Gruppe for skilte barn-Nhd hva mener du?

[Madelenemie]

Hei!

Nå har jeg tenkt litt mer.

Det positive med slike grupper er kanskje at barns slitenhet, jeg tenker da på de som bare flytter hver uke, fordi voksne ikke orker flytte hver uke, de med delt omsorg.

Jeg tror de barna blir veldig slitne, og da er det fint å få frem kanskje barnas stemme midt i alt dette, i et rom hvor det er lov å kjenne på sorg og slitenhet og at det fins andre som kjenner det akkurat sånn.

Da kan man senke skuldrene og slutte å ta seg samme og være flink, jeg tror det er det som er det fineste ved og en gang i blan for meg gå i en asperger gruppe, da sammenligner jeg med med de jeg bør og ikke mot mennesker som ikke har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.

Da slapper jeg av for trenger ikke "ta meg sammen"

[Madelenemie]

''Jeg har f.eks aldri rådet noen til å gå i såkalte sorggrupper.''

Jeg syns det er synd at du, med din profesjon, ikke ser nytten i at folk med samme grusomme opplevelse finner hverandre og kan hjelpe hverandre. Det er ikke gitt at en sorggruppe er et sted hvor man kun dyrker sorgen, de jeg har vært borti har hatt stort fokus på det å komme videre, det å greie å se at livet faktisk igjen kan bli helt fint. For det er kanskje det vanskeligste å se når man står med innvendig smerte til langt oppover ørene.

Hei!

Jeg leste det andre du skrev og jeg skjønte det.

Men kanskje er det personavhengig, for jeg takler/tåler dårlig og blir rastløs av å snakke for mye om triste ting, jeg vil videre og aldri viser jeg så mye uro, men hvis noen snakker om følelser vrir jeg meg på stolen, jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal høre på sånt, kan man ikke skrive det tenker jeg da.

Jeg finner ikke ord og løsninger, og da blir jeg urolig.

Jeg leter etter svar og løsninger, og når man så ikke vil sette opp en bestemmelse over hvordan man løser eller tenker eller føler neste gang, så tenker jeg det blir en karusell som ikke stopper og der man gjentar og gjentar at man er lei seg.

Jeg kan være lei meg for at jeg har asperger syndrom, men det ville ikke hjulpet meg å sitte i en ring med 10 til som var lei seg for det samme, da ville vi jo trykket hverandre ned, jeg trenger oppmuntring og konstruktiv tilbakemelding og ikke stakkars deg, det siste gir meg sterk uro.

[Gjest Balubaen]

Vet du, det har vært lignende tiltak på mine barns skole og jeg har konkludert nøyaktig på samme måte som deg.

Hos oss var det en forutsetning at barnet selv ønsket å delta og det ønsket ikke mitt barn, så da var den saken uansett grei.

Jeg er ikke tilhenger at at ting skal snakkes ihjel hvis det ikke er noe å snakke om og tenker at mitt barn heller ikke skal begynne å føle på at "jeg burde egentlig være veldig trist og lei meg nå, er det noe galt med meg når jeg ikke er det?, de mener jeg skal ha mange problemer pga dette, men det har jeg jo ikke osv."

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Nå har jeg tenkt litt mer.

Det positive med slike grupper er kanskje at barns slitenhet, jeg tenker da på de som bare flytter hver uke, fordi voksne ikke orker flytte hver uke, de med delt omsorg.

Jeg tror de barna blir veldig slitne, og da er det fint å få frem kanskje barnas stemme midt i alt dette, i et rom hvor det er lov å kjenne på sorg og slitenhet og at det fins andre som kjenner det akkurat sånn.

Da kan man senke skuldrene og slutte å ta seg samme og være flink, jeg tror det er det som er det fineste ved og en gang i blan for meg gå i en asperger gruppe, da sammenligner jeg med med de jeg bør og ikke mot mennesker som ikke har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.

Da slapper jeg av for trenger ikke "ta meg sammen"

''Det positive med slike grupper er kanskje at barns slitenhet, jeg tenker da på de som bare flytter hver uke, fordi voksne ikke orker flytte hver uke, de med delt omsorg''

Hun er hos han fra hver tirsdag til onsdag og annehver helg. Men siden han bor nærmest skolen, drar hun innom han hver dag likevel og vennene hennes bor nærmest faren. Det er naturlig og dra til han etter skolen, da pianoet står der, tennisracertene osv. Hun gjør fra seg fritidsaktivitenene mens hun er der (2 dager i uka) og hun tar med venner dit. Så kommer hun til meg i 17-tiden når jeg har kommet hjem fra jobb.

Jeg bor trangt så hun har mesteparten av sakene sine hos faren, selv om hun bor mest hos meg. Sønnen på 19 har også etterhvert valgt å være mest hos meg, til tross for at han ikke har noe rom her. Men de ser faren sin oftere nå enn tidligere da han pendlet. Da så de han bare hver 14 dag. Vi bor nært hverandre, så det er egentlig ikke noe problem.

[Mammantil3]

Hei!

Jeg leste det andre du skrev og jeg skjønte det.

Men kanskje er det personavhengig, for jeg takler/tåler dårlig og blir rastløs av å snakke for mye om triste ting, jeg vil videre og aldri viser jeg så mye uro, men hvis noen snakker om følelser vrir jeg meg på stolen, jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal høre på sånt, kan man ikke skrive det tenker jeg da.

Jeg finner ikke ord og løsninger, og da blir jeg urolig.

Jeg leter etter svar og løsninger, og når man så ikke vil sette opp en bestemmelse over hvordan man løser eller tenker eller føler neste gang, så tenker jeg det blir en karusell som ikke stopper og der man gjentar og gjentar at man er lei seg.

Jeg kan være lei meg for at jeg har asperger syndrom, men det ville ikke hjulpet meg å sitte i en ring med 10 til som var lei seg for det samme, da ville vi jo trykket hverandre ned, jeg trenger oppmuntring og konstruktiv tilbakemelding og ikke stakkars deg, det siste gir meg sterk uro.

''men det ville ikke hjulpet meg å sitte i en ring med 10 til som var lei seg for det samme''

Hvis man tror at sorggrupper fungerer slik som gruppeterapi vises på TV, så kan jeg forstå at det syns uoverkommelig. Det kan godt hende noen praktiserer på denne måten, men det har ikke jeg vært borti.

Sorggruppe handler mye om å treffe andre som har vært gjennom det samme som en selv, som forstår at armene kan føles som bly, som kan forstå at hverdagene svinger, som ikke ser rart på en om det kommer en tåre i en helt - for andre - merkelig situasjon osv. Og for de fleste er det viktig å høre hvordan andre har kommet seg videre, hvordan andre takler merkedager og vanskelig spørsmål, hvordan andre kan le og ha det gøy igjen.

Sorggruppe kan ikke forveksles med interesseorganisasjoner som har "treff". Mitt ene barn har en kronisk sykdom, og vi er flere foreldre som møtes både ansikt til ansikt og på et nettsted. Innimellom har man behov for å få sagt hvor jævlig urettferdig verden er, uten å nødvendigvis få motbør av typen "å, det er nå en mening med alt" eller "det finnes verre sjebner her i verden". For det vet vi, at andre har det verre, men når man står midt oppi en "storm" er det helt meningsløst å tenke på andre. Da er man seg selv nærmest. Også går det seg til, og neste gang er det noen andre som har behov for en utblåsning.

Alt er ikke problemer, men det er godt med et fellesskap.

[Gjest Nickløsheletida]

''men det ville ikke hjulpet meg å sitte i en ring med 10 til som var lei seg for det samme''

Hvis man tror at sorggrupper fungerer slik som gruppeterapi vises på TV, så kan jeg forstå at det syns uoverkommelig. Det kan godt hende noen praktiserer på denne måten, men det har ikke jeg vært borti.

Sorggruppe handler mye om å treffe andre som har vært gjennom det samme som en selv, som forstår at armene kan føles som bly, som kan forstå at hverdagene svinger, som ikke ser rart på en om det kommer en tåre i en helt - for andre - merkelig situasjon osv. Og for de fleste er det viktig å høre hvordan andre har kommet seg videre, hvordan andre takler merkedager og vanskelig spørsmål, hvordan andre kan le og ha det gøy igjen.

Sorggruppe kan ikke forveksles med interesseorganisasjoner som har "treff". Mitt ene barn har en kronisk sykdom, og vi er flere foreldre som møtes både ansikt til ansikt og på et nettsted. Innimellom har man behov for å få sagt hvor jævlig urettferdig verden er, uten å nødvendigvis få motbør av typen "å, det er nå en mening med alt" eller "det finnes verre sjebner her i verden". For det vet vi, at andre har det verre, men når man står midt oppi en "storm" er det helt meningsløst å tenke på andre. Da er man seg selv nærmest. Også går det seg til, og neste gang er det noen andre som har behov for en utblåsning.

Alt er ikke problemer, men det er godt med et fellesskap.

''Mitt ene barn har en kronisk sykdom, og vi er flere foreldre som møtes både ansikt til ansikt og på et nettsted. Innimellom har man behov for å få sagt hvor jævlig urettferdig verden er, uten å nødvendigvis få motbør av typen "å, det er nå en mening med alt" eller "det finnes verre sjebner her i verden"''

Jeg har også et kroniskt syk barn og har en gang vært på kurs over noen dager og en annen gang vært med på en gruppesamling på Riksen. Det ble så mange triste historier og sykdomsprat at jeg begynte og tro at det var jeg som bagaliterte sykdommen hans og om han var sykere enn jeg hadde trodd. Og det ble så mye fokus på rettigheter og krav som jeg aldri hadde tenkt over.

Vi har det best begge to når vi kan føle at livet hans er normalt uten for mye snakk om sykdom. Det er jo normalt. Må bare huske og ta medisinene til riktig tid. Han er nok ikke av de verst angrepet da.

[serenity777]

Jeg synes det er en god ide. Skilsmisse kan være veldig hardt for barn. Feks var det det for meg. Iallefall bør det være mulighet for objektiv støtte dersom feks nye steforeldre kommer inn i bildet, hvis det er fiendskap mellom de separerte osv.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg synes det er en god ide. Skilsmisse kan være veldig hardt for barn. Feks var det det for meg. Iallefall bør det være mulighet for objektiv støtte dersom feks nye steforeldre kommer inn i bildet, hvis det er fiendskap mellom de separerte osv.

I vårt tilfelle har jeg flyttet ut to ganger, slik at de har på en måte vent seg på det. Faren har pendlet slik at de også var vant til å være alene med meg.

Etter at jeg flyttet andre gang, fikk jeg høre at de synes jeg var dum som flyttet tilbake til han. På meg så virker det ikke som det er noen av dem som plages. Den som plages mest er nok meg til tider, selv om jeg vet så godt at det er riktig.

[tonie]

Enig med deg. Det burde være bare for de som faktisk sliter og trenger en slik samtalegruppe.

[Gjest kanskje ikke et slikt tilbud er så dumt]

Kjenner en del som har gått fra hverandre med små barn. Felles for dem er at de hele tiden insisterer på at barna tar det SÅ fint. Jeg har ikke hørt noen som har sagt noe annet faktisk.

Samtidig overhørte jeg en trist samtale mellom to søsken - de så ikke at jeg hørte det.

Inntrykket mitt var ihvertfall at de for all del ikke ville vise til foreldrene at de ikke syns dette var så greit. Og at de savnet veldig da mamma og pappa bodde sammen. Hjertet mitt blødde ihvertfall for de to søsknene.

[Madelenemie]

''men det ville ikke hjulpet meg å sitte i en ring med 10 til som var lei seg for det samme''

Hvis man tror at sorggrupper fungerer slik som gruppeterapi vises på TV, så kan jeg forstå at det syns uoverkommelig. Det kan godt hende noen praktiserer på denne måten, men det har ikke jeg vært borti.

Sorggruppe handler mye om å treffe andre som har vært gjennom det samme som en selv, som forstår at armene kan føles som bly, som kan forstå at hverdagene svinger, som ikke ser rart på en om det kommer en tåre i en helt - for andre - merkelig situasjon osv. Og for de fleste er det viktig å høre hvordan andre har kommet seg videre, hvordan andre takler merkedager og vanskelig spørsmål, hvordan andre kan le og ha det gøy igjen.

Sorggruppe kan ikke forveksles med interesseorganisasjoner som har "treff". Mitt ene barn har en kronisk sykdom, og vi er flere foreldre som møtes både ansikt til ansikt og på et nettsted. Innimellom har man behov for å få sagt hvor jævlig urettferdig verden er, uten å nødvendigvis få motbør av typen "å, det er nå en mening med alt" eller "det finnes verre sjebner her i verden". For det vet vi, at andre har det verre, men når man står midt oppi en "storm" er det helt meningsløst å tenke på andre. Da er man seg selv nærmest. Også går det seg til, og neste gang er det noen andre som har behov for en utblåsning.

Alt er ikke problemer, men det er godt med et fellesskap.

Hei!

Ja jeg kan forstå det.

Men ved snakk om følelser blir jeg rastløs, jeg begynner da å rydde eller gjøre noe fysisk, jeg snakker lite om følelser, jeg kan snakke om dem kort og på en konkret måte, men da for å systematisere dem inn slik at det hele blir forståelig.

Jeg lurer på om jeg derfor alltid har blitt sett på som kald av mange, jeg er ikke det, men jeg liker ikke snufsing, tårer og annen uforutsigbarehet. Dette er jo kanskje en form for alexithymi. Jeg tok en nett test på det og kom med høy grad av dette. Jeg har likevel lært mye om følelser de siste årene, det hjelper, men jeg blir fortsatt fort utålmodig og rastløs og kan si mye dumt for å fort få det andre menneske til å ta til fornuft feks.

Heldigvis er jeg klar over det. Jeg er nok ikke den rette til å uttale meg, sist gang i en gruppe ble jeg som sagt full av frustrasjon fordi det skjedde noe, som om noen ble lei seg?? ja og hva skal man gjøre da? Kan ikke menneske da finne en måte å spørre om råd, lage et system sånn at den følelsen blir ordnet opp i, ferdigbehandlet slik at man kommer videre og blir ferdig med Lei-seg. Mange med asperger har alexithymi.

Jeg skjønte likevel hva du skrev, og jeg føler mye inni meg, men jeg aner ofte ikke hva det er, men nå vet jeg at når det kiler på innsiden av kinnene så er jeg superglad. Jeg vet ikke om jeg har dette, men en nett test kunne indikere dette, men jeg har aldri spurt min psykiater.

[Gjest nickløsheiletida]

Kjenner en del som har gått fra hverandre med små barn. Felles for dem er at de hele tiden insisterer på at barna tar det SÅ fint. Jeg har ikke hørt noen som har sagt noe annet faktisk.

Samtidig overhørte jeg en trist samtale mellom to søsken - de så ikke at jeg hørte det.

Inntrykket mitt var ihvertfall at de for all del ikke ville vise til foreldrene at de ikke syns dette var så greit. Og at de savnet veldig da mamma og pappa bodde sammen. Hjertet mitt blødde ihvertfall for de to søsknene.

Vet du hva? Jeg tror du har rett jeg. Jeg har endret standpunkt og jeg tror hun bør delta i den gruppen. Det som skjer her nå er at yngstejenta kommer med tårer i øynene og lurer på om hun kan være hos meg på en dag hun skal være hos han.

Nå har han jammen meg begynt og la sin aggresjon gå ut over den yngste også og det har han greid å unngå tidligere. Den mannen har alvorlige problemer nå og de blir bare verre og verre. Jeg forstår ikke hva det er som feiler han.