at det er det som kommer til å skje.

Ja, jeg vet det, det er bedre å ta piller hver dag enn å få en nål i baken hver 2-3 uke.

Jeg har fått sprøyter før, men det var frivillig.

Men med tvang, det hørtes nedverdigende ut at hvis du nekter å ta av deg buksa, så kommer det hoppende 2-3 menn over deg og fysisk drar ned buksa på deg og stikker den med makt i rumpa på deg.

Da nytter det ikke og si "jeg vil ikke".

Så jeg ser det selv, det er bedre å ta piller.

Men sykdommen taler i mot, den sier jeg ikke trenger medisiner, selv om personalet sitter personlig ved siden av meg og sier at jeg kan bli fryktelig dårlig av å slutte.

Og siden jeg ikke kan huske den forrige psykosen

, noe som får meg til å tro at det som er skrevet i journalen min er bare vrøvl, så påstår dem at jeg var fryktelig dårlig, det står jo i journalen min at jeg pratet med Gud og fikk befalinger av ham.

Det var bare en liten del av det som dem påstår som jeg ikke kan huske.

Det står også at jeg gikk ustelt ute i avdelingen i pyjamas og at jeg selv hadde sagt at jeg synes det var helt greit.

Så jeg ser den, de har nok flere grunner til å sette det dumme vedtaket om tvangsmedisinering, det er nok derfor h*n skal komme i morgen allerede å prate med meg, sikkert for å prate meg til fornuft og nærmest presse de pillene ned gjennom halsen på meg.

Akkurat nå er det sykdommen som er fremme i lyset, ellers ville jeg jo skjønt at det var best å ta de pillene og tatt dem.

Men når sykdommen er fremme i rampelyset så gir den beskjed til hjernen "jeg er mister sykdom, vennligst ikke ta i mot piller, hun har ikke godt av dem."

Personlig så tror hjernen nå at medisinene har forårsaket kreft.

Kanskje det er hjernen som spøker, eller kanskje jeg har rett..

Jeg har jo ikke liggende en røntgenmaskin som kan gjennomlyse hele meg.

Det er liksom som om hjernen har 2 sider.

Den ene er meg, den er god og snill, og den andre er ikke meg, og den er ond og slem.

Her en dag hadde jeg en krangel med den onde siden.

Jeg satt på badet og isolerte meg, noe jeg av og til gjør når jeg er ekstra lei meg.

Det som skjedde da var at den onde delen av hjernen tok tak i en farlig væske, som ville ha etset opp innvendig om jeg hadde drukket den.

Jeg kranglet med den onde siden og sa at jeg måtte legge den i fra meg, og den onde siden ville ikke.

Men jeg vandt, og takke meg til det.

Ellers hadde jeg kanskje ikke hatt spiserøret i god behold, og kanskje ikke pusterøret.

Så jeg ser den, hvis jeg ikke tar medisiner så vil kanskje den onde siden vinne, hvis det skjer en gang til.

Men sykdommen vinner en gang til, samme hvor mye jeg krangler med meg selv og sykdommen, så vinner sykdommen.

1-0 til sykdommen.

Jeg trenger 2 poeng for å vinne over sykdommen.

Men hvordan?

Sykdommen er flinkere til å spille dette spillet enn meg.

Jeg trenger råd fra dere, dere som forstår hvordan det er å være i denne situasjonen.

Kanskje dere kan hjelpe meg til å spille bedre?

Er jeg dum som ikke klarer bedre, eller er det bare sykdommen som er så sterk at den ikke lar seg vinne over?

Jeg tar sterkt i mot råd fra dere.

Dere er nå mitt siste håp, dere har nå mulighet til å hjelpe meg til å vinne, et spill som sykdommen leder!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå finnes det en sprøyte du kan få i overarmen hver 4. uke. Det er aller best. Spør etter den.

[frosken]

Hva oppnår du med å ikke ta medisinene dine? Annet enn at psykiateren sørger for øyeblikkelig å sette av tid til å snakke med deg?

[Gjest Psykose eller medisiner?]

Hva oppnår du med å ikke ta medisinene dine? Annet enn at psykiateren sørger for øyeblikkelig å sette av tid til å snakke med deg?

Det er det jeg spør meg selv også, jeg vil vel ikke vinne en dritt på det.

Sykdommen vinner, men ikke jeg.

Hvis jeg blir tvunget til å ta medisiner, så vinner kroppen, sykdommen vil jo bli bedre, men allikevel så er det ikke jeg som har vunnet.

[Gjest Psykose eller medisiner?]

Nå finnes det en sprøyte du kan få i overarmen hver 4. uke. Det er aller best. Spør etter den.

Kan jeg få spørre om hva den heter?

[frosken]

Det er det jeg spør meg selv også, jeg vil vel ikke vinne en dritt på det.

Sykdommen vinner, men ikke jeg.

Hvis jeg blir tvunget til å ta medisiner, så vinner kroppen, sykdommen vil jo bli bedre, men allikevel så er det ikke jeg som har vunnet.

Jeg tror du trenger å finne ut av hva det er du vinner. Kanskje ansvarsfraskrivelse, oppmerksomhet, kamp osv.

[Gjest Psykose eller medisiner?]

Jeg tror du trenger å finne ut av hva det er du vinner. Kanskje ansvarsfraskrivelse, oppmerksomhet, kamp osv.

Der har du et poeng!

Jeg tror at det sykdommen vil vinne på er oppmerksomhet fra meg og de rundt meg.

Men selv så vil jeg vinne kampen over sykdommen.

Jeg vil ikke lenger la sykdommen bestemme hva som er best for meg.

Men sykdommen er sterkest, og jeg trenger sårt kraft til å kjempe mot den.

[frosken]

Der har du et poeng!

Jeg tror at det sykdommen vil vinne på er oppmerksomhet fra meg og de rundt meg.

Men selv så vil jeg vinne kampen over sykdommen.

Jeg vil ikke lenger la sykdommen bestemme hva som er best for meg.

Men sykdommen er sterkest, og jeg trenger sårt kraft til å kjempe mot den.

Sykdommen er også deg. Det er du selv som motarbeider deg selv nå.

[Gjest Psykose eller medisiner?]

Sykdommen er også deg. Det er du selv som motarbeider deg selv nå.

Det er bare det at hjernen lurer meg til å tro at jeg er en del og sykdommen en annen.

Det blir liksom en krig mellom meg og den.

Jeg vet det blir å motarbeide seg selv.

Men når sykdommen, noe som egentlig er meg, men hjernen tror noe annet, så gir sykdommen blaffen i hva som egentlig er best for meg, den styrer liksom seg selv.

Jeg kommer liksom ikke til for å gripe inn og si at Nok er Nok

[Gjest Zippity]

Råder deg til å ta medisinene dine, er sikkert kjipt å bli tvunget til å ta sprøyte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan jeg få spørre om hva den heter?

Xeplion

[frosken]

Det er bare det at hjernen lurer meg til å tro at jeg er en del og sykdommen en annen.

Det blir liksom en krig mellom meg og den.

Jeg vet det blir å motarbeide seg selv.

Men når sykdommen, noe som egentlig er meg, men hjernen tror noe annet, så gir sykdommen blaffen i hva som egentlig er best for meg, den styrer liksom seg selv.

Jeg kommer liksom ikke til for å gripe inn og si at Nok er Nok

'' Jeg kommer liksom ikke til for å gripe inn og si at Nok er Nok

''

Hvorfor ikke?