Seponeringssymptomer

[Gjest S.L.P]

Hei, jeg ser på meg selv som en kvinne som ikke mangler noe her i livet og som aldri har opplevd verken vold eller andre traumatiske livshendelser. Jeg har med andre ord; all grunn til å være lykkelig og tilfreds med livet mitt. Jeg kommer fra en liten by på østlandet hvor jeg har vokst opp i et godt hjem og med en god barndom. Jeg har nå verdens beste samboer og sammen har vi en nydelig sønn. I 2007 ble jeg uforklarelig syk med diagnosen moderat depresjon. Jeg har siden den gang gått i periodevis på effexor/venlafaxin og vært tidvis sykemeldt. I tiden før jeg ble gravid og under graviditeten gikk jeg ikke på medisin og jeg hadde det bra. Jeg jobbet mer eller mindre frem til fødselen. Men etter en fødselsdepresjon i fjor, begynte jeg nok en gang på medisin og har fungert utmerket siden..... Jeg har altså på 75 mg venlafaxin i ca 1 år, og sluttet brått sist mandag (altså for nesten en uke siden). Jeg vet jeg skulle trappet ned gradvis og samarbeidet bedre med legen, men jeg tenkte at siden dette er sånn en liten dose, går det vel bra. Det jeg opplever nå er et H..... uten like!! Jeg får støt gjennom kroppen, har en indre uro/angst inne i meg, flyktige selvmordtanker, gråter for ingenting, er hissig og irritabel og orker ingenting - vil bare sove. Dette kan jeg takle ettersom jeg vet det typiske seponeringssymptomer og jeg vet det snart vil gå over. Det verste er at jeg ikke lengre er fornøyd med livet mitt. Jeg tenker, fantaserer og drømmer stadig om andre menn og et annet liv (både fremmede og bekjente menn, som jeg ikke engang har ofret en tanke eller sett på åresvis. Jeg har aldri vært utro og kunne heller aldri vært det, men i den tilstanden jeg er i nå, vet man aldri.....Hva er galt med meg?!) Disse følelsene er så altoppslukende, at jeg klarer nesten ikke fokusere på noe annet. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt på noen som helst måte, men alikevel har jeg, som sagt, hatt 'drømmer' om noe 'bedre' og jeg lengter desperat etter den nyforelskede følelsen man har i begynnelsen av et forhold. Skikkelig teit - I know! Er det noe som har opplevd lignende? Hva kan dette være? Går det over? Jeg har aldri opplevd noe lignende (selvfølgelig har jeg hatt et lite avstandscrush i en og annen kar på typisk treningsenteret eller butikken, men aldri gjort noe med det fordi jeg vet det er galt. Har ikke lyst å gå til fastlegen min med dette fordi jeg er redd det er bare sånn jeg er. Men jeg håper det er en form for bivirkning av medisinslutten. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal kalle det. Hva det er for noe. Det kan jo ikke være angst. Hva høres overnevnte problem ut som for deg??

[Gjest Zyprexus]

Forstår jeg riktig at alle disse følelsene kommer da du sluttet på medisin? Hadde du noe lignende før, eller trappet du ned gradvis da? Min første tanke er å begynne med medisinen igjen (vet ikke om du må trappe opp, det får andre svare på) for så å trappe ned på riktig måte i sammarbeid med legen din.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg høres dette ut som en hypomani. Kanskje du har en bipolar lidelse og at dette er første oppoversvinging?

[Gjest]

For meg høres dette ut som en hypomani. Kanskje du har en bipolar lidelse og at dette er første oppoversvinging?

Jeg ble utredet for bipolar lidelse (ettersom en del i familen har det) for ett par måneder siden, men psykolgen konkulderte at jeg ikke hadde det.... Da gikk jeg på venlafaxin, men er ikke det en medisnin som forverrer en bipolar lidelse?

Jeg er en dessverre en person som under slike spørreskjemaer ubevisst kanskje ikke svarer helt ærlig alltid. Jeg svarer noen ganger det svaret jeg VIL være, og noen ganger er det vanskleig å forstå og kjenne seg igjen i det de spør om....

[Gjest]

Forstår jeg riktig at alle disse følelsene kommer da du sluttet på medisin? Hadde du noe lignende før, eller trappet du ned gradvis da? Min første tanke er å begynne med medisinen igjen (vet ikke om du må trappe opp, det får andre svare på) for så å trappe ned på riktig måte i sammarbeid med legen din.

Jeg sluttet tvert ettersom jeg forsøker å bli gravid med nr 3..... Ikke lurt, jeg vet....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg sluttet tvert ettersom jeg forsøker å bli gravid med nr 3..... Ikke lurt, jeg vet....

Nå må du virkelig tenke deg om. Ingenting er så farlig for en bipolar kvinne som graviditet.

OM du skal ha flere barn, må det skje i nært samarbeid med psykiater og gynekolog, og du må være på beskyttende medisiner.

[Gjest]

Nå må du virkelig tenke deg om. Ingenting er så farlig for en bipolar kvinne som graviditet.

OM du skal ha flere barn, må det skje i nært samarbeid med psykiater og gynekolog, og du må være på beskyttende medisiner.

Hvorfor er det farlig?

Noen ganger jeg kjenner jeg meg igjen i beskrivelsen på hypomani, andre ganger kjenner jeg meg ikke igjen i det hele tatt. Under forrige svangerskap, hadde jeg ingen problemer (verken psykisk eller fysisk). Sluttet da noen måneder i forveien på medisin. Husker ikke sluttingen på medisin, var like pyton som nå..... Nå kjenner jeg meg igjen i flere av symptomene på hypomani. Men det har jeg aldri gjort tidligere. Kan det ha vært på grunn av medisinen? Trodde nemlig at venlafaxin forverret en eventuell bipolarlidelse. Kan hypomani være et seponeringssymptom som vil gå over?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor er det farlig?

Noen ganger jeg kjenner jeg meg igjen i beskrivelsen på hypomani, andre ganger kjenner jeg meg ikke igjen i det hele tatt. Under forrige svangerskap, hadde jeg ingen problemer (verken psykisk eller fysisk). Sluttet da noen måneder i forveien på medisin. Husker ikke sluttingen på medisin, var like pyton som nå..... Nå kjenner jeg meg igjen i flere av symptomene på hypomani. Men det har jeg aldri gjort tidligere. Kan det ha vært på grunn av medisinen? Trodde nemlig at venlafaxin forverret en eventuell bipolarlidelse. Kan hypomani være et seponeringssymptom som vil gå over?

Fødselspsykoser (puerperalpsykoser) er sgs alltid del av en bipolar lidelse.

Du bør i hvert fall sørge for at alt faller til ro, og at du har vært stabil i mange måneder før du tenker på graviditet.