Går jeg snart fra vettet?

[Gjest Psykose eller medisiner?]

Jeg vet jeg er syk, men jeg visste ikke at jeg var splitter pine gal.

Første døgn uten medisiner og jeg er allerede et monster.

Jeg som alltid er god og snill, vel jeg kan være litt hissig, men jeg er aldri farlig for noen andre.

Utenom når jeg er syk, når jeg er syk kunne sykdommen gjort det utenkelige.

Jeg har hatt trusler bak meg, alvorlige trusler som har blitt anmeldt og henlagt pga utilregnelighet.

Jeg har ikke truet eller hatt tanker om det på snart 1 år, pga jeg har vært så og si stabil.

Men nå er jeg virkelig redd.

Flere ganger i dag har jeg falt bort i min egen verden, der jeg drømmer i en våken tilstand.

Disse drømmene var forferdelige, jeg så klart for meg hvordan jeg brutalt drepte folk.

Jeg vet jo at så lenge jeg klarer å beholde noe av vettet mitt så kommer jeg aldri til å gjøre dette..

Dette skremmer meg, at jeg går ut av mitt gode jeg og blir brått til et monster.

Og det jeg synes er rart, er at jeg klarer å oppføre meg helt frisk når jeg prater med advokaten.

Men innerst inne prater den syke meg.

Jeg setter liksom på et skall, et skall av lureri.

Men hvem er det egentlig jeg lurer?

Ja, det er meg!

Men jeg klarer bare ikke vise meg syk for advokaten.

Derfor har jeg aldri lange møter med ham, nettopp fordi jeg er redd for å vise den syke meg om jeg prater for lenge.

Det som også har skjedd i dag som ikke skjer vanligvis er at jeg lå i sofaen med saksa og begynte å klippe av meg håret på kroppen.

Jeg tok litt på hodet og litt på armene.

Jeg forestilte meg også at jeg kunne klippe opp lufta rundt meg, så jeg klippet vilt rundt meg.

Jeg har også pratet mye med meg selv i dag.

Jeg vet det høres latterlig ut og tvilsomt.

Men det er sant.

Kanskje på tide å ta medisinene tenker sikkert dere.

Men for meg er sykdommen midt i rampelyset, noe som gjør at jeg ikke har noe bestemmelsesrett.

Vel, jeg bestemmer når jeg skal gå på toalettet og slike ting.

Men andre ting bestemmer sykdommen, for eksempel når jeg skal ta medisiner, eller når jeg skal gjøre dumme, latterlige ting.

Er det virkelige farlige tanker sykdommen har for seg?

Kan dette virkelig skje om noen ikke griper inn og gir meg medisinene med tvang?

Jeg får bare lyst å skrike ut, skrike til sykdommen og si "la meg være i fred."

Men hvis jeg begynner å skrike nå kommer vel folk flyvende fra alle retninger med ulende alarmer og overmanner meg som om jeg var en rabiat psykopat.

Jeg vil bare ut, ut av denne fæle tilstanden, ut av denne drømmetilstanden.

2-0 til sykdommen.

[frosken]

''Jeg setter liksom på et skall, et skall av lureri. ''

Jeg vet ikke hva som gjør at du ønsker å bli tvangsmedisinert, men det spørs om ikke behandlerne vil forsøke å gi deg ansvar for deg selv - noe jeg tror du er i stand til å ta i mye større grad enn du hittil har gjort.

Du sier at hittil har voldsepisoder ikke fått konsekvenser for deg pga tilregnelighet. Jeg tror du i fremtiden så avgjort risikerer å bli ansvarliggjort for det du gjør. For noen år siden, så var det en kvinne som skrev ganske mye her inne. Hun måtte sone flere år i fengsel som følge av vold mot personalet.

Jeg får tanker om at du dyrker sykdommen akkurat nå og at du ikke ønsker å holde fast ved friskhet.

[Gjest Zippity]

Hvis du tar medisiner forsvinner sykdommen, ta ansvar og ikke la den overmanne deg.

[Gjest Poncho]

For meg høres det ut som du vet hva som skjer. Du har litt kontroll og riktige tanker. Ta medisinen din, du skriver jo her hva som skjer om du ikke tar den. Ønsker du tvangsmedisinering? Ønsker du å skade noen? Det tror jeg ikke du gjør. Og svaret på å la dette være er å ta medisiner. Dette vet du, så da må du også gjøre det. Greier du det ikke selv, så må du snakke med behandleren din, helst idag.