NHD. Du har erfaring

[Gjest togli]

Du fikk barn da du ønsket det, så da har du ikke kjent på det altoppslukende savnet. Det å gå og lengte etter barn, sette alt annet på vent, ikke våge å planlegge noe fremover, for "da er jeg kanskje gravid" og den store skuffelsen og sorgen hver gang en mens dukker opp likevel - det gjør noe med en. Da er det vanskelig å se verdien i andre opplevelser.

Derfor må også ufrivillig barnløse behandles varsomt. De kan være villige til å gjøre "alt" for å få barn. Også gå med på å være testpersoner for nye metoder som ikke er trygge.

Klart det! Har venner og nær familie som har slitt i årevis med å få barn, så jeg vet hvor tøft det kan være....

Men jeg ville jo ikke tenkt at livet mitt var verdiløst om jeg ikke fikk barn?! Det er ikke alltid slik at livet blir slik vi ønsker det, men vi legger oss jo ikke ned for å dø uansett....

[tonie]

Du fikk barn da du ønsket det, så da har du ikke kjent på det altoppslukende savnet. Det å gå og lengte etter barn, sette alt annet på vent, ikke våge å planlegge noe fremover, for "da er jeg kanskje gravid" og den store skuffelsen og sorgen hver gang en mens dukker opp likevel - det gjør noe med en. Da er det vanskelig å se verdien i andre opplevelser.

Derfor må også ufrivillig barnløse behandles varsomt. De kan være villige til å gjøre "alt" for å få barn. Også gå med på å være testpersoner for nye metoder som ikke er trygge.

''Du fikk barn da du ønsket det, så da har du ikke kjent på det altoppslukende savnet. Det å gå og lengte etter barn, sette alt annet på vent, ikke våge å planlegge noe fremover, for "da er jeg kanskje gravid" og den store skuffelsen og sorgen hver gang en mens dukker opp likevel - det gjør noe med en. Da er det vanskelig å se verdien i andre opplevelser.''

Det tror jeg på. Det blir for lettvint å si at livet selvsagt hadde vært like verdifullt uten barn når man aldri har vært nødt til å føle på det savnet selv. Samtidig sier jo nesten alle at barna er viktigste og beste i livet. Man hadde selvsagt vært nødt til å finne andre ting som gav livet glede og mening hvis man ønsket seg men ikke kunne få barn, men savnet ville vel uansett være der? Det sitter dypt i oss, behovet for å skaffe avkom. Det er noe helt annet enn å ønske seg en SUV.

[Gjest Bellas]

Da kan de bli reservebesteforeldre! Jeg har tenkt å søke etter det til mitt barn, bare vet ikke hvordan jeg skal gjøre det enda.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vanskelig måle savn. Tross dette tror jeg det er verre savne barn enn barnebarn.

Jeg vil dog si at hele dette savnspørsmlet sier mye om folks evne til å få noe positivt ut av de muligheter en har. Studier viser at folk uten bar er lykkeligere enn folk med barn.

Heller enn å fokusere på savn av noe en ikke kan gjøre noe med, bør en fokusere p å få det best mulige ut av de muligheter en faktisk har. Et barnløst liv er fritt for mange av de begrensninger som følger med foreldrelivet.

[Gjest dwu]

Savnet etter barnebarn og egne barn kan ikke helt sammenliknes eller være like store for de aller fleste. Det er to forskjellige ting. Folk blir ikke like desperate etter barnebarn som enkelte blir etter å få egne barn. Det er tross alt barna som frivillig eller ufrivillig velger om de skal ha egne barn, ikke besteforeldrene. Og det må besteforeldrene akseptere. Om personer blir like glad for/i barn og barnebarn det er en annen sak, det blir nok de aller fleste

[Gjest]

Jeg har gått glipp av mange gode år med barna. Jeg skulle ønske jeg klarte å kose meg osv med dem. Det plager meg ganske mye.

Det siste året har ønsket om et barn til vært meget stort. Bl.a for å få denne muligheten som jeg ikke hadde med dem jeg har. Vi har vurdert det, men det føles for egoistisk å få barn på dette grunnlaget. Så jeg håper å få barnebarn å glede meg over.

[laban]

Jeg tror savnet etter egne barn er større enn evt. savn etter barnebarn. Man kan selvfølgelig gå med et sterkt håp om at det vil komme barnebarn (før man selv blir for gammel til å være sprek besteforelder f.eks.), men jeg tror de fleste vil oppfatte det som en hyggelig bonus.

Man kan jo ikke styre voksne barns liv, men vi føler jo på et vis at vi "burde" ha såpass kontroll over vårt eget liv at vi kan få egne barn hvis vi ønsker oss det. De som må streve i årevis for å få et barn de ønsker seg, lever med en lengsel både etter å få med seg det alle beskriver som store, meningsfylte begivenheter og med et press fra omverdenen om å være "normal og vellykket". Det er ingen misunnelsesverdig situasjon.

Med voksne barn vet man jo også godt at en familieforøkelse ikke alltid melder seg på det mest gunstige tidspunkt, så man ønsker vel at barnebarna skal komme når de er planlagte og etterlenget. Det gjør i hvert fall jeg, som har en voksen, samboende datter.

[laban]

Klart det! Har venner og nær familie som har slitt i årevis med å få barn, så jeg vet hvor tøft det kan være....

Men jeg ville jo ikke tenkt at livet mitt var verdiløst om jeg ikke fikk barn?! Det er ikke alltid slik at livet blir slik vi ønsker det, men vi legger oss jo ikke ned for å dø uansett....

Det kommer jo litt an på hvordan resten av livet har artet seg. Hvis man har opplevd mange nederlag og mye som føles meningsløst, kan nok tanken på barna være det som står igjen som en kontrast til tingene man kanskje helst ville vært foruten.

Selv hadde jeg ikke et meningsløst liv før jeg fikk barn, og jeg ville nok ikke følt det slik om jeg hadde forblitt barnløs, heller. Men det ville utvilsomt vært et savn. Godt hjulpet av alle de vellykkede mødrene som ubedt gnåler om hvordan det å få barn er det som gjør deg ordentlig voksen, ansvarsfull og selvutslettende (mens barnløse forblir infantile egoister) og i det hele tatt det som gir livet innhold og mening.

[Angustia]

Jeg tror savnet etter egne barn er større enn evt. savn etter barnebarn. Man kan selvfølgelig gå med et sterkt håp om at det vil komme barnebarn (før man selv blir for gammel til å være sprek besteforelder f.eks.), men jeg tror de fleste vil oppfatte det som en hyggelig bonus.

Man kan jo ikke styre voksne barns liv, men vi føler jo på et vis at vi "burde" ha såpass kontroll over vårt eget liv at vi kan få egne barn hvis vi ønsker oss det. De som må streve i årevis for å få et barn de ønsker seg, lever med en lengsel både etter å få med seg det alle beskriver som store, meningsfylte begivenheter og med et press fra omverdenen om å være "normal og vellykket". Det er ingen misunnelsesverdig situasjon.

Med voksne barn vet man jo også godt at en familieforøkelse ikke alltid melder seg på det mest gunstige tidspunkt, så man ønsker vel at barnebarna skal komme når de er planlagte og etterlenget. Det gjør i hvert fall jeg, som har en voksen, samboende datter.

Tillater meg nok en gang å signere på et innlegg av deg, og jeg er for ordens skyld bestemor ;-)

[Babette]

Det kommer jo litt an på hvordan resten av livet har artet seg. Hvis man har opplevd mange nederlag og mye som føles meningsløst, kan nok tanken på barna være det som står igjen som en kontrast til tingene man kanskje helst ville vært foruten.

Selv hadde jeg ikke et meningsløst liv før jeg fikk barn, og jeg ville nok ikke følt det slik om jeg hadde forblitt barnløs, heller. Men det ville utvilsomt vært et savn. Godt hjulpet av alle de vellykkede mødrene som ubedt gnåler om hvordan det å få barn er det som gjør deg ordentlig voksen, ansvarsfull og selvutslettende (mens barnløse forblir infantile egoister) og i det hele tatt det som gir livet innhold og mening.

Jeg er barnløs og lever godt med det. Til vanlig føler jeg ikke noe savn heller. Men altfor ofte skjer det på kurs og konferanser under middagen og etterpå at kvinnene kappes om å vise fram bilder og fortelle lange historier om barn og barnebarn. Og dette har blitt verre de siste årene da folk har bildene lagret på telefonen og dermed alltid har dem med seg.

Da har jeg naturlig nok ingenting å bidra med, og føler med utilpass og utenfor det fellesskapet som mødrene utstråler. De som fra før av var ukjente for hverandre ser også ut til å komme lett i snakk over tema barns gjøren og laden.

Mannfolk holder sjelden på slik, så da menger jeg meg heller med dem. De snakker fag og politikk og emner som alle kan delta i.

[Gjest night bird]

Det er vanskelig måle savn. Tross dette tror jeg det er verre savne barn enn barnebarn.

Jeg vil dog si at hele dette savnspørsmlet sier mye om folks evne til å få noe positivt ut av de muligheter en har. Studier viser at folk uten bar er lykkeligere enn folk med barn.

Heller enn å fokusere på savn av noe en ikke kan gjøre noe med, bør en fokusere p å få det best mulige ut av de muligheter en faktisk har. Et barnløst liv er fritt for mange av de begrensninger som følger med foreldrelivet.

''Studier viser at folk uten bar er lykkeligere enn folk med barn.''

Jeg prøvde å fortelle dette til en gjeng mødre, men de nektet å tro på meg/forskning. Lurer på hvorfor.

[laban]

Tillater meg nok en gang å signere på et innlegg av deg, og jeg er for ordens skyld bestemor ;-)

Er du bestemor, det visste jeg ikke. Hyggelig (regner jeg med)!

Datteren min fikk jo en lillebror da hun var ganske stor, så hun vet mye om hva det innebærer å ha småbarn i huset. Så hun har forespeilet meg (med glimt i øyet) at jeg skal få låne hennes foreløpig meget framtidige og hypotetiske barn så ofte og så mye jeg bare vil ;-)

[Angustia]

Er du bestemor, det visste jeg ikke. Hyggelig (regner jeg med)!

Datteren min fikk jo en lillebror da hun var ganske stor, så hun vet mye om hva det innebærer å ha småbarn i huset. Så hun har forespeilet meg (med glimt i øyet) at jeg skal få låne hennes foreløpig meget framtidige og hypotetiske barn så ofte og så mye jeg bare vil ;-)

Ja, jeg er bestemor - mojmoj :-) Har spredt barna over 15 år, hehe. Da 'Vesla' var 4 år og pappa'n døde, (& storesøster skulle bli mamma) sa Vesla at ho ikke var gammel nok til å bli tante, men ho kunne bli storesøster. Det blei en del rykter på bygda, for å si det slik ;-)

[EnolaGay]

Tja, når det kom til min svigermor så var det påstanden. Men i virkeligheten dreide det seg nok mer om å få dekket egne behov/ønsket om en omsorgsrolle/noe(n) å vie livet sitt til for å få uforbeholden kjærlighet tilbake. En sånn urealistisk bestemorrolle a la mormor og de åtte ungene. Når det ble klart at det ikke ville bli syvende mor i huset her, så dukket martyren opp og da kunne det være det samme. Intensiteten i de epsiodene der er etter ti år like overveldende for meg.

I den sammenhengen var jo i og for seg min egen mor ganske ærlig, å bli mor var ikke et prioritert ønske og det å være bestemor (også etter malen om den som elsker barnebarna, strikker, sitter barnevakt og finner glede i dem) heller ikke noe hun drømte om.

Personlig håper jeg å ha vært en så god mor at de ønsker meg som bestemor, og har bruk for meg. Men jeg tar ingenting for gitt bakgrunn og erfaring tatt i betraktning.. ;0)

[Lillemus]

Ja, jeg er bestemor - mojmoj :-) Har spredt barna over 15 år, hehe. Da 'Vesla' var 4 år og pappa'n døde, (& storesøster skulle bli mamma) sa Vesla at ho ikke var gammel nok til å bli tante, men ho kunne bli storesøster. Det blei en del rykter på bygda, for å si det slik ;-)

''Da 'Vesla' var 4 år og pappa'n døde, (& storesøster skulle bli mamma) sa Vesla at ho ikke var gammel nok til å bli tante, men ho kunne bli storesøster. Det blei en del rykter på bygda, for å si det slik ;-)''

*hehehehe* Poden her var 5 år da pappan og jeg skilte lag og jeg flyttet bort i samme gate som søstra mi. Poden fortalte da i barnehagen at "Pappa bor sammen med 'Trine' og mamma bor sammen med 'Grethe'..." Jadda. *hehe*

[Angustia]

''Da 'Vesla' var 4 år og pappa'n døde, (& storesøster skulle bli mamma) sa Vesla at ho ikke var gammel nok til å bli tante, men ho kunne bli storesøster. Det blei en del rykter på bygda, for å si det slik ;-)''

*hehehehe* Poden her var 5 år da pappan og jeg skilte lag og jeg flyttet bort i samme gate som søstra mi. Poden fortalte da i barnehagen at "Pappa bor sammen med 'Trine' og mamma bor sammen med 'Grethe'..." Jadda. *hehe*

*LOL*, skrattler gjenkjennende :-D