Sårt tema- barn

[Gjest Tante Magda]

Hvor "frisk" må man egentlig være for å ha barn. Jeg skjønner jo alt det der med økonomi i orden, omsorgsevne osv...

Men jeg har en familie som slår hardt ned på psykiske lidelser. Dvs. man skal være veldig sterk osv. for å ha barn. Jeg føler det er et hint til meg. Jeg har passer familiens barn i alle år og er nært knyttet til dem. Jeg er veldig ansvarsfull og har masse å gi dem. Elsker å være sammen med dem.

Jeg har tatt abort to ganger fordi jeg ikke turte ansvaret.

Jeg føler livet er meningsløst uten barn nå når jeg begynner å bli i midten av tredveåra. Alle mine venner har barn. Føler meg så utenfor. Jeg er alltid den som er barnevakt fordi jeg tilbyr meg det fordi jeg liker så godt å være sammen med barn. Har aldri turt å få barn fordi jeg har slitt med både angst og depresjoner, noe som aldri er der nå jeg er sammen med barn og andre som gir meg noe. Det er mest når jeg er alene.

Jeg tør ikke få barn pga. hva andre tenker om meg. Fordi jeg har i perioder levd et sløvt liv og gitt litt f i meg selv......og en person i familien er med i alt som er av styre på skolen osv osv og sier man må være veldig sterk for å ha barn. Føler meg aldri bra nok.

[Gjest sangsol]

Så heldige tante-barn du har, som har ei så omsorgsfull person som elsker å ta seg av dem

Jeg hadde også ei slik tante da jeg var barn, og hun er eneste tante jeg også har god kontakt med i voksen alder. Jeg hjelper henne dersom jeg ser det trenges (hun spør aldri).

Så de er heldige de små, som har ei tante som faktisk elsker å være sammen med dem

Hvor frisk man må være for å få barn selv? Jeg kan ikke svare for det. Men dersom du er langt nede og totalt utslitt, så vil en baby eller 1.5 åring ikke ta hensyn til det. Barnet må ha sitt først _ uansett_ . Som småbarnsmor må man i perioder kunne, og være villig til, å bare være _mor_. Det kan være perioder hvor det er problematisk å få nok tid til å være i fred på toalettet, å få dusjet, eller å få fullført sitt eget måltid. Det kan også være problematisk å få nok søvn. Slike perioder kan vare flere måneder i strekk....og noen er riktig uheldig og får ikke en hel natts søvn på år... Man bør være frisk til å takle det, og/eller ha noen rundt seg som kan ta tak en gang i blant.

Dersom du tidligere har valgt bort det å få barn pga egen helse, så vitner det om at du tar ansvar. Det er viktig at din helse går først. Du kan være den perfekte tante og låne og kose med barn ofte, for så ikke måtte gjøre det når du er langt nede eller redusert på annen måte.

[Gjest]

Håper du får et godt svar på dette.

*Klem*

[Gjest Tante Magda]

Så heldige tante-barn du har, som har ei så omsorgsfull person som elsker å ta seg av dem

Jeg hadde også ei slik tante da jeg var barn, og hun er eneste tante jeg også har god kontakt med i voksen alder. Jeg hjelper henne dersom jeg ser det trenges (hun spør aldri).

Så de er heldige de små, som har ei tante som faktisk elsker å være sammen med dem

Hvor frisk man må være for å få barn selv? Jeg kan ikke svare for det. Men dersom du er langt nede og totalt utslitt, så vil en baby eller 1.5 åring ikke ta hensyn til det. Barnet må ha sitt først _ uansett_ . Som småbarnsmor må man i perioder kunne, og være villig til, å bare være _mor_. Det kan være perioder hvor det er problematisk å få nok tid til å være i fred på toalettet, å få dusjet, eller å få fullført sitt eget måltid. Det kan også være problematisk å få nok søvn. Slike perioder kan vare flere måneder i strekk....og noen er riktig uheldig og får ikke en hel natts søvn på år... Man bør være frisk til å takle det, og/eller ha noen rundt seg som kan ta tak en gang i blant.

Dersom du tidligere har valgt bort det å få barn pga egen helse, så vitner det om at du tar ansvar. Det er viktig at din helse går først. Du kan være den perfekte tante og låne og kose med barn ofte, for så ikke måtte gjøre det når du er langt nede eller redusert på annen måte.

Setter pris på det fine lange svaret ditt Sangsol.

Ja, kanskje er det sånn at jeg må innse min egen begrensning og heller være glad for de tantebarna jeg alltid kommer til å ha et godt forhold til

Det er vel noe å jobbe med i terapi. Kanskje en gang.....jeg er livredd for å ikke være bra nok. Er vel selvbilde også jeg må jobbe med.

[oppogfram]

Jeg skjønner at det er vondt å ha det slik, tenke at man ikke er bra nok. Det første som faller ned i mitt hode, er at man gjerne må være 2 for å lage barn. Klarer man å fungere i en relasjon til et annet menneske, så er man også 2 om å være der for barnet. Vi har alle gode og dårlige dager. Superforeldrene er kanskje ikke alltid de supreste heller...? Gi deg selv tid, tenker jeg. La deg selv leve å være bra nok for deg selv først, tantabarna dine, for en kjæreste...? Kanskje kommer dagen da du kjenner at beina er sterke nok for deg selv og en nytt lite menneske, som trenger å ståttes og vises veg i en særdeles urettferdig verden. Masse lykke til!!

[Gjest Tante Magda]

Setter pris på det fine lange svaret ditt Sangsol.

Ja, kanskje er det sånn at jeg må innse min egen begrensning og heller være glad for de tantebarna jeg alltid kommer til å ha et godt forhold til

Det er vel noe å jobbe med i terapi. Kanskje en gang.....jeg er livredd for å ikke være bra nok. Er vel selvbilde også jeg må jobbe med.

I tillegg har jeg jo angst for fødsel, at noe skal gå galt, at jeg ikke skal klare det. Og at jeg skal få fødselsdepresjon. Har gått gjennom alt sånn i hodet... vet at jeg fint klarer å ta vare på et lite barn og gi det masse omsorg. Men kan kanskje slite litt når det blir større.

Og så blir jeg veldig sliten hvis jeg ikke får nok søvn. Jeg har en søvnlidelse som jeg burde ha gjort noe med for mange år siden, men jeg tør ikke operere mandlene. Det ville nok gjort at jeg slapp å være trøtt så mye og slite med å holde meg våken på jobb. Da hadde jeg kanskje klart mer og følt meg bedre psykisk også.

[Gjest Tante Magda]

Jeg skjønner at det er vondt å ha det slik, tenke at man ikke er bra nok. Det første som faller ned i mitt hode, er at man gjerne må være 2 for å lage barn. Klarer man å fungere i en relasjon til et annet menneske, så er man også 2 om å være der for barnet. Vi har alle gode og dårlige dager. Superforeldrene er kanskje ikke alltid de supreste heller...? Gi deg selv tid, tenker jeg. La deg selv leve å være bra nok for deg selv først, tantabarna dine, for en kjæreste...? Kanskje kommer dagen da du kjenner at beina er sterke nok for deg selv og en nytt lite menneske, som trenger å ståttes og vises veg i en særdeles urettferdig verden. Masse lykke til!!

Tusen takk:)

Jeg har samboer, men han er litt som meg.. redd for å ikke være en bra far... og så er han en kjempesnill fyr. Bare litt sløve begge to, og plutselig går åra fra oss....

[Tonette]

Jeg skal bare si deg en ting. Jeg tror at absolutt alle foreldre er redd for å ikke være gode nok! Vi gjør alle våre feil, men så lenge vi gjør så godt vi kan så er det bra nok.

Jeg synes det er helt tragisk at du velger å la frykten for hva andre mener om deg styre livet ditt. Det er du som skal leve ditt liv! Ingen andre. Det er klin umulig å bli lykkelig hvis man blir styr av det man tror andre tenker om en. Husk at det er bare du som skal leve ditt liv, og det skal du gjøre på den måten som er best for deg! Hva andre mener om det skal du gi blanke i!

Jeg er sikker på at du blir en like god mor som de fleste andre