Paranoia, ansvarsfraskrivelse eller min feil?

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Det er noe jeg ikke får fred med, som jeg håper noen kan hjelpe meg med.

Kjæresten (nå: eks) var utro og har oppført seg ufordragelig synes jeg, og jeg føler han prøver å sykeliggjøre meg for å slippe å ta ansvar. Men så begynner jeg å bli usikker på om det er noe galt med mine reaksjoner, og at han har grunn til å tro jeg er en potensiell morder? Vi må ha en del å gjøre med hverandre i årene som kommer, og jeg får vondt i magen av hele situasjonen.

Da jeg fant ut at han hadde vært utro ville han ikke ut med hele sannheten, og jeg følte han spilte et spill med meg og jeg ble paff over hvilke feige og frekke forklaringer han kom med. Derfor konfronterte jeg de to han sa han hadde vært utro med. Dette mener han var helt sykt gjort av meg, og han har visstnok fått støtte fra noen i at jeg reagerte helt urimelig.

Den første dagen ropte og gråt jeg, truet ikke med noe, men konfronterte han med det jeg oppfattet som manipulasjon og ansvarsfraskrivelse. Han sa han løy fordi han var redd jeg skulle drepe han og at han prøvde å skåne min psykiske "skjørhet" (som han tydeligvis mener jeg har). Jeg har forstått det som at han også sa dette til de han var utro med, for å få de til å holde det skjult.

Etter noen uker ville han ha meg tilbake, men det gnagde på meg og jeg ville han skulle innrømme alt så jeg kunne slapp å føle meg paranoid. Jeg måtte presse han til slutt, og da gikk han til fysisk angrep på meg for å kaste meg ut. Etterpå fikk han dårlig samvittighet og det var som om luften gikk ut av han, og han innrømmet mer utroskap og løgn. Han sa han gikk til angrep fordi han var livredd og at jeg hadde mord i blikket. Jeg prøvde å forklare at jeg bare var veldig sint og lei meg fordi han løy og selvfølgelig aldri kom til å drepe han, men det trodde han ikke noe på.

Han mener jeg er "psykisk tvilsom" fordi jeg gråt to ganger i løpet av forholdet. Den første gangen: Vi hadde aldri kranglet før, og en kveld ga han meg the silent treatment fordi jeg ikke fanget opp at han ville ha sex. Jeg forsøkte å finne ut hva som var feil, men han nektet å si noe, og jeg forholdt meg rolig og bestemte meg for å ikke la meg manipulere. Derfor gikk jeg meg en tur ut i hagen og var borte i 10 minutter, og da jeg kom tilbake var han helt fra seg fordi han ikke visste hvor jeg hadde vært. Han er en stor mann og jeg ble redd han fordi jeg oppfattet han som overdrevent ute av kontroll og anklagende. Jeg holdt meg rolig en god stund men til slutt begynte jeg å gråte. Jeg har fått juling før, så jeg knekker kanskje litt fortere enn andre i spente situasjoner.

Den andre gangen jeg gråt var jeg sliten og oppgitt. Helt rolig gråt som ingen andre menn har blitt skremt av. Konteksten var flere silent treatments fra han, som jeg opplevde at kom ut fra det blå.

Vi har aldri kranglet annet enn dette, med unntak av det jeg har nevnt har vi hatt det bra sammen. Han sier selv jeg var bra og veldig tålmodig med han, og at jeg er en av svært få han har stolt på og likt. Det han fremhever er de to episodene med gråting, som han mener indikerer at jeg er ustabil, og som tydeligvis gir han grunn til å tro jeg kan drepe han. Han fremhever også at jeg var på legevakten i tenårene med situasjonsbetinget psykisk reaksjon (han så journalnotatet en gang han skulle skrive ut antibiotika til meg). Jeg har prøvd å forklare at det hadde en god grunn (Jeg hadde en voldelig kjæreste, men det er jeg nesten redd for å si til han fordi jeg nå tenker han kan bruke det også mot meg), men det hjelper ikke.

Jeg har spurt han: Er du egentlig så redd meg? Tror du egentlig på det selv at jeg kan drepe deg? Ja, sier han, fordi jeg reagerer ikke normalt. Det har jeg aldri gjort i hans øyne. Likevel vil han vi skal være venner, fordi han liker meg så godt. Jeg har tenkt at han er paranoid eller at han dramatiserer for å flytte fokus og slippe å stå til rette for hvordan han oppfører seg. Når jeg heller mer mot det siste blir jeg sint, og da får han på en måte bekreftet sine anklager.

Jeg synes ikke dette er noe morsomt. Sviket blir bare dobbelt så vondt når reaksjonene mine blir sykeliggjort i tillegg, og han behandler meg som om jeg er en farlig potensiell morder. Det gjør det ekstra sårt og vanskelig å akseptere. Det er lett å klandre han her, men hva hvis det ER jeg som er grunnen til at han reagerer sånn? Hvordan kan jeg vite det? Og hvis det er paranoia hos han, hvordan kan jeg best forholde meg til det?

[Gjest Havelar]

Hvorfor må du forholde deg til ham i det hele tatt? At han ønsker å være venner er ingen grunn, snarere tvert i mot. Slik du beskriver forholdet dere i mellom, er det vel best å ikke ha noe med ham å gjøre?

Ikke bruk tid å gruble på om det kan være noe i det han har sagt, eller om han er gal/farlig/slem, bare hold deg helt unna og gå videre i livet ditt. At du i det hele tatt vurdere om det kan være noe sant i hans beskrivelse av deg, sier meg at dette forholdet (også "vennskap") er dårlig for deg. Ingenting av det du forteller vitner om at du er farlig eller syk på noen som helst måte. Men du er nok veldig var for kritikk og hva andre måtte mene om deg. Gi blaffen i hva han har sagt, og ikke la han si noe mer!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med det forbehold at jeg kun har historien fra din side:

Han er paranoid.

Det forholder du deg best til ved å holde avstand.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Hvorfor må du forholde deg til ham i det hele tatt? At han ønsker å være venner er ingen grunn, snarere tvert i mot. Slik du beskriver forholdet dere i mellom, er det vel best å ikke ha noe med ham å gjøre?

Ikke bruk tid å gruble på om det kan være noe i det han har sagt, eller om han er gal/farlig/slem, bare hold deg helt unna og gå videre i livet ditt. At du i det hele tatt vurdere om det kan være noe sant i hans beskrivelse av deg, sier meg at dette forholdet (også "vennskap") er dårlig for deg. Ingenting av det du forteller vitner om at du er farlig eller syk på noen som helst måte. Men du er nok veldig var for kritikk og hva andre måtte mene om deg. Gi blaffen i hva han har sagt, og ikke la han si noe mer!

På grunn av jobb og knøttsmå forhold her vi bor. Jeg tror ikke han er farlig. Kanskje er han typen til å bli fysisk når han er veldig emosjonell eller blir presset til noe han ikke vil, f.eks. å si sannheten, men han er mer sånn at han lukker seg og blir kald. Tror han kommer til å oppføre seg helt ok i jobbsammenheng, bl.a. fordi han ikke vil at noen skal vite dette. Det er mer at jeg synes det er vondt og unødvendig at det skal være sånn.

Å vurdere om det er noe sant i andres beskrivelser, er det nødvendigvis uheldig? Jeg tenker at alle har deler av seg de ikke ser så godt selv, og at fastlåste situasjoner lettere løser seg hvis partene blir mer bevisst på hvordan de selv virker inn på andre. Jeg har ikke gjort det lett for han å snakke seg bort, og jeg har vært både sint og pågående. Hvordan jeg gir inntrykk av å kunne drepe skjønner jeg derimot ikke, og hvis det er noe så vil jeg gjerne endre på det.

Var for kritikk: Definitivt.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Med det forbehold at jeg kun har historien fra din side:

Han er paranoid.

Det forholder du deg best til ved å holde avstand.

Jeg har prøvd å ta med alle momenter han sannsynligvis ville ha nevnt.

Men er det sånn da, med de paranoide, at man kan få en følelse av at de dramatiserer og "spiller spill", og at det likevel oppleves "virkelig" for dem?

Det som taler for paranoia er at han er skeptisk til andre mennesker, "liker ingen", har sagt han føler seg utrygg hjemme, og jeg var som sagt en av få han har stolt på. Han har aldri hatt forhold før meg, og har sagt at andre damer - og pasientene hans - bare prøver å utnytte han.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Jeg har prøvd å ta med alle momenter han sannsynligvis ville ha nevnt.

Men er det sånn da, med de paranoide, at man kan få en følelse av at de dramatiserer og "spiller spill", og at det likevel oppleves "virkelig" for dem?

Det som taler for paranoia er at han er skeptisk til andre mennesker, "liker ingen", har sagt han føler seg utrygg hjemme, og jeg var som sagt en av få han har stolt på. Han har aldri hatt forhold før meg, og har sagt at andre damer - og pasientene hans - bare prøver å utnytte han.

Glemte å ta med at han er livredd for å ha en kjønnssykdom, selv om han tester negativt, og at han derfor tar kurer med jevne mellomrom. Han anklaget meg for å ha smittet han, enda jeg har aldri hatt noen kjønnssykdom, men det nektet han å tro på, selv om jeg argumenterte både med manglende symptomer og negativt testresultat. Kanskje det er en del av paranoiaen, da.

[Gjest Havelar]

På grunn av jobb og knøttsmå forhold her vi bor. Jeg tror ikke han er farlig. Kanskje er han typen til å bli fysisk når han er veldig emosjonell eller blir presset til noe han ikke vil, f.eks. å si sannheten, men han er mer sånn at han lukker seg og blir kald. Tror han kommer til å oppføre seg helt ok i jobbsammenheng, bl.a. fordi han ikke vil at noen skal vite dette. Det er mer at jeg synes det er vondt og unødvendig at det skal være sånn.

Å vurdere om det er noe sant i andres beskrivelser, er det nødvendigvis uheldig? Jeg tenker at alle har deler av seg de ikke ser så godt selv, og at fastlåste situasjoner lettere løser seg hvis partene blir mer bevisst på hvordan de selv virker inn på andre. Jeg har ikke gjort det lett for han å snakke seg bort, og jeg har vært både sint og pågående. Hvordan jeg gir inntrykk av å kunne drepe skjønner jeg derimot ikke, og hvis det er noe så vil jeg gjerne endre på det.

Var for kritikk: Definitivt.

Selv om dere må se hverandre, behøver dere ikke å være venner eller snakke om noe som helst som innebærer følelser, hvordan han har det, hvorfor han sa og oppførte seg slik og slik, hvorfor du oppførte deg og sa det og det. Han virker paranoid, ja, og det er ingen ting du kan gjøre med det. Ikke gå inn i diskusjoner med ham overhodet, ikke snakk sammen privat. Det høres ikke ut som du har noe å frykte mht at noe av det han har sagt om deg er sant. Hvis han føler det er sant, er det fordi han er syk, og det kan ikke du gjøre noe med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har prøvd å ta med alle momenter han sannsynligvis ville ha nevnt.

Men er det sånn da, med de paranoide, at man kan få en følelse av at de dramatiserer og "spiller spill", og at det likevel oppleves "virkelig" for dem?

Det som taler for paranoia er at han er skeptisk til andre mennesker, "liker ingen", har sagt han føler seg utrygg hjemme, og jeg var som sagt en av få han har stolt på. Han har aldri hatt forhold før meg, og har sagt at andre damer - og pasientene hans - bare prøver å utnytte han.

Det høres ut som paranoia.

Ut fra det du skriver, tolker jeg at han er lege. Paranoia og legevirksomhet går vanligvis dårlig sammen.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Det høres ut som paranoia.

Ut fra det du skriver, tolker jeg at han er lege. Paranoia og legevirksomhet går vanligvis dårlig sammen.

Er det noe noen bør varsles om, eller skal det bare få gå sin gang?

Det skal sies at han har gitt seg litt med praten om at alle pasientene prøver å utnytte han. Det kan være fordi jeg til slutt sa fra om hva jeg mente om det, eller fordi han har begynt i ny jobb hvor han tydelig kan se at pasientene ER syke og trenger hjelp.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Selv om dere må se hverandre, behøver dere ikke å være venner eller snakke om noe som helst som innebærer følelser, hvordan han har det, hvorfor han sa og oppførte seg slik og slik, hvorfor du oppførte deg og sa det og det. Han virker paranoid, ja, og det er ingen ting du kan gjøre med det. Ikke gå inn i diskusjoner med ham overhodet, ikke snakk sammen privat. Det høres ikke ut som du har noe å frykte mht at noe av det han har sagt om deg er sant. Hvis han føler det er sant, er det fordi han er syk, og det kan ikke du gjøre noe med.

Jeg håper bare ikke det er et spill han spiller med meg, for jeg synes det er sårende nok det han allerede har gjort om han ikke skal peke på meg og si "hjelp, du er gal!" når jeg reagerer på en måte jeg trodde var helt normalt i en slik situasjon.

[Gjest Havelar]

Jeg håper bare ikke det er et spill han spiller med meg, for jeg synes det er sårende nok det han allerede har gjort om han ikke skal peke på meg og si "hjelp, du er gal!" når jeg reagerer på en måte jeg trodde var helt normalt i en slik situasjon.

Men ikke la han få anledning til å spille spill. Slutt å bry deg. Ikke snakk om disse temaene med ham overhodet igjen. Hvis han sier disse tingene til deg for å ramme deg, og gi deg ansvar for at det gikk som det gikk, er han ikke bra for deg. Hvis han sier disse tingene fordi han er syk og virkeligheten hans er forvridd, er han ikke bra for deg. Hvorfor må du vite grunnen til at han er slem, holder det ikke at han er slem? Jeg tror du trygt kan konkludere med at det ikke er deg det er noe galt med. Har du allikevel mistanke om at det er noe med deg og dine reaksjoner som ikke er helt sunne for deg selv, skaff deg en behandler eller snakk med andre, gode venner og familie, ikke med eksen. Han vil ikke gi deg gode svar.

[Gjest tydeligvis_skremmende]

Men ikke la han få anledning til å spille spill. Slutt å bry deg. Ikke snakk om disse temaene med ham overhodet igjen. Hvis han sier disse tingene til deg for å ramme deg, og gi deg ansvar for at det gikk som det gikk, er han ikke bra for deg. Hvis han sier disse tingene fordi han er syk og virkeligheten hans er forvridd, er han ikke bra for deg. Hvorfor må du vite grunnen til at han er slem, holder det ikke at han er slem? Jeg tror du trygt kan konkludere med at det ikke er deg det er noe galt med. Har du allikevel mistanke om at det er noe med deg og dine reaksjoner som ikke er helt sunne for deg selv, skaff deg en behandler eller snakk med andre, gode venner og familie, ikke med eksen. Han vil ikke gi deg gode svar.

Hvordan slutter man å bry seg om noen man er glad i?

[Gjest Havelar]

Hvordan slutter man å bry seg om noen man er glad i?

Man tenker at det er en person med paranoide trekk som ikke ønsker deg noe godt, er utro og kaller deg gal. En person som gjør deg redd, usikker og får deg til å gråte. En du har det mye bedre uten.