Sliter psykisk

[Gjest Bare en mor]

Sønnen min prøvde å ta livet av seg i helgen, men etter en leteaksjon ble han funnet og lagt inn på psykiatrisk avdeling. Nå er han hjemme og venter på videre oppfølging fra DPS. Jeg opplever det som svært slitsomt å ha ham hjemme. Får ikke sove om natten, må stadig se om han ligger i sengen sin og ringer for å høre hvor han er og hva han gjør. Føler selv at jeg holder på å gå rett i dørken. Hva gjør jeg? Orker ikke å gå på jobb fordi jeg plutselig kan begynne å gråte. Orker heller ikke å gjøre noe og virrer rundt fra det ene til det andre. Redd for at jeg selv holder på å få en ny depresjon.

Hilsen mor med BP2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Du bør kontakte fastlegen din for hjelp.

2. På litt lengre sikt kan du skrive et leserinnlegg i Aftenposten til helsepolitikerne og helsebyråkratene som har en religiøs tro på at alt kan fikses poliklinisk, og at det er viktig å ha færrest mulig senger i sykehusene. Jeg har ofte argumentert med at vi også trenger noen senger for å pårørende skal kunne få ro og trygghet når syke familiemedlemmer virkelig trenger behandling.

[Gjest Bare en mor]

Takk for svar.

Akkurat nå føler jeg selv at jeg bør stramme meg opp og slutte å tenke på alt som kan skje. Jeg vet ikke om han hadde klart å gjennomføre det han hadde tenkt men jeg vet at han med stor sannsynlighet hadde frosset ihjel hvis ikke politiet fant ham liggende bevisstløs i skogkanten.

Nå virker det på en måte som om det går bedre, men han virker rastløs og kjører mye frem og tilbake. Når han er hjemme tusler han mest rundt uten å si så mye. Jeg tar et par egenmeldingsdager til og ser om det blir bedre. Blir det ikke det, kontakter jeg fastlegen som du har sagt.

[Gjest Bare en mor]

1. Du bør kontakte fastlegen din for hjelp.

2. På litt lengre sikt kan du skrive et leserinnlegg i Aftenposten til helsepolitikerne og helsebyråkratene som har en religiøs tro på at alt kan fikses poliklinisk, og at det er viktig å ha færrest mulig senger i sykehusene. Jeg har ofte argumentert med at vi også trenger noen senger for å pårørende skal kunne få ro og trygghet når syke familiemedlemmer virkelig trenger behandling.

Jeg er forresten helt enig i det du skriver om sengeplassene. Jeg hadde det definitivt best når poden var innlagt. Nå våkner jeg x-antall ganger pr natt bare for å sjekke at han ligger i sengen sin.