Normal oppførsel?

[Gjest sliten kone]

Føler mannen min er så ustabil.... egentlig burde jeg sett tegna tidlig i forholdet,

husker allerede i starten at han hadde noen episoder...

Han er stort sett rolig og besinnet,

men han kan miste helt besinnelsen om noe provoserer han, og det trenger ikke være store saken, men det kan være noe som går på stoltheten hans, følelse av å bli kritisert, ikke være bra nok....

F.eks. en gang for 7 år siden (i starten da vi ble kjærester), sa jeg noe,

bare en liten bagatell, men han tok det veldig ille opp og kastet ting i været så det nesten ble ødelagt (kunne like gjerne vært noe knuselig, for han kobler helt ut når han får slike "anfall", tenker liksom ikke over at han kan skade noe/noen)...

også bare gikk han ut av rommet, smelte døra etter seg.

Så kom han tilbake noen minutter senere, da hadde han fått roet seg...

sa han måtte bare gå ut, for det var hans måte å takle sånt på, ellers ville han bare klikke enda mer. Jeg ble mildt sagt redd, for jeg er ikke vant til slik oppførsel. Var jo redd han skulle klikke fullstendig og slå... men han sier han aldri kommer til å slå noen, og det har han heller aldri gjort, men når jeg ser han reagerer slikt på ting,

det med å rope ut skjellsord, kaste ting vegg i mellom... da blir jeg jo redd,

og nå har vi unger og, og de blir jo vettaskremt...

Jeg sier han må gå p åsinnemestringskurs, men da blir han bare enda mer provosert og sier jeg må gå på antiprovoseringskurs...

han sier det er min skyld, for det er jeg som provoserer!

Hvordan skal jeg takle når han er sånn?

Jeg bør kanskje bare holde kjeft, la han rase fra seg, og prøve å unngå ting som kan virke anklagende, kristiserende osv...

En annen ting er at det ikke virker som han takler div sosiale situasjoner,

f.eks. en gang vi var på en tilstelning på skolen,

jeg ville jo sitte sammen med de andre foreldrene i klassen, bli litt kjent, og vi hadde en god prat, men han nektet, satt seg for seg selv, jeg prøvde overtale han til å komme han og, men neida... da sa han at han hadde et ærend, og gikk....

Jeg har jo også hatt sosialangst, men har lært meg å takle det på et vis.

å unngå sosiale situasjoner er jo ingen løsning, da blir en bare enda mer redd...

Noe jeg kan gjøre for å hjelpe ham?

Han vil jo ikke innrømme at han har et problem

Er det jeg som er problemet?

[Lillemus]

Nei - det er ikke du som er problemet og det må du aldri - aldri - aldri la ham få deg til å tro!

Hadde det ikke vært for at dere har unger så hadde jeg vært snar til å si "dump ham", men jeg synes i det minste du kan forlange og kreve at han blir med på enten familierådgivning eller at han melder seg på et sinnemestringskurs. For han trenger så absolutt å lære seg en del strategier for hvordan han skal reagere når han blir provosert. Må innrømme at jeg ikke hadde stolt på at han ikke kommer til å slå en dag... Og det er helt klart ikke bra for barn å vokse opp med en så ustabil far!

Det er ingen andre du kan snakke med som kan snakke med ham? Gjerne en annen mann som han har tillt til og respekt for.

[Gjest sliten kone]

Vil for øvrig nevne at han går på et par medisiner jeg ikke husker navnet på, men er mot angst. Panikkangst...

En annen ting er at han snuser, når han prøver å slutte får han enda flere slike anfall, så jeg har faktisk sagt at han ikke får lov til å slutte enda, pga han blir som han blir. Da får han heller få seg nikotinplaster, ikke slutte brått...

[Lillemus]

Vil for øvrig nevne at han går på et par medisiner jeg ikke husker navnet på, men er mot angst. Panikkangst...

En annen ting er at han snuser, når han prøver å slutte får han enda flere slike anfall, så jeg har faktisk sagt at han ikke får lov til å slutte enda, pga han blir som han blir. Da får han heller få seg nikotinplaster, ikke slutte brått...

''Vil for øvrig nevne at han går på et par medisiner jeg ikke husker navnet på, men er mot angst. Panikkangst...''

Går han til psykolog / psykiater? Han forteller vel neppe denne hvordan han reagerer når han blir provosert? Kan du kanskje sende et brev til vedkommende og fortelle hvordan du oppfatter disse situasjonene? Ikke at jeg aner om det er noen vits, men...

[Gjest sliten kone]

''Vil for øvrig nevne at han går på et par medisiner jeg ikke husker navnet på, men er mot angst. Panikkangst...''

Går han til psykolog / psykiater? Han forteller vel neppe denne hvordan han reagerer når han blir provosert? Kan du kanskje sende et brev til vedkommende og fortelle hvordan du oppfatter disse situasjonene? Ikke at jeg aner om det er noen vits, men...

Bare hos fastlege. Tenker litt på om angsten har en sammenheng med

raserianfallene hans?

[Gjest]

Det er IKKE normalt og det er IKKE din skyld!

[Gjest sliten kone]

Bare hos fastlege. Tenker litt på om angsten har en sammenheng med

raserianfallene hans?

Men se her http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/--Jeg-har-tenkt-at-jeg-var-et-monster-2863223.html#.UUbjmVeVide

Jeg tenker litt på han jeg...

han har fortalt meg om da han gikk på skole,

følte at lærerne favoriserte andre elever og mobbet han,

om dette kan være en måte å reagere nå.... føler han må gå i forsvar liksom.

[Lillemus]

Bare hos fastlege. Tenker litt på om angsten har en sammenheng med

raserianfallene hans?

Da kan du ta kontakt med fastlegen hans, enten på telefon, mail eller et brev. For sånn kan dere ikke fortsette å ha det! Og pass deg veldig dersom han begynner å legge skylden over på deg og du (u)bevisst begynner å unngå normale ting for ikke å provosere ham - det blir nemlig helt feil! Det er han som har et problem!

[Gjest]

Men se her http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/--Jeg-har-tenkt-at-jeg-var-et-monster-2863223.html#.UUbjmVeVide

Jeg tenker litt på han jeg...

han har fortalt meg om da han gikk på skole,

følte at lærerne favoriserte andre elever og mobbet han,

om dette kan være en måte å reagere nå.... føler han må gå i forsvar liksom.

Men da må han ta ansvar og gjøre noe med det... greit at fortida er årsaken - men det er ikke greit at han ikke tar ansvar og gjør noe med det. Han må søke hjelp - i det minste for ungenes skyld.

[Lillemus]

Men se her http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/--Jeg-har-tenkt-at-jeg-var-et-monster-2863223.html#.UUbjmVeVide

Jeg tenker litt på han jeg...

han har fortalt meg om da han gikk på skole,

følte at lærerne favoriserte andre elever og mobbet han,

om dette kan være en måte å reagere nå.... føler han må gå i forsvar liksom.

Joda, det kan godt hende at han har opplevd mobbing på skolen og reagerer deretter, men han trenger absolutt behandling for å finne andre måter å avreagere på - det skal ikke gå ut over deg og barna - eller noen andre for den del.

Snakk med fastlegen hans og be denne henvise ham til psykiatrisk/psykologisk behandling videre - det trenger han!

[Gjest GA]

Det er IKKE du, og IKKE ungene som er problemet. Bare det at du tenker sånn er et faresignal. Man skal slippe å gå rundt på tå hev for å ikke "provosere" den man bor sammen med.

Jeg vokste opp med en far som var totalt uberegnelig sånn, han ble plutselig illsint for den minste ting og heiv ting rundt seg. Anbefales aldeles ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er absolutt ikke normal oppførsel.

Problemet ligger utelukkende inne i han. Det er vanskelig å gjøre noe med det når han selv ikke anerkjenner at problemet ligger hos han.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg skjønner godt du blir vettskremt, det hadde jeg blitt også!

Jeg hadde ikke holdt ut med en mann som kaster ting i veggen, noe helt annet er jo å bli sint å fortelle sin ektefelle at nå har man fått nok, det er jo ubehagelig nok, om man ikke på toppen skal si stygge ord og kaste ting, som jeg antar smeller og lager ulyder. ( å gå ut er jo greit)

Jeg er glad jeg er gift med en snill mann som bare blir sint 2-4 ganger pr år. (det er så normalt at det er bare å innfinne seg med det)(om ens ektefelle sier "nå har jeg fått nok!" med 5 ganger så høyt volum så betyr det at man der og da har fått nok og ikke for bestandig)

Det er nok ikke du som har noe problem, men utelukkende han.

Da er det han som må gjøre noe og lite du kan gjøre.

Men jeg forstår det ikke er lett når man har barn sammen.

[Gjest sliten kone]

Dette er absolutt ikke normal oppførsel.

Problemet ligger utelukkende inne i han. Det er vanskelig å gjøre noe med det når han selv ikke anerkjenner at problemet ligger hos han.

Han mener det er verre å banne enn å drive på sånn som han gjør....

for ungene kan høre banningen. Vel, jeg mener det er langt verre å skremme folk på den måten han gjør.

Og nei, han har fortsatt ingen problemer, det er ikke et tema...