Depresjon?

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Hei. Jeg er ei jente på 16 år som ikke har det helt bra med meg selv. Jeg går hele tiden og har det vondt inni meg. Jeg kan slite med å stå opp og gå på skolen. Jeg er veldig flink på skolen og gjør det så godt jeg kan, men det er den vondt klumpen jeg har i magen som gjør meg sliten og trist hele tiden. Jeg har dager der jeg kan være helt ødelagt inni meg og vil bare ligge i et mørkt rom å gråte. Jeg har vært igjennom noen tøffe perioder. På barneskolen ble jeg mobbet for utseende og for klesstil. Jeg ble banket opp på skolen og jeg ble slått av andre mennesker også. Når jeg begynte på ungdomsskolen, så var det jentene som ble verst mot meg. Jeg kom tidligere i puberteten enn andre og fikk pupper før de andre jentene. Dette skulle de ta meg for og jeg ble sett ned på med en gang. i 2009 ble jeg utsatt for en ulykke. Jeg ble påkjørt, og dette var litt med vilje og litt med ikke vilje. Jeg var lei av å våkne om morran og tenke på at " Når jeg kom på skolen nå, så var det noe dritt å få etter meg" Etter jeg ble påkjørt, fikk jeg veldig mye oppmerksomhet. Da begynte de jentene som var slemme mot meg og plutselig bli snille. Andre jenter som hadde vært snille mot meg gikk ut med det ryktet at jeg prøvde på selvmord, og plutselig så mente hele skolen at jeg var sinnsyk i hodet mitt. Det har gått litt over 3 år siden ulykken, men jeg sliter fortsatt med meg selv. Jeg blir lei meg for ingenting, og jeg gruer meg til å møte nye jenter. Jeg går på videregående i en klasse med 4 gutter og 8 jenter. Disse jentene har aldri gjort meg noe eller sagt noe til meg, men det er bare det at jeg klarer ikke å se på meg selv som bra nok for noen. Jeg har det vondt inni meg og jeg takler ikke mas og stress. Noen ganger så spør jeg meg selv om hvorfor jeg ikke døde når jeg ble påkjørt, da hadde alt vært mye lettere for meg og folk hadde fått det som dem ville. Jeg begynte å kutte meg for å få bort smerten inni meg til å helle se blodet mitt renne. Jeg skjulte det, helt til typen min fant ut av det. Da var det nok, men jeg fikk beskjed om å komme meg til en psykolog, sånn at jeg kunne få hjelp. Jeg vil ikke gå til en psykolog. Jeg vil føle meg sterk og jeg vil ikke virke svak. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å komme meg videre, droppe alt som hadde skjedd og bare se det positive i ting. Dessverre så har jeg ikke klart det. Jeg har falt ned igjen på det vonde, og har det helt forferdelig med meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med og jeg vil bare være helt for meg selv og ikke gjøre noe...

[Lillemus]

Det er ikke svakt å gå til psykolog, tvert om så viser det at du er sterk og tar tak i din egen situasjon og ber om hjelp. Så ring fastlegen og bestill time i dag og be om henvisning videre. *klem*

[Mandolaika]

Kjære deg, så vondt å lese hvordan du har det. Har du foreldre eller noen slektninger du kan snakke med?

Du skal overhodet ikke se på det å gå til psykolog som at du er svak! Tvert i mot er det en styrke å ta ansvar for din egen psykiske helse!

[Madelenemie]

Hei!

Når man har det sånn som du har det er det godt å få noen kvalifiserte å snakke med, det er da en fin hjelp for deg å gå til en psykolog eller en psykiater.

Det er å ta ansvar og være sterk å innse at noen ganger er livet sånn at man trenger hjelp. Sånn er det iblant for alle mennesker, voksne som unge som for barn.

Noen ganger trenger man hjelp lenge, noen ganger kort, det avhenger bare av hva slags vansker man har og de tingene du strever med bør du snakke med en psykolog eller psykiater om.

Jeg har gått til psykiater når jeg var barn og når jeg ble voksen, fordi jeg trengte det, jeg fikk god hjelp og riktig hjelp og å innse at man kan trenge noen å snakke med har ingen ting med å være sterk eller svak å gjøre, men mer med å ta ansvar for å gjøre noe med det man sliter med, så tenk heller at du er sterk og moden når du som nå vedkjenner deg at du har hatt vansker og ikke opplever livet så enkelt, med riktig hjelp kan livet kjennes mye bedre ut om kort tid, det kan jeg si deg også av egen erfaring- Jeg hadde det ikke lett når jeg var 16 år, men i dag snart som mamma til en på 16 år :-) har jeg et godt liv, takket være en god psykiater som har hjulpet meg med det som var og iblant enda er vanskelig for meg.

Lykke til :-)

[Gjest sangsol]

Kjære deg. Det er hjelp å få. Og livet blir lysere igjen

Du er ei flink og sterk person som nå tar et tak for din egen helse.Veldig bra. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen. Fortell det du har fortalt her. Du og din fastlege blir enige om hva å gjøre. lykke til:)

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Hei!

Når man har det sånn som du har det er det godt å få noen kvalifiserte å snakke med, det er da en fin hjelp for deg å gå til en psykolog eller en psykiater.

Det er å ta ansvar og være sterk å innse at noen ganger er livet sånn at man trenger hjelp. Sånn er det iblant for alle mennesker, voksne som unge som for barn.

Noen ganger trenger man hjelp lenge, noen ganger kort, det avhenger bare av hva slags vansker man har og de tingene du strever med bør du snakke med en psykolog eller psykiater om.

Jeg har gått til psykiater når jeg var barn og når jeg ble voksen, fordi jeg trengte det, jeg fikk god hjelp og riktig hjelp og å innse at man kan trenge noen å snakke med har ingen ting med å være sterk eller svak å gjøre, men mer med å ta ansvar for å gjøre noe med det man sliter med, så tenk heller at du er sterk og moden når du som nå vedkjenner deg at du har hatt vansker og ikke opplever livet så enkelt, med riktig hjelp kan livet kjennes mye bedre ut om kort tid, det kan jeg si deg også av egen erfaring- Jeg hadde det ikke lett når jeg var 16 år, men i dag snart som mamma til en på 16 år :-) har jeg et godt liv, takket være en god psykiater som har hjulpet meg med det som var og iblant enda er vanskelig for meg.

Lykke til :-)

Tusen hjertelig takk for svar!

Jeg må nok bare få hjelp snart..

Men det hjalp meg å få vite hva andre syntes og menes..

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Kjære deg. Det er hjelp å få. Og livet blir lysere igjen

Du er ei flink og sterk person som nå tar et tak for din egen helse.Veldig bra. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen. Fortell det du har fortalt her. Du og din fastlege blir enige om hva å gjøre. lykke til:)

Tusen hjertelig takk for svar!

Det blir å ringe fastlegen med en gang ferien er ferdig!

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Kjære deg, så vondt å lese hvordan du har det. Har du foreldre eller noen slektninger du kan snakke med?

Du skal overhodet ikke se på det å gå til psykolog som at du er svak! Tvert i mot er det en styrke å ta ansvar for din egen psykiske helse!

Tusen hjertelig takk for svar!

Det blir å ringe fastlegen med en gang påsken er ferdig!

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Det er ikke svakt å gå til psykolog, tvert om så viser det at du er sterk og tar tak i din egen situasjon og ber om hjelp. Så ring fastlegen og bestill time i dag og be om henvisning videre. *klem*

Tusen hjertelig takk for svar!

Det blir å ringe fastlegen med en gang ferien er ferdig!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette skal tas alvorlig. Slik alvorlig mobbing lager sår i sjelen, og det gir et dårlig selvbilde.

Ta straks kontakt med fastlegen din. Be om en henvisning til psykolog. Dette er nødvendig for at du skal komme deg ut av denne depresjonen og den smerten du bærer på.

[skipohoi]

Hei,

Jeg opplever det ikke svakt å søke hjelp, og håper du får profesjonell hjelp med det første.

Det være seg psykolog eller annen samtaleterap / i coaching.

Jeg har fått inntrykk av at "antidepressiva" deles ut over en lav sko her i landet. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan et eventuelt psykolog-besøk vil utarte seg- men eg ville, om eg hadde vært din bror, vært noe betenkt om du kom hjem og sa at det var "antideppressiva" som var løsninga for å få deg "frisk".

Det er helt på trynet at en skal havne "utenfor" i klassen fordi en blir først kjønnsmoden....

Det tyder på stor usikkerhet hos de andre og det er meget synd at det ikke var 1 eneste i klassen som hadde "mot" nok til å stå i mot dette håpløse "flertallssynet". Utrolig kor dumme vi kan bli i "flokk".

Dette er langt på sidelinjen- men jeg tror aldri jeg vil forstå hvordan en mann som Hitler klarte å samle hele Tyskland i den galskapen- tenk et helt land i flokk med så groteske virkemiddel for å nå et helt på tryne- mål -som alle tydeligvis er enige om..

Lykke til- håper det blir bedre for deg snart....

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Hei,

Jeg opplever det ikke svakt å søke hjelp, og håper du får profesjonell hjelp med det første.

Det være seg psykolog eller annen samtaleterap / i coaching.

Jeg har fått inntrykk av at "antidepressiva" deles ut over en lav sko her i landet. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan et eventuelt psykolog-besøk vil utarte seg- men eg ville, om eg hadde vært din bror, vært noe betenkt om du kom hjem og sa at det var "antideppressiva" som var løsninga for å få deg "frisk".

Det er helt på trynet at en skal havne "utenfor" i klassen fordi en blir først kjønnsmoden....

Det tyder på stor usikkerhet hos de andre og det er meget synd at det ikke var 1 eneste i klassen som hadde "mot" nok til å stå i mot dette håpløse "flertallssynet". Utrolig kor dumme vi kan bli i "flokk".

Dette er langt på sidelinjen- men jeg tror aldri jeg vil forstå hvordan en mann som Hitler klarte å samle hele Tyskland i den galskapen- tenk et helt land i flokk med så groteske virkemiddel for å nå et helt på tryne- mål -som alle tydeligvis er enige om..

Lykke til- håper det blir bedre for deg snart....

Tusen hjertelig takk for svar!

Det var ganske vondt å være den eneste, og når venninnene mine gikk imot meg fordi jeg hadde kommet lengre enn dem, så visste jeg at de ikke var skikkelige venninner.

Jeg fikk mer oppmerksomhet blant guttene, men det var ikke det jeg ville. Jeg ville ha venninne mine som støttet meg, fordi det var ganske tungt å få mensen som 12 åring, og alle sammen mobbet meg uansett hva det skulle være. Jeg har heldigvis noen venninner nå som bryr seg veldig mye, og en kjæreste som hjelper meg, men det er resten av gjengen som begynte det hele som gjør at jeg vil bare gråte med en gang jeg ser dem. Mye var vel sjalusi, men når det gikk utover meg at jeg skulle bli banket opp, ble sendt til legevakta osv, så var det plutselig ikke så gøy lenger.

Jeg har bestemt meg for å skaffe meg hjelp. Jeg takler ikke dette lenger, og jeg sliter med å gå ut døra. Jeg er livredd for hva folk sier, hvordan de ser på meg og hva de snakker om med en gang de snur ryggen til meg. Søvnen min ligger på 3-4 timer om natten og jeg har dratt på meg mye mageproblemer pga. dette her. Den følelsen jeg går med inni meg er helt forferdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg har det rett og slett helt jævlig med meg selv.. Jeg ser meg selv i speilet og tenker at jeg ikke er verdt noe, for det er jeg ikke. Det har folk sagt helt siden 1.klasse, at jeg egentlig bare kan gå å dø, fordi jeg ikke er verdt noe.

Det som er, er at jeg får ganske mange likes på facebook når er det bilder av meg, men de sitter bak en skjerm og lyver meg midt i trynet. Jeg er egentlig ei 16 år gammel jente som hadde det bra en liten periode, men det har blitt et sår som aldri vil gro. Jeg klarer ikke å ta imot positive ting, fordi jeg ser på meg selv som stygg og feit.

[Gjest]

Dette skal tas alvorlig. Slik alvorlig mobbing lager sår i sjelen, og det gir et dårlig selvbilde.

Ta straks kontakt med fastlegen din. Be om en henvisning til psykolog. Dette er nødvendig for at du skal komme deg ut av denne depresjonen og den smerten du bærer på.

Tusen hjertelig takk for svar! Det var ganske vondt å være den eneste, og når venninnene mine gikk imot meg fordi jeg hadde kommet lengre enn dem, så visste jeg at de ikke var skikkelige venninner. Jeg fikk mer oppmerksomhet blant guttene, men det var ikke det jeg ville. Jeg ville ha venninne mine som støttet meg, fordi det var ganske tungt å få mensen som 12 åring, og alle sammen mobbet meg uansett hva det skulle være. Jeg har heldigvis noen venninner nå som bryr seg veldig mye, og en kjæreste som hjelper meg, men det er resten av gjengen som begynte det hele som gjør at jeg vil bare gråte med en gang jeg ser dem. Mye var vel sjalusi, men når det gikk utover meg at jeg skulle bli banket opp, ble sendt til legevakta osv, så var det plutselig ikke så gøy lenger.

Jeg har bestemt meg for å skaffe meg hjelp. Jeg takler ikke dette lenger, og jeg sliter med å gå ut døra. Jeg er livredd for hva folk sier, hvordan de ser på meg og hva de snakker om med en gang de snur ryggen til meg. Søvnen min ligger på 3-4 timer om natten og jeg har dratt på meg mye mageproblemer pga. dette her. Den følelsen jeg går med inni meg er helt forferdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg har det rett og slett helt jævlig med meg selv.. Jeg ser meg selv i speilet og tenker at jeg ikke er verdt noe, for det er jeg ikke. Det har folk sagt helt siden 1.klasse, at jeg egentlig bare kan gå å dø, fordi jeg ikke er verdt noe.

Det som er, er at jeg får ganske mange likes på facebook når er det bilder av meg, men de sitter bak en skjerm og lyver meg midt i trynet. Jeg er egentlig ei 16 år gammel jente som hadde det bra en liten periode, men det har blitt et sår som aldri vil gro. Jeg klarer ikke å ta imot positive ting, fordi jeg ser på meg selv som stygg og feit og som ikke klarer noen ting.

Jeg sliter også med å få i meg mat. Jeg er redd for å spise for mye, for da kan jeg legge på meg. Jeg går helse og oppvekst linjen på videregående og vet godt hva spiseforstyrrelser er. Jeg har ikke tenkt til å dra på meg det, men det gjør så vondt. Jeg gråter mer enn jeg smiler, og jeg er redd mer enn jeg føler meg trygg..

[skipohoi]

Tusen hjertelig takk for svar!

Det var ganske vondt å være den eneste, og når venninnene mine gikk imot meg fordi jeg hadde kommet lengre enn dem, så visste jeg at de ikke var skikkelige venninner.

Jeg fikk mer oppmerksomhet blant guttene, men det var ikke det jeg ville. Jeg ville ha venninne mine som støttet meg, fordi det var ganske tungt å få mensen som 12 åring, og alle sammen mobbet meg uansett hva det skulle være. Jeg har heldigvis noen venninner nå som bryr seg veldig mye, og en kjæreste som hjelper meg, men det er resten av gjengen som begynte det hele som gjør at jeg vil bare gråte med en gang jeg ser dem. Mye var vel sjalusi, men når det gikk utover meg at jeg skulle bli banket opp, ble sendt til legevakta osv, så var det plutselig ikke så gøy lenger.

Jeg har bestemt meg for å skaffe meg hjelp. Jeg takler ikke dette lenger, og jeg sliter med å gå ut døra. Jeg er livredd for hva folk sier, hvordan de ser på meg og hva de snakker om med en gang de snur ryggen til meg. Søvnen min ligger på 3-4 timer om natten og jeg har dratt på meg mye mageproblemer pga. dette her. Den følelsen jeg går med inni meg er helt forferdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg har det rett og slett helt jævlig med meg selv.. Jeg ser meg selv i speilet og tenker at jeg ikke er verdt noe, for det er jeg ikke. Det har folk sagt helt siden 1.klasse, at jeg egentlig bare kan gå å dø, fordi jeg ikke er verdt noe.

Det som er, er at jeg får ganske mange likes på facebook når er det bilder av meg, men de sitter bak en skjerm og lyver meg midt i trynet. Jeg er egentlig ei 16 år gammel jente som hadde det bra en liten periode, men det har blitt et sår som aldri vil gro. Jeg klarer ikke å ta imot positive ting, fordi jeg ser på meg selv som stygg og feit.

Hei,

Off, dette er helt bak mål, slik du har hatt det opp gjennon årene. Det er ikke helt uvanlig å ha negative tanker om seg selv i perioder, men at det så til de grader går ut over selvbilde og nattesøvnen er særdeles alvorlig.

Du er ikke stygg og teit, men flink og smart. Du er ei helt unik jente, og livet ditt er verdt akkurat like mye som livet til andre personer på jorda. Uansett hudfarge, hårfarge, kroppsfasong, meninger, utseende osv.

Eg var en periode hos samtaleterapeut i 2005 og også litt i 2007 for låg selvtillitt og dyp kjærlighetssorg. Det ene rådet var å si til meg selv hver morgen i spegelen:" Eg er glad i meg selv- eg respekterer meg selv". Kan høres merkelig ut, men når en er på bånn- må en begynne et sted.

Jeg er glad du har venninner nå og at du har en kjæreste som støtter deg- etterhvert håper eg du kan glede deg enda mer over det, og at den innvendige smerten vil slippe taket sakte, men sikkert. Om du fungerer brukbart nå med alle disse problem og bare 3-4 timer søvn- tenk på det enorme potensialet du har i en "normal- situasjon" der du kan legge deg klokken 22:00 med et smil om munnen og sove som en stein til klokken 07:00 og ta i mot den nye dagen med helt åpne armer.

Lykke til, igjen...

[Gjest som å lese om meg]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp!.

Bortsett fra ulykken du var i, føler jeg at jeg leser om meg selv. Jeg oppsøkte ikke hjelp, og sliter den dag idag med å ta kontakt med andre mennesker, i frykt for hvordan de vil være etterhvert...om de vil "svikte meg" slik jeg har opplevd såå mange ganger før. Fysisk mobbing og plaging er tusen ganger bedre enn den psykiske mange jenter driver med.

Jeg oppsøkte hjelp først som 24 åring, nå er jeg skeptisk til "alt og alle".

Nok om meg..Håper virkelig du oppsøker hjelp - og ikke minst at du får den hjelpen du så sårt trenger !

[Gjest som å lese om meg]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp!.

Bortsett fra ulykken du var i, føler jeg at jeg leser om meg selv. Jeg oppsøkte ikke hjelp, og sliter den dag idag med å ta kontakt med andre mennesker, i frykt for hvordan de vil være etterhvert...om de vil "svikte meg" slik jeg har opplevd såå mange ganger før. Fysisk mobbing og plaging er tusen ganger bedre enn den psykiske mange jenter driver med.

Jeg oppsøkte hjelp først som 24 åring, nå er jeg skeptisk til "alt og alle".

Nok om meg..Håper virkelig du oppsøker hjelp - og ikke minst at du får den hjelpen du så sårt trenger !

Ble litt feil å skrive at fysisk er så mye bedre, men noen ganger er ord og handling verre når det kommer til det psykiske. Det blir kanskje på en måte fysisk plaging og mobbing det og..hmm..

[Gjest Poncho]

Kjenner igjen det du beskriver så godt om disse smertene, de kan gnage en stakkar i stykker. Søk hjelp hos fastlegen din og få henvisning til en psykolog. Det er ille å ha det sånn, jeg har selv vært plaget i årevis, men terapi og litt medisiner innimellom hjelper. I tillegg vil du lære deg måter å tenke på og takle livet på som vil gjøre deg sterkere. Jeg synes det er en styrke i det å tørre og søke hjelp. Lykke til ;-).

[Gjest .......slitenjentemedsmerter]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp!.

Bortsett fra ulykken du var i, føler jeg at jeg leser om meg selv. Jeg oppsøkte ikke hjelp, og sliter den dag idag med å ta kontakt med andre mennesker, i frykt for hvordan de vil være etterhvert...om de vil "svikte meg" slik jeg har opplevd såå mange ganger før. Fysisk mobbing og plaging er tusen ganger bedre enn den psykiske mange jenter driver med.

Jeg oppsøkte hjelp først som 24 åring, nå er jeg skeptisk til "alt og alle".

Nok om meg..Håper virkelig du oppsøker hjelp - og ikke minst at du får den hjelpen du så sårt trenger !

Tusen hjertelig takk for svar! Det var ganske vondt å være den eneste, og når venninnene mine gikk imot meg fordi jeg hadde kommet lengre enn dem, så visste jeg at de ikke var skikkelige venninner. Jeg fikk mer oppmerksomhet blant guttene, men det var ikke det jeg ville. Jeg ville ha venninne mine som støttet meg, fordi det var ganske tungt å få mensen som 12 åring, og alle sammen mobbet meg uansett hva det skulle være. Jeg har heldigvis noen venninner nå som bryr seg veldig mye, og en kjæreste som hjelper meg, men det er resten av gjengen som begynte det hele som gjør at jeg vil bare gråte med en gang jeg ser dem. Mye var vel sjalusi, men når det gikk utover meg at jeg skulle bli banket opp, ble sendt til legevakta osv, så var det plutselig ikke så gøy lenger.

Jeg har bestemt meg for å skaffe meg hjelp. Jeg takler ikke dette lenger, og jeg sliter med å gå ut døra. Jeg er livredd for hva folk sier, hvordan de ser på meg og hva de snakker om med en gang de snur ryggen til meg. Søvnen min ligger på 3-4 timer om natten og jeg har dratt på meg mye mageproblemer pga. dette her. Den følelsen jeg går med inni meg er helt forferdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg har det rett og slett helt jævlig med meg selv.. Jeg ser meg selv i speilet og tenker at jeg ikke er verdt noe, for det er jeg ikke. Det har folk sagt helt siden 1.klasse, at jeg egentlig bare kan gå å dø, fordi jeg ikke er verdt noe.

Det som er, er at jeg får ganske mange likes på facebook når er det bilder av meg, men de sitter bak en skjerm og lyver meg midt i trynet. Jeg er egentlig ei 16 år gammel jente som hadde det bra en liten periode, men det har blitt et sår som aldri vil gro. Jeg klarer ikke å ta imot positive ting, fordi jeg ser på meg selv som stygg og feit og som ikke klarer noen ting.

Jeg sliter også med å få i meg mat. Jeg er redd for å spise for mye, for da kan jeg legge på meg. Jeg går helse og oppvekst linjen på videregående og vet godt hva spiseforstyrrelser er. Jeg har ikke tenkt til å dra på meg det, men det gjør så vondt. Jeg gråter mer enn jeg smiler, og jeg er redd mer enn jeg føler meg trygg..