Samliv med en person med narsissistiske trekk

[Gjest Bjørvika]

Har vel begynt å erkjenne at jeg giftet meg med feil mann. Han har - tilsynelatende - svært god selvtillit, han er en "mester" i å skyve ansvaret på det som blir feil over på meg og "regler" endres hele tiden - utfra om det er ham eller andre det gjelder osv.osv. Jeg skjønner hva som skjer når dette pågår, og klarer vanligvis helt greit å plassere dette i kategorien "noe som gjelder ham, og ikke meg". Jeg opplever meg selv som trygg på dette området - blir bare så fortvilt over at samlivet og samspillet oss i mellom blir ganske så håpløst. Vi har to nydelige barn under 4 år. Det jeg strever med å finne svar på, er om jeg bør bli eller dra. Som alltid er det både fordeler og ulemper med begge deler. Det som bekymrer meg mest er barna. Er det best for dem at vi alle bor sammen, slik at jeg kan "skjerme" dem en del for hans utfall (de vil da leve med noe krangling mellom oss som jeg ikke klarer å styre) eller er det best å skille lag, slik at de slipper å bo i det turbulente forholdet oss i mellom? Det jeg er redd for med sistnevnte, er at han evt ønsker delt omsorg 50/50. Da vil de være mye alene med ham. Han er svært glad i barna, men jeg opplever at han har dårlig impulskontroll og blir selvsentrert, og klarer ofte ikke å sette deres behov fremfor sine. Hva vil være det beste for barna? VIl også bli takknemlig for råd for hvordan forholde seg til han om jeg blir - eller drar

[Gjest Annve]

Det er vanskelig å komme med råd. Men jeg ventet til barna var store før jeg skilte meg. Jeg følte at pappen deres ikke ville kunne ta vare på dem på en riktig måte.

Man skal selvfølgelig ikke bli værende i et helt håpløst forhold, men jeg synes at vi voksne rettferdiggjør valgene om skilsmisse med å sidesette barnas behov med sine egne.

Har ikke jeg det bra så har ikke barna det heller.

Dette er et utsagn jeg ikke heljhertet tror på.

Hvor turbulent et ekteskap er/blir er man i stor grad med på å skape selv. Jeg snakker selvfølgelig ikke om menn som er voldelige, men om to voksne mennesker som er i stand til å oppføre seg deretter.

Jeg tror barn har godt av å vokse opp med begge foreldrene sine. I disse dager hvor 50/50 deling er vanlig utsetter vi barna våre for flytting frem og tilbake, og jeg tror de fleste av oss voksne hadde slitt med å forholde seg til to hjem.

Man skal ikke holde sammen uansett, men jeg råder deg til å tenke deg om en, to og ti ganger.

Tenk på konsekvensene for deg, barna og situasjonen. Ved en skillsmisse må du gi fra deg barna til far 50% av tiden, de må pendle kortere eller lengre strekninger mellom hjemmene. Det kommer kanskje stesøsken, og helt sikkert stemor, og er dere unge søsken osv.

Kanskje er familierådgivning en ide for dere.

[Gjest togli]

Det er vanskelig å komme med råd. Men jeg ventet til barna var store før jeg skilte meg. Jeg følte at pappen deres ikke ville kunne ta vare på dem på en riktig måte.

Man skal selvfølgelig ikke bli værende i et helt håpløst forhold, men jeg synes at vi voksne rettferdiggjør valgene om skilsmisse med å sidesette barnas behov med sine egne.

Har ikke jeg det bra så har ikke barna det heller.

Dette er et utsagn jeg ikke heljhertet tror på.

Hvor turbulent et ekteskap er/blir er man i stor grad med på å skape selv. Jeg snakker selvfølgelig ikke om menn som er voldelige, men om to voksne mennesker som er i stand til å oppføre seg deretter.

Jeg tror barn har godt av å vokse opp med begge foreldrene sine. I disse dager hvor 50/50 deling er vanlig utsetter vi barna våre for flytting frem og tilbake, og jeg tror de fleste av oss voksne hadde slitt med å forholde seg til to hjem.

Man skal ikke holde sammen uansett, men jeg råder deg til å tenke deg om en, to og ti ganger.

Tenk på konsekvensene for deg, barna og situasjonen. Ved en skillsmisse må du gi fra deg barna til far 50% av tiden, de må pendle kortere eller lengre strekninger mellom hjemmene. Det kommer kanskje stesøsken, og helt sikkert stemor, og er dere unge søsken osv.

Kanskje er familierådgivning en ide for dere.

Jeg er enig i at når man vet at man faktisk KAN greie å leve i et samliv med den man har barn med, så bør man gjøre det... Mange vil nok mene at også jeg burde klart det den gangen jeg valgte å ta ut skilsmisse, for mannen min var ikke voldelig eller slem. Det er allikevel ikke alltid man ser hvordan et dårlig forhold kan slite på en psykisk i form av at man får angst e.l.... Når det går så langt, så synes jeg ikke man har noe valg....

Jeg har funnet ut at jeg aldri mer skal tenke at den og den burde jobba hardere for å holde sammen, for jeg ser bare forholdet utenfra og aner ikke hvilken kamp den ene eller begge av partene kjemper med inni seg hver eneste dag...

For min egen del har jeg slitt med utrolig dårlig samvittighet for det valget jeg gjorde, men jeg har med hjelp utenfra fått beskjed om at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Det viktigste for barna er å ha foreldre som fungerer godt psykisk, og dette tok jeg ansvar for da jeg valgte som jeg gjorde...

Sier ikke at det er slik for alle, for det er helt sikkert enkelte som tar litt for lett på dette også.... Det er et meget alvorlig valg å ta - og bør være siste utvei.

[Gjest togli]

Jeg ville bedt om en samtale med familievernkontoret alene, og tatt opp tankene mine med dem.

[Gjest Annve]

Jeg er enig i at når man vet at man faktisk KAN greie å leve i et samliv med den man har barn med, så bør man gjøre det... Mange vil nok mene at også jeg burde klart det den gangen jeg valgte å ta ut skilsmisse, for mannen min var ikke voldelig eller slem. Det er allikevel ikke alltid man ser hvordan et dårlig forhold kan slite på en psykisk i form av at man får angst e.l.... Når det går så langt, så synes jeg ikke man har noe valg....

Jeg har funnet ut at jeg aldri mer skal tenke at den og den burde jobba hardere for å holde sammen, for jeg ser bare forholdet utenfra og aner ikke hvilken kamp den ene eller begge av partene kjemper med inni seg hver eneste dag...

For min egen del har jeg slitt med utrolig dårlig samvittighet for det valget jeg gjorde, men jeg har med hjelp utenfra fått beskjed om at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Det viktigste for barna er å ha foreldre som fungerer godt psykisk, og dette tok jeg ansvar for da jeg valgte som jeg gjorde...

Sier ikke at det er slik for alle, for det er helt sikkert enkelte som tar litt for lett på dette også.... Det er et meget alvorlig valg å ta - og bør være siste utvei.

Jeg er enig med deg i det du skriver. Jeg også mener og sier at man ikke skal holde sammen uansett.

Svaret mitt var ment å få trådstarter til å reflektere over valgene sine.

Jeg vet av erfaring at man han lett for å henge seg opp i en løsning, enten den er å bli eller gå. Og da tror jeg mange av oss stenger av for å se andre løsninger som et forsvar for våre egne valg.

Hun sier selv at hun er bekymret for å overlate ansvaret for barna til far 50% fordi hun ikke føler seg komfortabel og trygg på at han mestrer det på en bra måte.

For meg ville det ha vært en veldig tungveiene grunn til å tenke løsninger som gjorde det mulig å bli i ekteskapet. Men går det på helsa løs, skal man selvfølgelig ikke bli værende.

[Gjest togli]

Jeg er enig med deg i det du skriver. Jeg også mener og sier at man ikke skal holde sammen uansett.

Svaret mitt var ment å få trådstarter til å reflektere over valgene sine.

Jeg vet av erfaring at man han lett for å henge seg opp i en løsning, enten den er å bli eller gå. Og da tror jeg mange av oss stenger av for å se andre løsninger som et forsvar for våre egne valg.

Hun sier selv at hun er bekymret for å overlate ansvaret for barna til far 50% fordi hun ikke føler seg komfortabel og trygg på at han mestrer det på en bra måte.

For meg ville det ha vært en veldig tungveiene grunn til å tenke løsninger som gjorde det mulig å bli i ekteskapet. Men går det på helsa løs, skal man selvfølgelig ikke bli værende.

Da tror jeg vi er enige

[Madelenemie]

Hei!

Jeg kjenner denne forstyrrelsen godt.

Mitt råd er, forlat han for din egen del. Jeg har sett livene til noen som valgte å bli, det ble tungt. Nå er det slik at barn ikke har godt av å være alene med en forelder med denne personlighetsforstyrrelsen, om de elsker sine barn er det ofte en egenkjærlighet, og barna reduseres mer til objekter som tjener mer til å speile den foreldre som har forstyrrelsen.

Hvis ikke din mann vil innse sin ødeleggende atferd og begynne å arbeide med seg selv, påta seg det ansvar han bør, og begynne å oppføre seg som voksen, tror jeg ditt liv og barnas vil bli vanskelig.

Jeg tror det er bedre de opplever det gode med en foreldre som er frisk og gir dem normalitet. Om han krever 50 % omsorg, vil de sikkert etter hvert velge å bo hos deg, fordi narsissistiske foreldre er vanskelige for barn å leve med.

Man har ingen egenverdi og lurer på om man eksisterer, normale barn tar stor skade av slike foreldre,

Jeg skjønner egentlig at det må være vanskelig for deg og ikke så enkelt, særlig hvis han krever 50 % omsorg, men hvis du klarer å få dokumentert at han har dette, burde jo du få hovedomsorgen? Jeg tror slike foreldre kanskje også ikke vil innse sin begrensing og kanskje ofte kreve en slik delt omsorg også om de ikke selv er istand til å ta seg skikkelig av barna, men kanskje er det mulig å via et familievernkontor, få frem hvor vanskelig det er å leve med han, og således at de kan fortelle deg mulighetene slik at du får hovedomsorgen noe du bør, da alle barn bør skjermes fra narsissistiske foreldre.