et bilde..

[oppogfram]

Jenta på bildet..

Jeg hilste på ei jente i dag, på et bilde.. Jeg tror kanskje det kunne være hun som bor bak ordene.

Hun holdt et hus i hendene. Huset rommet trolig bilder og minner fra en tid som hadde vert. Men huset var tomt for smil og gode ord.

Det var ingen der sammen med henne. Kanskje de var inne i huset? Det var ingen der som så eller skjønte.

De som etterhvert fikk vite, ble borte i sanden.

Det var ingen gode voksne der, som vekket tillit eller en følelse av trygghet.

Jenta hadde lært seg å ikke trenge noen. De triste øynene hadde hun gjemt bak smilet. Det var uansett ingen der som så..

Klokka hang der. Den var god å ha når hun trengte å flykte inn i tiden. Når hun trengte å se at tiden tikker uansett hva man ønsker eller opplever. Tiden stopper aldri.

Hun sa ingen ting, jenta på bildet. Ordene var nok gjemt der inne et sted. Bak øynene og alt hun måtte holde i sine hender.

Det gjorde vondt å hilse på henne som bor bak ordene. Man trår liksom et steg nærmere.

Kanskje må jeg hilse på henne igjen, en annen gang. Lære henne bedre å kjenne.

Kanskje mine ord og hennes øyne kan gi en helhet for oss begge?

Kanskje vi sammen kan bli mer glade i ord og øyne? Om vi bare våger oss enda et steg nærmere?

Kanskje vi ikke trenger å være så alene lenger da?